Kristusveier

 Til hjemmesiden: andre tilbud og språk.

med tillegg og utdrag fra hovedteksten.

 Denne ekstrasiden er et bidrag til bedre forståelse av Det gamle testamentet og til en innbyrdes religiøs dialog. Men dette setter ikke krav om å behandle de gammeltestamentariske skriftene like utførlig som denne nettsiden behandler evangeliene og apostelhistoriene (pinsehendelsen). Likevel er det senere mulig med utvidede bidrag til denne felles arven fra jøder og kristne.

Jesus Kristus og disiplene hans henviste ofte til hellige skrifter som var kjent for tilhørerne. Dette er altså Det gamle testamentet. Det inneholder en skapelseshistorie, bøker om jødenes historie, lovskrifter, profetiske skrifter, salmer, apokryfer osv. Jesus og disiplene gjør riktignok klart, at deres arbeid ikke opphever innholdet i de eldre åpenbaringene, at de ikke i første rekke opptrer som skrifttydere, men at det nå dreier seg om livet i umiddelbar kontakt med Gud og Kristus. (Se også "Grunnlag for etiske verdier" og hovedteksten på "Kristusveier.net".) Dermed oppstår det så nye synsmåter overfor Det gamle testamentet.

I Det nye testamentet finner man også mange henvisninger til andre trosretninger fra denne tiden, f.eks. taler Johannesevangeliet tydeligvis ofte til dem som kjente gnostiske visdomslærer for å forklare disse på deres egen bakgrunn hva som var forskjellen til den kristne læren. Et enkelt eksempel er allerede betegnelsen "Det sanne lys..." i Joh.1. Noen Paulus` brev osv. tok også hensyn til kjennskapsnivået hos menneskene i kretsen rundt de gamle mysteriereligionene, nesten mer enn de jødiske overleveringene. Den som ikke kjenner disse tradisjonene, vil ikke legge merke til dette. På slike steder i Det nye testamentet finnes det ingen fordømmelser av de gamle ikkejødiske skriftene. Slike bedømmelser finnes kun på steder hvor det ble praktisert utpreget misbruk hos konkrete, degenererte kulter, for å advare menneskene mot slike veier. Misjonens gamle, lovmessige vei gikk ut på å nå menneskene på deres eget ståsted istedenfor å forlange at de ganske enkel skulle glemme hele sin biografi - som heller ville ha forårsaket brudd i bevisstheten istedenfor å bringe forløsning som ville hele et brudd. Det ble ikke krevd av mennesker med en annen bakgrunn, at de først måtte tilegne seg hele den jødiske tradisjonen. På denne måten var de likestilt med jødene (sml. f.eks. Apostlenes gjerninger 15,19). Riktignok fantes det gnisninger blant disiplene om dette, som forekommer også i dag.

I denne formen var Jesu verk riktignok kun tenkelig på bakgrunn av Gudstroen og håpet om en grunnleggende endring, som også skulle gjelde resten av verden, slik dette var forutsett av profetene i Israel. Riktignok ville det absolutt være mulig å finne frem til det kristne med grunnlag også i andre religiøse tradisjoner enn Det gamle testamentet. Dette forsøkte f.eks. Mani, grunnleggeren av manikeernes lære, som ble særlig utbredt i Asia, senere forfulgt av kirken og som i dag så å si er utryddet. For ham var utgangspunktet Zarathustras religion i Persia, som også var monoteistisk. Hvorvidt han hadde hellet med seg i å utarbeide Jesu rolle på en riktig måte, eller han ikke hadde hellet med seg til tross for det høye nivået i hans lære (som dessuten hadde et ensidig, verdensfjernt innhold) er et annet spørsmål som ikke skal drøftes her.

Den jødiske religionen (jødedommen) har ifølge den hebraiske bibelen også frembrakt ytterligere skrifter, nemlig det lovmessige grunnlaget (Mishna) og kommentarene (Gemara) fra Talmud - den babylonske Jerusalem-utgaven -. Der hvor deler av jødedommen bestreber seg på å anvende de 613 lovene (Halacha) formalistisk - istedenfor å vurdere en situasjon i sammenheng med Guds kjærlighet og uten fordommer - kan det ofte oppstå alvorlige problemer. Liknende problemer kan f.eks. oppstå dersom kirkeretten anvendes skjematisk (eller den verdslige retten for den saks skyld).
Videre må nevnes de verkene som danner grunnlaget i den mystisk-esoteriske retningen, kabbalistikken: Zohar (Sohar) / Sepher Jezirah. Disse regnes til det 13. århundre, men går sikkert tilbake til eldre overleveringer. Noe minner til og med om Egypt. (Også i dag finnes det en jødisk mystikk.)

