Kristusveier

En uavhengig informasjonsside
med synspunkter fra mange forsknings-
og erfaringsområder.

 Til hjemmesiden: andre tilbud og språk.

 

Kristusveier  i  menneskets  bevissthet  og  på  jorden.

Innholdsfortegnelse for alle deler.

Dette er første del: Kapitler om trinnene i evangeliene:

Siden må være helt innlastet for å vise lenkene lenger nede (i denne fortegnelsen).
1.  INNFØRING i meningen og bruken av denne teksten, med metodiske henvisninger til meditasjon o.a.
2.  „I begynnelsen var Ordet" „og Ordet ble kjød..."
3.  Jesus fra Nazaret: hans fødsel
4.  Er det høydepunkter i Jesu ungdomsår ?
5.  En sidebemerkning til diskusjonen om „to Jesus-guttebarn"
6.  Om Jordandåpen ved Johannes døperen
7.  Stillheten i ørkenen
8.  Fristelsene
9.  Bryllupet i Kana
10.(Kristne synspunkter til seksualitet, sympati, følelse og kjærlighet)
11.Den „hellige iver" (og synspunkter på emosjoner)
12.Om bergprekenen (Matt.5; med synspunkter på forståelsen)
13.Jesus viser sin herlighet på fjellet Tabor (Matt.17)
14.Spørsmålet om „miraklene"
15.Jesus vekker opp Lasarus
16.„Sauene"
17.Jesus og fotvaskingen; salvingen i Betania
18.Nattverden, fengslingen og ydmykelsen
19.Tornekroningen og avskjedsordene
20.Korsfestelsen og gravleggingen
21.Spørsmålet om den tomme graven, „helvetesferden", „paradisferden"
22.Oppstandelsen
23.„Himmelfarten"
24.Pinsehendelsen
25.Et Jesus-bilde

Om del 2: Trinnene i Johannes åpenbaring, klikk her
- (12 kapitler om åpenbaringen).
- Sluttkapittel: Det kristne
- Tavle : En kristen holdning - "I verden, men ikke av verden", en "tredje vei".

Om del 3: 11 kapitler om forskjellige emner og livsspørsmål

Om del 4: Kapittel om Den gamle testamentet og andre religioner

Henvisninger til andre utgaver og rettigheter
e-post.

 

INNFØRING i meningen og bruken av denne teksten.

I to tusen år - med de forutgående profetiene enda noen tusen år - har menneskene igjen og igjen innrømmet forskjellige direkte erfaringer med Jesus Kristus. Til tross for ulike egenskaper og forskjeller i religiøs, filosofisk eller vitenskapelig bakgrunn, har de uavhengig av hverandre noe beslektet. De snakker om Jesu tilstedeværende realitet, og til dels også om andre menneskers mulighet for å forberede seg på liknende erfaringer, og om de nye evnene som er tilført menneskenes utvikling gjennom Jesus, ikke bare i forbindelse med ytre historisk-kulturell innvirkning. Disse ikke bare teoretiske, men også praktisk gjennomførbare trinnene til "vekst" blir i det følgende belyst i sine enkeltheter på en helt ny måte. Langs fottrinnene som Jesus selv gikk kan vi finne hva de betyr for forskjellige områder i livet.

På 1100-tallet profeterte abbed Joachim de Fiore "Den hellige åndens tidsalder", hvor den enkeltes forbindelse til Gud skulle bli mulig for alle, uavhengig av institusjonene. I dag gjøres det verden over en bestrebelse på ikke bare å søke en legemliggjørelse av Kristus i mennesket, men å se mennesket som en bevisst celle i „Kristi legeme".

Den nærværende "apokalypsen" samt "Kristi gjenkomst" som delvis ses i sammenheng med dette som prosesser i helheten tyder på noe mer omfattende enn kun en menneskelig tenkt "legemliggjøring".

Hvilke spesifikke utviklingsmuligheter for mennesket og jorden dette kan innebære, som ikke var gitt før Jesu jordiske liv, er det spørsmålet som stilles i dette bidraget, sammen med noen ideer til løsninger.

Nettopp i en tid

- der det legges beslag på fenomenet Jesus Kristus gjennom mange forskjellige teologier og dogmer, gjennom språkvitenskapelige, historisk-kritiske, arkeologiske og paleografiske, religionssosiologiske og dybdepsykologiske, naturvitenskapelige, politiske osv. innfallsvinkler,

- der det som i urkristen tid har oppstått en fasettert, åndelig retning ved siden av en eldre materialistisk, som utgjorde både avgrensninger og en flytende overgang til kristendommen,

- der det oppstår fullstendig forvirrende fenomener, som f.eks. flere legemliggjorte Kristuser på en gang, og der det ofte skjer temmelig problematiske og negative ting i Kristi navn, kan det være interessant å undersøke hva som kan være Kristi bidrag i denne kompleksiteten. 