"Abrahams Gud" ble opplevd både som en personlig Gud for familien, for stammen og folket, men også som universets Gud. Denne troen har først med tiden antatt den strenge monoteistiske formen som profetene alltid oppfordret til.*
I begynnelsen blir Gud kalt "Elohim" i Det gamle testamentet, - dvs. "guddommelige (skapelses)ånder" og ikke for eksempel materielle, overjordiske med gentekniske eksperimenter osv., slik det i dag spekuleres med i mange bøker - såfremt det fantes til dels problematiske innflytelser på jordens utvikling, er disse kommet til senere. De semittiske ordene „Elohim" og „Allah" (islamsk betegnelse for Gud) har det samme språklige opphavet, og kanaanittenes "El".

Først senere dukker navnet Jahweh/ Jehovah/ JWHW opp i Det gamle testamentet. Ifølge mystiske og åndsvitenskapelige kilder, som hos Lorber eller Steiner, er opplevelsen av Gud som Jehovah oppstått etter hvert som Gud dukket opp gjennom epokene. Det er kun i oversettelsene at det dessverre kun brukes de samme betegnelsene, selv om det brukes flere navn for Gud i originalen. På den måten blir ikke menneskenes forskjellige opplevelsesvarianter gjennom epokene riktig belyst. Den ekte Gudsopplevelsen som Jehovah ble sannsynligvis senere tilslørt, idet personer med negative ideer til tider kan ha ført menneskene på avveier i denne sammenhengen. I mange religioner er det et fenomen, at mennesker med en forflatet åndelighet og noen ganger hatefullhet bare hadde lite til overs for profetenes korrigerende ord. Ifølge forklaringene til prof. J. J. Hurtak i USA må ikke alle historiene i Det gamle testamentet ha forbindelse til den virkelige „Jahwe" eller „JHWH". Men dette betyr ikke, at alle gammeltestamentariske hendelser kan bedømmes utfra den menneskelige logikken i vår tids samfunn. Gud vet bedre enn vi hva Han gjør og hvorfor, og hva Han ønsker av menneskene og hvorfor. 

Overensstemmelser mellom jødiske og kristne teologer angående Jesus.
Mange moderne jødiske og kristne forskere er imidlertid nå kommet frem til følgende felles synspunkter:
- å anse Jesus som faktisk historisk person, født i Nasaret i Galilea som sønn av Josef og Maria (Mirjam), oppvokst i en krets med brødre og søstre,
- døpt av Johannes døperen og botspredikanten, deretter følte han seg kallet til å virke offentlig, som så førte til at Jesus-bevegelsen oppsto,
- at han ble vandrepredikant og preket om å be til en Gud og som oppfordret folket til omvendelse på bakgrunn av det kommende Guds rike.
- at han samtidig også utførte tallrike helbredelsesmirakler, f.eks. på psykisk syke, og at han hentet de fleste tilhengerne hos de samfunnsmessig sosialt svakerestilte, kvinner og syke,
- at det oppsto konflikter med jødiske geistlige i Galilea og Jerusalem, at han ble henrettet på en voldsom måte av romerne.

Jødene og de kristne beholdt likevel et par punkter som de ikke kunne enes over,
- om Jesus var den Messias som profetene hadde forutsett; - men de messianske jødene finnes også, som aksepterer Jesus som deres Messias; 
- hvordan man skal se på korsfestelsen og troen på oppstandelsen,
- hvordan den kristne læren skal forståes av det mer omfangsrike Guds utvalgte folk - med utgangspunkt i jødedommen,
- hvordan forholdet mellom Jesus og Gud egentlig var.
(Riktignok er det utover dette også noen jøder og kristne som kritiserer henholdsvis den andre religionen uhyre skarpt.  I innbyrdes religiøs dialog spiller disse praktisk talt ingen rolle.

Den interreligiøse dialog
Dette Internettprosjektet er et bidrag til å øke forståelsen for forskjellige andre religioner gjennom en fredelig, interreligiøs dialog, slik den har vært ført gjennom mange år. Disse anmerkningene om islam gjør ikke krav på å karakterisere islam som helhet, særlig siden det finnes mange forskjellige skoler innen islam.****

Koranen og de andre skriftreligionene.
Islam betyr "underkastelse (underkaste seg under Guds vilje)", også "hengivelse (til Gud)".
Islams hellige skrift, Koranen, oppfattes som inspirasjon som er formidlet profeten Muhammed gjennom Gud eller engelen Gibril - som også kan identifiseres som erkeengelen Gabriel som er kjent i kristendommen. Det står fast at det er Koranen som har den sentrale betydningen i islam. Til utlegning spiller i tillegg også andre tradisjoner (Sunna, ordrett: "sedvane") med overleveringer fra profetens tid (Hadith) en rolle. Også en profet er i sin personlige adferd et menneske, ikke noen Gud. Man bør også huske på at det finnes muslimer som ikke har inngående kjennskap til sin hellige skrift fullt ut, slik heller ikke alle kristne har. 

Profeten anses som sendt for en "tidsperiode" (eller mellomperiode; annen oversettelse: etter en viss tid), hvor de utsendte uteble (Sura 5,19*). Koranen skiller mellom troende ifølge meningen i Profeten Muhammeds lære, "bokens folk" (skriftens folk) og "de vantro". Med "bokens folk" er det særlig jøder og kristne som er ment, som ved siden av muslimene har rot i den samme tradisjonen, noen ganger også zoroastrierne (sml.Sura 22,17*). For Koranen anerkjenner også en rekke "profeter", som overensstemmende utbredte læren om en Gud, fra en hinsides domstol og som gikk i forbønn for sitt folk og sin tid (f.eks. Sura 6, 83-92, Sura 7, Sura 4,136*). Såfremt menneskene i disser religionene tror på disse felles grunnlagene, blir de ikke selv regnet til de vantro i Koranen. (Sura 5,48 o.a.*) I islams første århundrer ble det ikke utøvd noen tvang på kristne og jøder om å konvertere til islam (i samsvar med Koranens lære: "I religionen finnes det ingen tvang", se Sura 2, 256*).
Abraham gjelder som en av "hanifene", som av seg selv fant veien til den sanne tro på den ene Gud.
Allah - førislamsk, gammelarabisk al-ilah - har antakelig det samme semitiske opphavet som "Elohim", et Gudsnavn i de hebraiske mosebøkene.
Som "vantro" - ordrett omtrent lyder: "tilslører" - anså man i streng forstand på Profeten Muhammeds tid polyteistene eller avgudsdyrkerne, som han kjempet mot i Arabia og som både de kristnes og jødenes bibel allerede hadde advart mot. I bred forstand gjelder i dag i islam som vantro de som ikke tror på den ene Gud eller på dommens dag. Mange ganger blir begrepet i dag brukt feilaktig og vilkårlig for alle ikke-muslimer, mange ganger til og med om muslimer som følger en annen retning innen troen.

Jesus Kristus i Koranen.
Jesus nevnes i Koranen også, i tillegg til i Bibelen (7. århundre e. Kr.). Samtidig er det mange paralleller og mange ting som er forskjellige. Det henvises til at Koranen anerkjenner Jesus på flere steder som profet, som Guds utsendte,  og også som Guds "ord" uten nærmere forklart betydning, og som en ånd av Gud (Sura 4,171*), "skapt som Adam" (Suraer 2, 3, 5,...*). I et velopplyst islam regnes han ihvertfall som mer enn hos mange moderne kristne teologer som kun så sosialreformatoren i Jesus! Det er kun læren om Jesus som Guds sønn - som de kristne på Muhammeds tid forsto svært jordisk - i sammenheng med den senere treenighetslæren som ikke anerkjennes i Koranen. Kristne, som kanskje kunne ha forklart meget autentisk hva som opprinnelig var ment, slik at også mennesker med et annet utgangspunkt kunne ha forstått det, fantes neppe. (f.eks. Sura 6,101*). I Rom 1.4 heter det, at Jesus i sin hellige ånds kraft ble "stadfestet som Guds sønn" - altså ble ikke født. De kristne kunne forsåvidt være enige med den muslimske overbevisningen om at Gud ikke er født og ikke har født Jesus, men at Han har skapt ham. Videre er det greske begrepet "logos" - som i Bibelen står for det guddommelige opphavet eller utsendelse av Jesus Kristus - også er blitt oversatt som "Ordet" i evangeliene" (se over), mens dette brukes om Jesus i Koranen. Er det skjulte hemmeligheter i inspirasjonene i Koranen - som i Bibelen - som verken muslimer eller kristne til nå har kommet helt til bunns i, slik at de strides til ingen nytte om begreper? Også der hvor kristne presenterer disse lærene, som kan forstås som "polyteistisk", tilsvarer ikke dette hvordan Jesus selv utbredte sin lære: "Da skal Far (Gud) gi dere alt dere ber om i mitt navn (dvs. inderlig forbundet med Jesus)" (Joh. 15:16). Alt i Jesu liv dreier seg om den ene Gud som han var nært forbundet med, og som nettopp han kan føre menneskene til. 

Begrepet"Logos" (i Johannesevangeliet 1 "Guds ord", en betegnelse som der er forbundet med Kristus) forekommer i Parets Koran-oversettelse (tysk) uavhengig av Jesus, men oppfattes i andre Koran-utgivelser som Guds "anliggende" eller Guds "befaling" (Sura 13,2 og 13,11*).

Koranen ser Jesus "som Adam", som Gud skapte på jorden (Sura 3,59*) og beretter om en "Guds utsendte" fra Guds ånd som formidlet Jesu jomfruelige fødsel ved Mirjam (Maria). (Sura 19,17-22*). I den kristne versjonen forkynner Herrens engel Jesu fødsel av Den hellige ånd. I Koranen heter dette at Jesus ble styrket med Den hellige ånd/Åndens hellighet (Sura 5,110*).