Her blir det brukt egne, indre erfaringer, men også andre kilder, f.eks. mystiske. De innfallsvinklene som brukes er tverrfaglige - fra mange vitenskaps- og erfaringsområder, altså ikke bare fra teologiske. Når det gjelder åndelige synspunkt, kan man ikke tale Ordet med politisk bevissthet og avledende liksom-inderlighet. Dogmer i naturvitenskapenes mekaniske tankesett i siste århundre kan selvsagt ikke aksepteres som synsbegrensning, heller ikke forestillingene fra Østen, som går ut fra at det ikke finnes noe som ikke allerede er nedtegnet i de gammelindiske vedaene, og at Jesus ikke er annet enn en "eventuelt tredjeklasses lærer" av dette. Det er ikke mulig å utlede disse tingene fra de anvisningene til bøker osv. som kun blir angitt eller tilføyd i teksten, men så er disse bøkene eller andre teologiske kunnskaper heller ikke nødvendige for en forståelse (det samme gjelder for en planlagt bokliste for teologisk interesserte, se lenker). Ingenting må forstås som dogma eller som mening fra en eller annen ytre religiøs organisasjon. Men det retter seg heller ikke mot en eller annen kirke eller religionsfellesskap og heller ikke mot f.eks. den apostoliske trosbekjennelsen. Mennesker med en annen religiøs bakgrunn eller verdensanskuelse og som viser en positiv interesse for nye erkjennelser på det kristne området, kan finne noe i disse skriftene, som verken inneholder dogmatiske eller materielt tomme utsagn.  Derfor rommer de henvisninger om de kristne veienes forhold til andre bestrebelser. Delvis slik Johannesevangeliet er utarbeidet i et språk som var forståelig for datidens erkjennelsessøkende, antyder disse skriftene i dag tilgang fra forskjellige sider. Også stilen er fri i disse skriftene: forskning er noe annet en misjon. De kristne som foretrekker en helt enkel tro uten dyptpløyende overveielser kan i disse skriftene lære hvordan de bedre kan tre i dialog med mennesker med en annen oppfattelse, uten at det stadig oppstår misforståelser.

Det er innholdet som heller vil tale utfra teksten.

„Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh.16:12-13). Gjennom denne ånden inspireres dette prosjektet.

 

Metodisk henvisning:

De følgende 37 kapitlene følger trinnene i evangeliene og i Johannes åpenbaring. Det anbefales å arbeide med dem i denne rekkefølgen, ved hjelp av bla. Johannesevangeliet og åpenbaringen.
Bibelstudier, dvs. lesing av tekster, språklig og arbeide med dem i sammenheng, er kun en metode. I løpet av studiet kan kapitlene i teksten og ikke minst Gud fremme en dypere forståelse.

Nettstedet består av en lengre, gjennomgående tekst, der kapitlene er lette å hente frem via innholdsfortegnelsen. For et grundigere studium  anbefales det å skrive teksten ut: alt etter hvordan nettleseren og skriveren er innstilt, er det ca, 120 sider.
Den som er mer interessert i en helhetlig arbeidsmetode utover selve lesingen - også med hensyn til forsømte deler av sjelen -, kan lese et tilsvarende kapittel, f.eks. Johannesevangeliet, etter at et kapittel er studert og meditere over dets konsentrerte betraktninger. (Johannes og disiplene hans befattet seg særlig med hendelsenes dypere åndelige betydning.)
Mer utførlig om meditasjonspraksis

Bilder (pdf)

Tilbake til lenkene på denne siden

„I begynnelsen var Ordet (gresk Logos) ... og Ordet ble kjød" (Joh.1).

Slike fremstillinger rettet seg ikke mot et syn på Jesus som menneskelig forbilde, men de antydet hans dypere relasjoner med Gud og skapelsens forløp. Arten av denne relasjonen kan man alltid tenke gjennom på ulike måter, men et forsøk på å bortforklare dem som uforståelige og ikke autentiske på forhånd, er et utillatelig kunstgrep. Slike ting finnes i Johannesevangeliet 1, Joh. 5, Joh. 6,69, Joh. 7 ..., i Matteus 16,16, i brevene til kolosserne og efeserne, osv.; levde også hos de gamle kirkelærerne, hos mystikere som Jakob Böhme, hos Rudolf Steiner (Helsingfors 1912) og lever opp igjen i de „Esoteriske lærer" av den vise kristne „Daskalos" samt i bøkene til den amerikanske teologen Matthew Fox „Der Große Segen" og „Vision vom kosmischen Christus" osv..(...)