Ifølge Koranen forkynte den unge Jesus sin oppstandelse (Sura 19,33*), dette kan også henvise til hans gjenkomst på "den yngste dag" (dommens dag, som kan bety de troendes oppstandelse, nevnes ofte i Koranen, s.u., Sura 4,159*). Koranen beretter om at Gud tok Jesus levende opp til seg i himmelen (Sura 4, 157 -159, Sura 3,55*). 
Muslimer og kristne er ikke enige i om Jesus ble korsfestet før himmelfarten, døde og overvant døden med hjelp fra Gud – som de kristne sier - eller om han levende ble hentet opp til himmelen uten korsfestelse - som muslimene sier. Men felles er troen på at på det tidspunktet hvor han ble hentet opp, slett ikke var "død", men f.eks. belærte menneskene.
Allerede i Sura 3,55 eller 5,48* heter det „...og befri deg" og „...skal dere vende tilbake til Meg (Gud), og Jeg skal treffe avgjørelse mellom dere i det dere (i jordelivet) var uenige om. ". Både kristne og muslimer burde kunne avvente løsningen på de resterende enkelte hemmelighetene istedenfor å strides.

Likeledes inneholder Koranen de troendes oppstandelse på dommens dag (Sura 36,77-83, Sura 69,13-37; Suraene 75 og 99 m.m.*). Da skal Jesus komme tilbake og være vitne over de troende skriftens folk (Sura 4,159; sml. Sura 16,89*). De som tror på Gud og dommens dag, også ikke-muslimer, "og som gjør det som er rett" (når det gjelder budene), trenger ifølge Koranen ikke å frykte dommens dag (Sura 2,62; Sura 4,123-124; Sura 7,170*).Dommens dag er både i Koranen og i Bibelen entydig Guds og ikke menneskenes anliggende både for kristne, muslimer og jøder. 
(Slike sammenlikninger mellom religionene skal ikke bidra til å dra Koranens uavhengighet i tvil.)

Etiske grunnlag.
Også de etiske grunnlagene i de 3 "abrahamittiske religionene" er nært beslektet. Budene forekommer også i islam, selv om de ikke er opplistet på samme måte, bla. i Sura 17,22-39, Sura 5,38-40, Sura 2,188, Sura 4,135, Sura 2,195 og Sura 17,70* (menneskeverdighet). Koranen forbyr f.eks. på det strengeste og uten unntak drap på uskyldige (f.eks. Sura 5,27-32*). Begrepet "Gihad" (jihad), betyr kun: "kamp", betydningen "hellig krig" stammer ikke fra Koranen, men fra uttalelser fra Profeten Muhammed og islamske lovskoler.***) Det indre, åndelig-moralske arbeidet mot egne lidenskaper som ligger fjernt fra Gud gjelder som det "store jihad", som tillegges større betydning enn alle ytre stridigheter. (Sml. f.eks. Jesu budskap, "ta først bjelken ut av ditt eget øye..."- Mange ytre konflikter ville i så fall bli helt uten grunnlag.) "Ordets jihad" er troens fredelige representant. "Jihad med hånden" er den troendes, aktive, belærende eksempel. "Sverdets jihad" kalles også gjerne for det "lille jihad". Den er kun tillatt som forsvar for troende og kun tillatt "uten overskridelser" (sml. Sura 2,190*). Hvor "hardt" annerledes troende skal behandles er imidlertid også oppført i Koranen (Sura 48,29, Sura 47,4*); denne typen "heftige" passasjer kan sammenliknes med andre passasjer, som begrenser dem (som i "Det er ingen tvang i religionen", Sure 2, 256).
De tradisjonelle forordningene om kjønnenes omgang med hverandre inkl. forbudet mot ekteskap med medlemmer fra andre religioner osv. er svært omfangsrik. 

Til islamsk praksis hører: "Vitnesbyrdet om at det ikke finnes noen annen Gud enn Gud (Allah) og at Muhammed er Guds utsendte, 
at de foreskrevne 5 daglige bønnene forrettes (Sura 2,177*); 
at den årlige fasten i måneden ramadan overholdes (Sura 2,185*);
at pilegrimsreisen så sant mulig gjøres en gang i løpet av livet (Sure 2,196*);
og at zakat (bidrag til sosiale formål) betales (Sura 2,177*)".

*) Det ble bla. brukt "Der Koran, oversatt (til tysk) av Rudi Paret", Kohlhammer forlag, en gjengivelse som tilfredsstiller vitenskapelige krav, og som skiller tydelig mellom ordrette oversettelser og tilføyelser for en bedre språklig forståelse. Her brukes den egyptiske vers-tellingen. Andre oversettelser kan bruke en av de andre to vers-tellingene, da finner du det nevnte stedet like før eller like etter det angitte versnummeret i den samme suraen. Vanskelighetene ved å oversette Koranen gjelder ikke så mye for de klare stedene som de som er angitt her. Betydningen av Koranens tekststeder ble også sammenholdt med "Der Koran, oversatt (til tysk) og kommentert av Adel Theodor Khoury, 2007", hvis oversettelse også anerkjennes av muslimske lærde, og hvis kommentarer tar hensyn til de islamske lovskolenes tradisjonelle utlegning.