I den katolske kirken og deler av den evangeliske kirken ble det gjort forsøk på å konservere den tapte nærheten til et slikt nivå av overlevering gjennom teoretiske trossetninger. Andre deler av den evangeliske kirken, som erkjente Jesu sosiale virke bedre, mente at man måtte gå bort fra at Jesus hadde guddommelige trekk. I lærer med hinduistisk opprinnelse blir begrepet i „avatarene" i forskjellige trinn sammenlignet med dette. Dette tolkes som mennesker som ikke er på jorden for deres egen fremskritts skyld, men frivillig for å bidra til et folks eller til menneskehetens fremskritt, som en dråpe „av guddommelig fullkommenhet". Forskjellene mellom slike „avatarer" som følger på hverandre tilsløres imidlertid ofte av slike oppfatninger, mens den jødiske og den kristne oppfatningen av „Historiens Gud" legger vekt på aspektet om videreutvikling og den spesielle rollen „Messias" har i denne forbindelsen. 

Det skal henvises til at Koranen anerkjenner Jesus Kristus på flere steder som en gudsendt profet og også som "Guds ord", "skapt som Adam". I et velordnet Islam gjelder Han ihvertfall som mer enn hos enhver moderne kristen teolog, som kun så sosialreformatoren Jesus! Det var kun læren om Gud/Sønn-forholdet - et forhold som de kristne på Muhammeds tid så på som temmelig jordisk - i den senere treeninghetslæren som ikke ble akseptert i Koranen. Dengang fantes det neppe kristne som kunne ha forklart hva som var ment med dette på en slik måte at også mennesker med et annet utgangspunkt ville ha forstått det (se ekstraside "Jesus og Islam").

Her må det fastholdes at dette synet på gåten Kristus som ofte ikke hadde sitt utspring i spekulativ tankevirksomhet men i visjonære grenseerfaringer, er tydelige hos f.eks. Jakob Böhme, som riktignok også hadde en sjelden evne til å utarbeide erfaringer på en forståelig måte. Alle erfaringer av spirituell art trenger nok (selv-)kritisk bearbeidelse, men en vurdering av resultatene uten å anerkjenne eksistensen av et slikt erkjennelsesnivå, er en usaklig metode som fører ut i tomheten.
Heller ikke kan mennesker med en tydelig mystisk eller spirituell misjon ikke virkelig forstås, dersom de kun betraktes historisk-kritisk utfra sin ytre sosialisering istedenfor at den uavhengige, indre spirituelle utviklingen tas med i vurderingen.

*) Jesus som historisk eksisterende person er relativt godt belagt. Historieskrivere fra det 1. århundret e.Kr., som Josefus og Tacitus, bekrefter hans faktiske eksistens. Selv i de bibelske evangeliene er både tid og sted kjent for en rekke hendelser. For eksempel nevnes flere herskere og embedsmenn (f.eks. Luk. 3:1, 2, 23) som gjør at man kan identifisere året Jesus begynte sin lære. Disse kunne i sin tur finnes igjen i historiske dokumenter. Dermed har ikke de bibelske rapportene bare karakter av utelukkende å være mytologiske fortellinger. "Apokryfene", dvs. andre kristne evangelier som ikke ble tatt opp i Bibelen, bla. tekster fra de første århundrene, legger ofte ikke så stor vekt på nøyaktig fremstilling, men gjengir ofte den enkelte forfatterens egen tolkning av hendelsene.

 På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Johannesevangeliet, begynnelsen av 1. kapittel 1

Evangeliemeditasjon er beskrevet i innføringen under "Metodiske anvisninger". Særlig ble denne teksten brukt for å stille seg inn på Jesus som en finjustert mottaker istedenfor å komme i kontakt med en kraft som kun formodentlig er kristen.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Jesus fra Nazaret: hans fødsel.

Etter rekken i evangeliene kommer vi nå til mer menneskelige hendelser. Tradisjonelt er Jesu fødsel knyttet til julefesten - selv om festen ikke minner om dette alle steder - Luk. 1, 26ff.; Matt. 1, 18ff. Man kan spørre seg hvorfor teologer i dag anstrenger seg så mye for å bestride Jesu jomfrufødsel i betraktning av den sentrale betydningen av Jesu senere „Tre læreår" . Mens den verdensfjerne tidlige gnostisismen trengte forestillingen av at Jesus kun hadde et „skinnlegeme", kan det i andre strømninger forsåvidt konstateres at Jesus måtte gå gjennom alle menneskets stadier, som også betydde en modell for bestemte målestokker. Man kunne riktignok ønske mer åpenhet i denne diskusjonen, dersom det virkelig ville være søken etter sannheten som var motivet. I en tid der det dukker opp nye synspunkter i sammenheng med transformasjonen av seksualitet og kjærlighet, til dels utledet av østlige praksiser som minner om gamle tempelskikker, ville det ikke være utenkelig å anta en sann kjerne i disse overleveringene. Buddhister – som også tilskriver usedvanlige omstendigheter rundt Buddhas fødsel – ville overhodet ikke ha noen vanskeligheter med antakelsen om en „jomfrufødsel" av Jesus og naturligvis heller ikke med en jomfruelighet i en åndelig forstand, slik f.eks. Steiner påstår. Koranen taler om Jesus som en Guds utsendte, som Gud har "skapt" i jomfru Maria "som Adam" - slik Bibelen taler om en engel som forkynte Jesu jomfrufødsel.