Buddha i "Kalama Sutra": "Dere burde ta avgjørelser..., ikke etter hva dere har hørt, ...ikke ved å følge konvensjoner, ... ikke ved å anta at slik er det, ...ikke ved å stole på tekstene, ...ikke på grunn av argumentasjon ... logikk, ... forklaringer ... synspunkt dere selv foretrekker, ...det fordi det virker sannsynlig, og absolutt ikke av respekt for en lærer. Når dere vet ... for dere selv ...". (Erkjennelse og en virkelig trosoverbevisning har mye mer til felles med hverandre enn hva det rene intellektets "holde-for-sant" har med troen.)

*) De overleverte lærene til Buddha kan særlig finnes i de omfattende tyske oversettelsene ved K.E.Neumann, "Die Reden des Buddha: mittlere Sammlung"; også i den "lengre samling".

**) For mennesker med teosofisk språkbruk må det her nevnes, at i teosofisk betydning ligger nirvana eller atman under det "paranirvanske" og "logoiske", guddommelige nivået.

****) Å vende tilbake til Gud med essensen av erfaringene fra vandringen gjennom verden er på den ene side en tilbakevenden til opprinnelsen som alltid var tilstede. På den andre siden er det noe ekstra som ikke var der før, som f.eks. 2 identiske triangler. Dette paradokset kan kun forstås gjennom en dypere, mystisk erfaring.

*****) Det finnes også filosofiske aspekter. I Mahajana-buddhismen beskrev Nagarjuna i sine Generelle kommentarer til Prajnaparamita, at noe kan ses på som sant, usant, sant og usant, verken sant eller usant, altså fire kategorier istedenfor en rent dualistisk enten/eller. Siden den klassiske forstanden ikke har evne til å forstå dette fullt ut, kan dette føre til at mennesket kan heve seg ut over denne dualistiske forstanden (en form for "forklaring") som for de paradokse kravene i zen-buddhismen (se over) og dermed innta et annet bevissthetsnivå. I den europeiske filosofien finnes det en annen vei til tankens utvidelse over det gamle dualistiske enten/eller: Hegels dialektikk om tese og antitese inkluderer også aspektet med syntesen. Den kan trene forstanden til å overvinne motsigelser eller tilsynelatende motsigelser og dermed åpne seg for Guds høyere åndelige sannhet. Uavhengig av dette har vårt kristne prosjekt utviklet en liknende mulighet: ulike synspunkt kan inneholde deler som er både forståelige og kompatible (overvinnelse av tilsynelatende motsetninger).

I de opprinnelige hinduistiske lærer finnes begrepet „avatar" på forskjellige trinn. Med dette forstår man mennesker, som ikke er på jorden for din egen utviklings skyld, men som er her frivillig for å bidra til et folks eller menneskehetens utvikling, som en dråpe „av guddommelig fullkommenhet". Forskjellene mellom slike "avatarer" som opptrer på rekke og rad og religionene utviskes imidlertid ofte i slike oppfatninger, mens den jødiske og den kristne oppfatningen om „historiens Gud" fremhever aspektet med videreutvikling og "Messias" sin spesielle rolle i denne forbindelsen (utdrag fra kapitlet "I begynnelsen var Ordet..." i hovedteksten *).
Likevel er det utfra indisk tenkning en akseptabel tilnærming til forståelsen av Jesu Kristi oppgave. Derfor tillegger også hinduistiske yogamestre oftere Jesus en større rolle enn det som noen moderne kristne teologer gjør, som kun ser Jesus som et vanlig menneske eller som en sosialreformator. Men det finnes også hinduer som kun ser Jesus som en enkel lærer eller mester. I alt dette må man ta hensyn til at de åndelige dybdene i kristendommen delvis var gått tapt og først må gjøres så forståelig, at en fornuftig dialog om dette med andre religioner overhodet kan bli mulig. (Dette er det dette nettstedet arbeider med i form av de utførlige tekstene *).