Det vises seg at det blir tydelig allerede her at Jesu vesenstrekk ikke passer inn i noen av disse fastkjørte tankeskjemaene. Riktignok vil vi støte på spesifiske egenskaper i hans videre livsløp. Vi vil også støte på muligheten av betydningen av å bli „født på ny"*) med Kristus i løpet av livet.

Helt fra begynnelsen av var Jesu liv og lære knyttet tett sammen med verdenshistoriens gang. Dette fremstår tydelig allerede i forbindelse med folketellingen, som ble forordnet av den romerske keiseren og fikk foreldrene til Jesus til å reise til den profetisk betydningsfulle Betlehem, hvor så Jesus ble født. Dette ble det tatt hensyn til i den teologiske litteraturen når det gjalt debatten om Jesu verdensomspennende betydning.

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Johannesevangeliet 3 5-8, ... : Den nye fødselen

  Dette er ingen lignelse. Dette er et av de bibelstedene som er "vanskelig å forstå", men som har en helt eksakt og viktig betydning for de som har de erfaringene og erkjennelsene som skal til. Jesus talte ikke til den enkelte om noe som de overhodet ikke kunne ha forstått eller anta. I løpet av kapitlene i hovedteksten vår, f.eks."Dåpen", "Stillheten i ørkenen" og "Forklarelsen", gis det endel beskrivelser som kan gjøre emnet om "den nye fødselen" mer forståelig.

For de som ikke søker det religiøse så direkte, var det i eldre, roligere tider julefesten som dreide seg om dette. Kirkeårets fester, i dette tilfellet adventstiden, bevirket at man så på Kristi fødsel med en høytidelig, inderlig følelse, på samme måte som fastetiden kunne forberede sinnet på påsken. På den måten kunne man i årenes løp oppleve noe, selv om man ikke forsto alle ting fullt ut, som man i vår tid med alle adspredelser nesten bare kan oppleve gjennom intensiv meditasjon eller gjennom lengre bønnefaser.

I videre betydning er julen en kjærlighetens fest, til minne om at Jesus ble gitt til menneskeheten. Men dette endrer ikke den dypere meningen, siden alle trinn i Jesu liv kan etterleves. Sml. også kapitlet "Og Ordet ble kjød" i hovedteksten.

Selv kristne som er gjenfødt i sammenheng med dagens frikirker osv.
- må styrke sin tro hver dag for på den måten å oppnå det fullkomne.
- Nå må de gå inn på alle livsområdene sine og utforme dem på nytt, de fleste må dermed endre svært mye.
- Som det står for en kommende fase "gjøre alle ting nye" (Åp. 21, 5), så er det allerede i dag tid for å tenke over alle ting ...

Spørsmål:
Kan jeg ønske en indre fornyelse utfra Gud som alle tings opprinnelse dersom jeg ikke har opplevd dette før?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Er det høydepunkter i Jesu ungdomsår ?.

Også dette området blir, her i forskjellige moderne spirituelle skrifter, til dels gitt en litt overdimensjonert betydning. Bibelen forteller kun om den vise Simeons lovsang og om de skriftlærdes forundring over 12-åringen - Luk. 2, 29 - 51. Det mest autentiske av de ikke-bibelske „barneevangeliene", som „Jakobusevangeliet" som foreligger i fragmenter og nyfortellinger (sistnevnte hos Lorber forlag, på tysk) inneholder riktignok symbolske hendelser og møter. Likevel inneholder dette evangeliet ikke at – ifølge en moderne tese – Jesus skal ha lært alt av essenerne eller av den til dels beslektede Qumran-menigheten, ifølge en annen i egyptiske eller greske templer, ifølge en tredje i India osv. På bakgrunn av holdepunktene kunne det være fruktbart å ta i bruk den kreative fantasien, dersom dette ikke ville føre til nye, overilte dogmer. På den måten ville man nok få et svakt omriss av en Jesus, som intensivt møtte ikke bare den ene eller den andre, men alle vesentlige åndelige strømninger i sin samtid, samtidig som han kun gjenga det som han måtte gjengi fra sitt indre, hvilket ikke nødvendigvis måtte være identisk med det som andre mente måtte læres. Det er en grunnleggende erfaring som så absolutt kan oppleves i det små og som er godt kjent for noen. Den sprenger den ensidige psykologiske forestillingen om „preging" og opptreden. For utpregede enkeltpersoner og mystikere er den til og med typisk. Den kan ytre seg svakt allerede i den tidligste barndommen. ...