På samme måte som ordet "Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matt.5,48) er for oss det mest interessante ved alle religioner spørsmålet om hvor de praktiske åndelige stier fører hen. Når det gjelder hinduismen, er det de mangeartede yogaveiene. De forsøker 'å føre sjelen tilbake til den guddommelige fullkommenhet gjennom å beherske menneskets ytre og indre natur'.
I denne sammenhengen finnes det europeiske undervisningsmuligheter (...), som kan innbefatte elementer som nerve- eller bevissthetssentrene - chakraene - slik de kalles i yoga, under et annet navn. Slike metoder er ikke automatisk "ikke-kristne", slik dette ble ansett fra kirkens side, men disse sentrene i mennesket var kjent allerede i middelalderen av den kristne teosofen (Johann Georg Gichtel) og kan i dag påvises som reelle energistrukturer i ethvert menneske, på samme måte som kunnskapen om akupunkturpunktene. som særlig er kjent fra Kina, ikke automatisk er "taoistisk" - for disse er forlengst blitt påvist med måleinstrumenter og nylig også som histologisk tilstede i menneskelig vev. (Utdrag ev "Den hellige iver" fra hovedteksten). Sml. også Albrecht Frenz "Christlicher Yoga - Christliche Begründung einer indischen Meditationsweise" (tysk, Kristen yoga - kristen begrunnelse av en indisk meditasjonsmetode), der det antas at de praktiske yogametodene kan kombineres med kristendommen.
Men for de kristne er det den åndelige holdningen som er avgjørende, dvs. om øvelsene anses som det egne vesenets forberedelser til Guds virke, eller om det feilaktig antas at fullkommenheten i Gud kan fremtvinges gjennom teknikken (kropps- og pusteøvelser, synging av mantraer, konsentrasjon, meditasjon og kontemplasjon...) ?
En annen slik differensiering for kristne: hvis det f.eks. dukker opp begreper som "Kristuskraft" på yogaområdet, blir det da ansett slik at Kristi helbredende kraft er en del av dets vesen, som i tillegg virker på hele mennesket - eller blir dette kun opplevd som isolert kosmisk kraft? Dersom noen ikke innstiller seg direkte på Kristus, hvordan skal han/hun da vite, at det som han/hun opplever faktisk har med Kristus å gjøre? (dels fra "Spørsmålet om miraklene" i hovedteksten) *
Uansett finnes det også opprinnelige kristne veier som kan erstatte metoder fra andre kilder som er tilpasset kristendommen, men disse er først i ferd med å bli tilpasset til nåtiden. For eksempel kunne de gamle ortodokse munkenes praksis på fjellet Athos ("kyrie eleison" ,"Herre, forbarme deg") være en kristen puste- og mantraøvelse i den indiske terminologien. (Sml. "Stillheten i ørkenen" i hovedteksten) *. Dessuten eksisterer f.eks. den spesifikke kristne evangeliemeditasjonen slik den ligger til grunn for hovedteksten vår og blir beskrevet på vår ekstraside Kristen meditasjon *. 

De etterfølgende opplevelsene av korsfestelsen eller „sjelens midnatt", av „den mystiske døden", gjennomgangen gjennom en følelse av å være forlatt av alle ting som mennesket kan klamre seg fast ved og som alle kjente kristne mystikere fikk føle (f.eks. Meister Ekkehart) i den ene eller andre form, er også på en viss måte beslektet med toppopplevelsen i yoga, Nirvikalpa Samadhi eller "nirvanas" tomhet. Men den kristne mystikken ga imidlertid opplevelsen av at det er "noe" i eller bak denne tomheten, nemlig Kristus eller Gud. At det gjennom den indiske veien er mulig å overskride nirvana til noe som ligger bakenfor, viste Aurobindo. På den kristne veien kan det imidlertid være at dette noe som ligger bak alle ting allerede er gjennomgående tilstede fra første øyeblikk på den religiøse veien, fordi den verden som Kristi vesen har preget, kan danne en bro.
Det gir inntrykk av å være en vanskelig balansegang når en som Aurobindo konfronteres med krefter som har nær tilknytning til Kristi utvikling, men der bakgrunnen til dette mangler. Men det er ikke på noen måte umulig, det er bare å huske på tilfellet med hindugutten som ikke visste noenting om kristendommen, men som gjennom sin indre søken etter Gud plutselig fikk en Kristus-opplevelse og senere opparbeidet dette i bokform (utgiver: Friso Melzer, "Sadhu Sundar Singh"). Også under hinduistiske, tantriske øvelser opplevde mennesker plutselig en Kristus-visjon, selv om de heller hadde regnet med å oppleve indiske gudeskikkelser. „Ånden går hvor den vil".
En impuls fra Rudolf Steiner om å kunne se et solaktig vesen i Kristus, som så absolutt var kjent for mange høye vise i forskjellige førkristne kulturer, er ikke en brukbar teori for en teologi som er fastlagt på kristendommen som religionssamfunn, men for andre kulturkretser kan dette være desto mer interessant. (Utdrag fra kapitlet "Korsfestelsen..." i hovedteksten*) Når det gjaldt India, henviste R. Steiner til "Vishnu Karman", en "verdensarkitekt", hvis virke de gamle indiske rishis (vise) kunne ane bak de nivåene som var direkte oppnåelige for dem. 
Med henblikk på de mange hinduistiske guddommene bør man huske på at ifølge nyere kunnskaper er de gamle kulturenes guder - såfremt det ikke dreide seg om rene stammeguder eller mennesker - aspekter som fremstiller en guddom som senere ble æret som en selvstendig guddom. En teoretisk betegnelse, som polyteisme, sier derfor ingenting i seg selv. I den hebraiske originalteksten har jødene også mange navn på Gud og Hans egenskaper. Men de gikk ikke til det skritt å ære dem som forskjellige guder. F.eks. holdt også zarathustrerne (parsene) fast ved en monoteistisk tro (troen på én Gud). I hinduismen kan f.eks. vishnuittenes lære gjelde som monoteistisk.