I det såkalte „femte evangeliet" fremstiller R. Steiner en scene, hvor det før Jordandåpen ble rystende tydelig for Jesus at arbeidsmåten til esoteriske ordener som avsondret seg fra den ytre verden, som hos essenerne, kunne være kontraproduktiv i den nye tiden. Deres iver etter regler – med mange kroppslige og etiske/åndelige renselsesforskrifter – holdt dem selv fri fra negative innflytelser, men omverdenen var dermed desto mer utsatt for dem. I det minste i det videre forløpet i Jesu liv finner vi også en bibelsk fundert grunnimpuls til „være i verden, men ikke av verden" og innbefattelsen av verden i den egne utviklingen. Til dette hører også bla. at Jesus til syvende og sist formidler til alle det som tidligere kanskje ville ha vært hemmelig, men dette motsier ikke at bestemte lærer først og fremst ble formidlet i klartekst til disiplene, som var bedre forberedt.

Dette er faktisk tydelig som et nytt historisk innslag når det gjelder synet på de gamle mysteriene, som baserer seg på strenge, hemmelige tradisjoner. Eiendommelig nok viste noe liknende seg f.eks. i nye retninger innen Mahayana-buddhismen også, hvor medfølelse med alle skapninger plutselig ble sterkt fremhevet. Men det er først i vår tid at det er mulig for alle å få tilgang til åndelige dybder. Ingen kan si at han/hun aldri har hørt om dette. Men siden dagens jernbanekiosk-esoterikk fremdeles er svært overfladisk, må man gå ut fra at denne tendensen ikke på langt nær er blitt fullstendig realisert. Det er klart at f.eks. praksisen om hemmeligholdelse i Vatikanets bibliotek antyder noe „førkristent".  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

En sidebemerkning til diskusjonen om „to Jesus-guttebarn":.

Her kunne man nevne Steiners tolkning av de forskjellige angivelsene til avstamning hos Matteus og Lukas som „to Jesus-barn". Siden det her ikke ble bestridt at Kristi guddommelige natur kun kan manifestere seg i ett menneske, er det litt oppsiktsvekkende at intellektet førte både antroposofer og teologer inn i et „hovedstridspunkt 1 eller 2". Her dreide det seg om noe annet, nemlig om Kristi menneskeliggjøring og hans livs omfelt er ledsaget av kraften fra de vise i forskjellige kulturer: (...) . Siden åndelige forskningsobjekter kan være enda mer nyansert enn det som kan rommes i konkrete jordiske forestillinger, er ikke alltid konkretiserende angivelser i litteraturen mer eksakte enn slike generelle synspunkter.  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Om Jordandåpen ved Johannes døperen.

Vanndåpens opprinnelige form var ikke en symbolsk akt og krevde ikke noen tilhørighet i en religiøs menighet. Det å bli neddykket av en som har erfaring med dette, her Johannes døperen, førte ofte nesten til drukningsdøden og utgjorde dermed en real grenseerfaring. På den måten minner den litt om de antikke „innvielsene" eller „innvielsesritualene", bortsett fra at ved dåpen er de psykiske opplevelsene ikke egennyttige eller en metode for å overvinne angsten for døden, men dåpen besegler kallet om å „bøte"; mer nøyaktig om „omvendelse", nemlig til Gud skaperens vilje, idet det ble forkynt at man var kommet „himmelriket" nærmere - Matt.3, Joh. 1.

Når Jesus ber om dåpen, føler ikke Johannes seg i stand til å hjelpe ham videre. Han innvilger, men har ikke kontroll over det som skjer, kan bare observere at Jesus gjennomgår en større forandring enn det han selv hadde greid å formidle. Hvis han hadde forutsett muligheten for en høyere art dåp gjennom Den hellige åndens ild, gjennom en som kommer etter ham, så ser han nå „Guds ånd" komme over Jesus. Kristne esoterikere så i dette „Kristi egentlige fødsel i Jesus"; men dette forutsetter ikke forestillingen om at Jesus og Kristus er to vesener som tidligere ikke hadde hatt noe med hverandre å gjøre, som man noen ganger kan støte på.

Fra nå av kan dåpen, særlig „åndsdåpen" – begrepet brukes på forskjellige måter, f.eks. i frikirker – generelt ses på som innledning til at mennesket „blir født på ny" - Joh.3. Begrepet „gjenfødelse" som brukes i kristne bestrebelser unngås her på grunn av en mulighet for forveksling med reinkarnasjon, men med dette skal det ikke være sagt at spørsmålet om reinkarnasjon ikke kan forekomme i Bibelen – f.eks. burde Matt.11,14 undersøkes nærmere i denne forbindelse.

Istedenfor teologisk-teoretiske diskusjoner om å ville fastslå dåpens karakter kunne interessen kanskje samles om hva en slik opplevelse av å bli „født på ny" kan bety for mennesket i praksis. Fra et dypere nivå i sitt vesen kan mennesket oppleve livet sitt på en ny måte, fornemme og analysere fra en vesensdimensjon som er vendt mot Gud. Gud kan „legemliggjøres" i mennesket. Dermed blir mennesket tydeligere enn sitt „bilde", eller, som mystikerne uttrykker det, „kristusgnisten" i hjertet blir fylt med liv og begynner å vokse i mennesket. Det mediterende mennesket kan også oppdage dette i barnets bilde, som utfolder seg helt, eller som et barn med moren som sjelens bilde. Til forskjell fra et overfladisk og rutinemessig skapt indre bilde gjenspeiles det her en menneskelig indre videreutvikling, som ikke kan utløses vilkårlig. Dette indre barnet kan senere „bli voksen" og vil enda senere være stadig bevisst til stede.

Hos personer som ikke har denne innlevelsesmuligheten kan det samme fenomenet ytre seg som indre følelser og inntrykk av tankemessig art eller ganske enkelt gjennom forvandlinger i livet. Kunstverk som „Den sikstinske madonna" kan ha oppstått gjennom visjoner, som ofte er nyttige for å finne tilgang til de indre realiteter. (...)

(...) Se også de meditative betraktningene i f.eks. Johannesevangeliet med hensyn til de „metodiske anvisningene" i innføringskapitlet.
Et ytterligere vesentlig kjennetegn på en vei i Jesu bilde kan vise seg her: utviklingen og dens målestokk blir lagt i det enkelte mennesket. Han/hun kan selv utfolde seg i samklang med livet, uten behov for noen "frelseformidlingsinstitusjon". Dette utelukker ikke fellesmessig samråd med andre. Veien er ment å „etterfølge", å følge langsetter den.

Den „indre" opplevelsen var aldri ment å være en erstatning for bønnen til den „ytre" Gud: „Bli i meg, så blir jeg i dere" - Joh.15 .

Det fantes ingen tvingende grunn til å fortsette vanndåpen, selv etter at Jesus hadde begynt å holde sine prekener, og heller ikke etter „åndsdåpen" under pinseopplevelsen. Allerede hos Jesus ble den til et ytre tegn på en ny utviklingsfase, som allerede modnet i det indre. Selv om dåpsbevegelsen lærte „vis anger og la dere døpe", så sa Jesu disipler „tro", dvs. åpne dere for troens kraft „og la dere døpe" etter sammensmeltningen med denne bevegelsen. Dette var bla. en innrømmelse til Døperens tilhengere. Fra nå av ble det begynt fra det positive. Begge døpte voksne som bevisst kunne ta en avgjørelse. Men dette trenger ikke å utelukke at det kan ha eksistert en slags velsignelse også for nyfødte i 2000 år, som en „fødselsrett", men det ville nok være riktigere å skille denne fra den egentlige dåpen og også fra spørsmålet om tilhørighet i en bestemt kirke. På den måten ville denne diskusjonen løse seg av seg selv.

Dåpen ble også opplevd som inngang til det nye kongeriket i det gamle Israel, hvor den var uunngåelig tilknyttet den allestedsnærværende tolkningen at den spådde Messias ville være kongen. Det var ikke særlig vellykket å forklare menneskene dengang at det imidlertid ikke dreide seg om et ytre, statlig kongerike, og heller ikke om en ytre kirkeorganisasjon, men om et fellesskap for alle de som så Gud som sin far og seg selv som en sønn eller datter som i sitt indre var født på ny. Denne sikkerheten, forbundet med den holdningen at det mellom disse „sønnene" og „døtrene" hersket et søskenforhold, der menneske- og Gudssønnen Jesus ble sett på som den eldre broren, dannet kjernen i den læren som ble tilbudt menneskene som åndelig føde. I det gamle Israel fantes det riktignok allerede gamle, utilnærmelige gudsforestillinger parallelt med forestillingen om Gud som far. Men han ble mer oppfattet som Fader Abraham og det folk som stammet fra ham. Kun gjennom folket ble Gud den enkeltes far. Det var nok bare noen få som dengang nådde frem til en erkjennelse av Gud som direkte far til individet, det var først Jesus som brakte dette til alle, et individ som føler seg ledet av Gud i sitt livsløp og som til enhver tid kan søke kommunikasjon med Gud, et individ som kanskje gjennom denne forbindelsen med den evige Gud kunne ane det overjordiske i ditt eget vesen. Dette forankres tydeligere i Jesu videre livsløp, men er anlagt allerede her.

(...)