I denne sammenhengen er det interessant, at det eksisterer nye strømninger, som, i likhet med Kristus ved oppstandelsen, ikke lenger deler den vanlige antakelsen om legemets selvsagte, uunngåelige dødelighet: (...) F.eks. den indiske filosof og yogi Aurobindo og hans åndelige ledsagerske, "Moder" Mira Alfassa, søkte i denne retningen. (...)  (delvis utdrag fra "Oppstandelsen" i hovedteksten) *.

En vesentlig del av kristne, sosiale tiltak og barmhjertighetstanker ville i India gjelde som "Karma Yoga" (skjebne-yoga) eller "Bhakti Yoga" (kjærlighets-Yoga), mens en erkjennelsesorientert vei ville sammenliknes med "Jnana-Yoga".
Det som kan oppleves realistisk, er at ved å innstille seg på å bli ført gjennom livet av den Gud som Kristus formidler kan livet forløpe mer organisk enn dersom man er innstilt på skjebne-=Karma-utlikningssetninger som virker mekanisk. Også Kristus snakker om å opparbeide, „betale til siste øre", men han sier ikke at dette fremdeles må skje etter prinsippet „øye for øye, tann for tann" (Det gamle testamentet). Menneskets nye oppgave står i forgrunnen – det som er fruktbart for mennesket og dets omgivelser, må det holdes fast ved og omsettes. Nå er det ikke lenger viktig å bearbeide fortiden for dens egen skyld eller som utviklingsmotiv. I dag kan man iaktta en hjelp „ovenfra" i samspillet mellom de forskjellige mulighetene menneskene har. (Utdrag fra kapitlet "Korsfestelsen" i hovedteksten, det finnes også en ekstraside om karma og reinkarnasjon.) *

Det eldste religiøse grunnlaget er vedaene, som føres tilbake til "rishis" i oldtidens "gyldne tidsalder". Senere ble f.eks. mahabharata-eposet tilføyd, med skildringen om gammelhistoriske begivenheter, som ofte anses som myter, bla. kriger, altså fra en tidsalder som ikke lenger var så "gylden". Upanishadenes visdomslitteratur kom senere til. Bhagavad Gita er en av hinduenes viktigste hellige bøker, som forbinder overleveringer fra de eldre vedaene med Upanishadenes filosofi og yoga-visdom og som står i sammenheng med Mahabharata. Krishna, helten i dette didaktiske diktet, gjelder som et menneskelig vesen - avatar, s.o. - den høyeste guddom.

Også f.eks., den japanske shinto-kulten er opprinnelig en av verdens mest beslektede naturreligioner som er eldre enn de kjente verdensreligionene, som buddhisme og kristendom.
Naturreligionenes opphav ligger i en tid da menneskene hadde en bevissthet som avviker sterkt fra dagens dominerende intellektuelle bevissthet. Jean Gebser, forfatter av boken "Ursprung und Gegenwart" (tysk, Opprinnelse og nåtid) ville ha kalt dette bevissthetstrinnet for "mytologisk bevissthet". Bevissthetsforsker Julian Jaynes, forfatter av "Der Ursprung des Bewusstseins" (tysk, engelsk, Bevissthetens opprinnelse) ville ha kalt dette en bevissthet, hvor begge hjernehalvdelene fremdeles kommuniserte mer med hverandre enn i dag.*) Den høyre hjernehalvdelen tillot at alle slags syn i f.eks. naturen kunne oppleves som helhetlige "vesen", og den venstre hjernehalvdelen kunne bearbeide dette slik at mennesket hørte deres "stemmer". Alle overleveringer om elementærvesen, eventyrvesen osv., også europeiske, stammer fra dette og er altså ikke fritt oppfunnet. I sammenheng med utbredelsen av skrive- og lesekunsten som erstatning for muntlig overlevering, forsvant mer eller mindre denne typen opplevelser som samfunnsmessig fenomen i den europeiske og forasiatiske antikken inntil ca. 500 før Kr. Siden stammens egne vesener, aner eller guddommer ofte ble tilbedt mange steder i den mytologiske tiden, har denne kulturblandingen i tillegg ført til at den eldre bevissthetsformen ikke fungerte lenger eller fungerte feilaktig. På den andre siden gjorde disse feilene at nytten av disse opplevelsene stadig ble mer og mer tvilsomme og satte derfor fart i prosessen.
Det ville ikke være helt riktig å vurdere disse trinnene på en slik måte at den nyeste forståelsesbevisstheten er mer verdifull, og at produktene fra den eldre bevisstheten i dag er helt verdiløs. Dette ga flere nye ferdigheter, men samtidig gikk andre tapt, som intellektet ikke kan erstatte. Likevel er det mulig å bevisst gjenutvikle de eldre, tapte ferdighetene til fellessyn og syntese, samtidig som man holder fast ved fordelene ved den analytiske tenkemåten, f.eks. gjennom meditasjon. På den måten kan det oppstå en integrert bevissthet, som hjelper begge hjernehalvdelene til sin berettigelse på en ny måte. I dag støter den rent intellektuelle bevisstheten ofte på grensene for sin ytelsesevne. Det er åpenbart ikke mulig alene å greie å forstå og løse f.eks. de kompliserte økologiske problemene tidsnok: Dörner snakket om en "multifaktoriell bevissthet" som er nødvendig for å begripe de økologiske prosessene, men som studentene hans så godt som aldri var i besittelse av ved en tilsvarende undersøkelse. Dagens mennesker kan likevel motta impulser av gamle overleveringer fra førintellektuelle opplevelser - imidlertid uten at de ganske enkelt kan overta den tidlige formen av denne bevisstheten. Av disse grunner er eventyr verdifulle for barn også i dag. De bidrar til at den høyre hjernehalvdelen ikke forgår med en gang.

I motsetning til det som vi fant hos andre polyteistiske religioner - der det var en eneste guddom med "egenskaper" som var opphavet, som først senere ble tilbedt som adskilte guddommer - er det ved en rekke naturreligioner ikke mulig å fastslå en slik enhetlig opprinnelse.
Mens skapelsesmytene hos noen folk begynner med skapelsen av himmel og jord (og underverden), forutsetter den gamle japanske skapelsesmyten himmel og jord. Gudene oppstår spontant i dette bildet og befolker alle tre verdener, mens jorden også bebos av menneskene og underverdenen også av mange av de døde samt demoner. Også tilbedelsesverdige forfedre ble regnet med i den guddommelige panteon. (...)

Tilbedelsen skjer forskjellig, gjennom fastlagte bønner (takk og be), og gjennom ofring av naturalier eller symboler.
(...)

.

Kalenderens oppfinnere så det som sin oppgave å kombinere de forskjellige rytmene som etter deres oppfatning var relevante for Jorden. Dette kan ha oppstått, ikke bare utfra deres studier om tidskvaliteter, men også fordi dette var nødvendig. Kalenderforsker H.J. Andersen oppdaget f.eks. at over hele verden fantes det opptegnelser fra det tredje årtusen før Kristus som vitner om at det må ha skjedd visse endringer som ifølge et astronomisk synspunkt må ha forstyrret de kosmiske syklusene. Dette gjaldt både Jordens og Månens bane. Også i Bibelen kan man finne referanser om dette. f.eks. en "stillestående sol". Dette etterlot f.eks. muligheten til å telle dagene, slik Mayakalenderen gir. 

Dette blir forbundet med en gammel Maya-profeti med ukjent betydning, at på denne dagen vil noe eller noen gjenoppstå. Ordene som brukes om dette "Bolon Yokte" blirav en forfatter oversatt med ordene "ni trinn", som riktignok ikke er sertifisert. Andre betrakter det som en Mayaenes guddom, selv om dennes navn ikke er overlevert. Ifølge de gamle mayaenes verdenssyn består verden av ni deler. Så finnes det også tolkninger som sier at det er en tid for å føre eksistensens forskjellige nivåer sterkere sammen og dermed en sporveksel til en sterkere bevissthet eller sett i sammenheng med en samfunnsmessig omveltning til et økologisk og sosialt ... samfunn. 

I Johannesapokalypsen er det Jesus Kristus som forventes, og i evangeliene også Den hellige ånd/"trøsteren" som han sender. Andre religioner, som islam eller zoroastrisme osv., venter på at deres profeter skal gjenoppstå, dessuten nevner den islamske Koranen at i tillegg til profeten Muhammed skal også Jesus gjenoppstå, som vitne for de kristen for Gud ved dommedag.

*) Til sammenligning: i det gamle Indias kosmologi, hvor det eksisterte urgamle astronomiske opptegnelser, på samme måte som i gamle Babylonia, finnes det en beregningsmetode som teller "år" som "dager", og som bl.a. iflg. H.J. Andersen kommer til en liknende syklus. som strekker seg fra 3102 f.Kr. til 2000 e. Kr., idet de manglende 12 årene i begynnelsen og slutten kan anses som en overgangstid.

Flere nye sider på engelsk og tysk:
Vurderinger om gresk religion
Anmerkninger om tidlig romerisk religion
Gammelgermansk religion
Keltisk religion
Tidlig slavisk religion
Tidlig baltisk religion
Tidlig baskisk religion
Tidlig finsk religion