Liberale teologer har utlagt Jesu dåp som en opplevelse av kallet. Sett fra et tradisjonelt teologisk synspunkt ble imidlertid også den kalendariske og profetiske innbedding i verdenshistorien tematisert (f.eks. Luk.3:1-4 med henvisning til Jesaja 40:3-5; ): i forkynnelsen dreier det seg om Guds reddende virke.

På den tyske og den siden finner du et utdrag av Matteus 28,18-20 om dette emnet, med anmerkninger om dåpen i nåtiden:

I dag døpes det oftest ved stenkning med vann eller neddykking
Kirkene innbyrdes anerkjenner som regel iallefall dåpen og dermed de troendes kristne sinn. Frikirkene legger mest vekt på at dåpen enten foretas som bevisst voksen eller at det foretas en gjendåp som voksen. I tillegg legger de stor vekt på den dypere erfaringen av å være døpt av Ånden. (Først var det faktisk voksne som ble døpt. Men dette utelukket ikke at også barn mottok en velsignelse, selv om den hadde en annen karakter enn dåpen.) Det lå ikke i dåpens opprinnelige mening at den samtidig skulle forstås som opptak til en bestemt konfesjon, slik det i dag praktiseres særlig i de store kirkeretningene.
Kirkene anerkjenner som regel også at enhver kristen mann eller kvinne kan foreta "nøddåp", dersom ingen geistlige er tilgjengelige: "Jeg dåper deg i Faderens, Sønnens (Jesus Kristus) og Den hellige ånds navn. Amen".

Spørsmål:
Kan jeg - dersom jeg ikke opplever det slik allerede - gi mitt liv i Guds hånd?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Stillheten i ørkenen.

I begynnelsen av sitt virke som Kristus, eller Messias – hebreisk „Den Salvede" *) – sto han alene. Både dåpen og de 40 dagene i ørkenen - f.eks. Markus 1,12-13 - med fristelsene. I tilslutning til dette kommer kallelsen av disiplene.

Både ytre og indre sett står ørkenen for en avsondrethet som gjør det enda mer mulig å bli mer bevisst og knytte seg sterkere og nærmere til den altomfattende Gud. Denne forberedelsen til alt det øvrige er for alle seriøse religioner den veien som er uunngåelig for en ny forbindelse med den guddommelige opprinnelsen, selv om den ikke er veiens eneste innhold. Også Jesus gjennomgår i sine opplevelser en slik fase, som er mer enn f.eks. daglige besinnelsespauser.

Kirkene, selv de som ofte taler om „inderlighet" – og som ofte bruker dette som tilsynelatende motsetninger til ytre fredsdemonstrasjoner – gjør seg ofte ikke den umake å vise menneskene en virkelig brukbar vei til denne „indre freden". I over 30 kirker kunne man ikke under gudstjenesten på langt nær finne stillhetens element, den indre stillhetens selvsyn, den stille forventningen etter bønnen. Sang, preken, bønn, sang, helst med samtidig avledende innsamling av kollekt nesten uten pause – det er som et speilbilde på dagens hektiske samfunn som avleder menneskene ubevisst eller bevisst fra deres uutforskede indre. Først helt nylig, i forbindelse med mange menneskers søken etter – nesten uansett hvilke – erfaringer, finnes det små fremskritt idet det f.eks. avholdes helgeseminarer eller henvises til spørsmål om muligheter i bibelkretser eller møter i hjemmet. Men her mangler ofte den direkte veiledningen. Samtidig kan noen erkjenne at en større nærhet til Gud krever et „stille kammer", og andre at deres sosiale verdier, som evne til selvkritikk, toleranse eller fordragelighet også forutsetter en tidvis utkopling fra det hektiske livet som utgangspunkt. Selvsagt er det ikke nok hvis dette av og til skjer under gudstjenesten, men det kan være en spore til å identifisere dette som et ofte fortrengt behov.

Mystikeren Jakob Lorber forklarer et Kristi råd til menneskene som„den korte veien til gjenfødelse", som i dag – for å unngå misforståelser – kan betegnes som „ny fødsel", slik det ble beskrevet i artikkelen over. Se også „Vom inneren Wort, Stimme der Stille" (Om det indre ordet, stillhetens stemme) hos Lorber forlag (tysk) sitat:

‚Dette er praksis: Dersom mennesket vil være født på ny av Kristus, så må det erkjenne alle sine synder -  altså alt som skilles fra Gud - det er noe annet enn det som blir sagt til det. Deretter må mennesket dypt angre sine synder både i det indre og i det ytre og oppriktig gjennomgå en omvendelse. I tillegg må mennesket bryte helt med verden - ment er verdens egoistiskeforviklinger, ikke det aktive livet - „og overgi seg helt til meg og i sin kjærlighet til meg ha en stor lengsel etter meg, og må i denne store lengselen hver dag trekke seg tilbake fra verden og dens oppgaver i minst syv kvarter lang ved lukkede vinduer og dører og verken be eller lese, men kun bruke denne tiden i fullstendig stillhet og ro for å kunne beskjeftige seg i sitt indre kun med meg". Etter en tilsvarende innbydende tiltale „kom til ro, og voks i lengselen og kjærligheten til meg! Jeg sier dere, at når dere gjør dette over kort tid, vil dere snart se lyn og høre torden, men ikke bli redde! For nå kommer jeg til dere først som dommer i storm, lyn og torden, og deretter som Far i stille, hellige vindpust!... Se det er den korteste og mest effektive veien til ren gjenfødelse, der det evige livet kan vinnes. Alle andre veier varer lenger og er mindre sikker, fordi det finnes mange snarveier,... den som ikke er ‚godt forberedt‘ og ‚væpnet til tennene‘, vil neppe nå målet."
Det er mulig å be Den hellige ånd om renselse og forklarelse.

F.eks. vet yogier at menneskene mener at de „ikke har tid". Derfor pleier de å skru ned anvisningene sine fra noen timer til en halv time til 11 minutter, altså til ingen lenger kan si at de ikke har tid. Selv en kort tid med stillhet, hvor andre tanker, følelser og inntrykk ikke fortrenges, men kun observeres, har sin virkning, særlig dersom de er rettet mot Gud. Men den erstatter ikke lengre tids stillhet. I østkirken – f.eks. på berget Athos – brukes „Kyrie (innånding) eleison (utånding), dvs. Herren forbarme seg over deg", sml. f.eks. Kreichauf: Som pilgrim på berget Athos (tysk).

Det ligger også en sterk utfordring i å skulle tie total under en streng, seks dagers Zen-Sesshin – en Zen-sittemeditasjon, som også har utbredt seg i kristne klostre, også utenfor meditasjonstidene og måltidene med andre. Etter ca. tre dager er det mange uerfarne som knapt nok holder det ut lenger, for på den fjerde dagen – sammenliknbart med fastens virkninger – å puste ut og innse den effekten som man aldri helt kan oppnå med ord.

Stillhet skaper åpenhet. En samtidig tilknytning til Gud skaper også et vern for denne åpenheten. Etter en meditasjon er det alltid hensiktsmessig å stille seg inn på etterfølgende omstendigheter igjen, hvor det noen ganger kan være bedre å være mindre åpen.

Det ville riktignok være viktig å overføre noe av stillheten til hverdagen for å lære å bevare en klarhet og bevissthet bedre og bedre. Dette ville i så fall for den enkelte bety at i konfliktsituasjoner, eller så snart en mulighet byr seg, å la den indre ro falle over seg et øyeblikk, dvs. å ta hendelser inn over seg, men ikke tenke over dem med en gang, la følelsene få komme til ro (og notere seg det som senere må gjennomtenkes), og la legemsdelene slappe av, den ene etter den andre, men likevel bevare bevisstheten som helt menneske, ikke la seg henfalle til enkelte velbehagelige følelser.

Dette synspunktet ville i så fall bety at man ikke skal ta for seg emne etter emne i en lang, trettende rekke på møter, i arbeidet eller på seminarer o.l., men legge inn korte pauser mellom hvert emne. Disse pausene skal ikke bare være samtalepauser, men skal først og fremst gjøre det mulig å observere det som skjedde, såfremt dette passer, slik at man kan bearbeide dette og dermed kan innstille seg bevisst på det neste emnet. På samme måte er det hensiktsmessig å se bevisst på hva man spiser. Det kan finnesd mange likhetspunkter mellom ernæringsmessig og åndelig „næring".

Fremgangsmåten, som kan kalles „komme-til-ro-fra-alle-hendelser" og som gir økt kraft til nåtiden og fremtiden, er altså ingen innholdsløs flukt fra problemene. Den skaper et utgangspunkt som gjør det mulig å bearbeide alle ting. Dessuten betyr ikke dette at man taper tid i hverdagen, tvert imot sparer man tid, fordi alt går lettere og bedre. Mange. selv åndelig tenkende mennesker, merker neppe hva de går glipp av uten denne indre roen.

Selv denne enkle, åndelige erfaringen, stillheten, skjuler egentlig allerede hemmeligheter som er av største åndelige høyde i seg. Denne høyden forutsetter imidlertid at det finnes en vei til den. Nettopp Kristus fremhever viktigheten av å frigjøre det ukompliserte i mennesket, hans vei fører så til stadig større og dermed mer kompliserte horisonter, og i denne komplisertheten lyser den grunnleggende ukomplisertheten opp på nytt.

I den konsentrerte stillheten kan det f.eks. skje at et indre fremskritt som nettopp er bearbeidet eller gitt, forankres dypere i form av en evne som ikke „kan oppspises av møll", se f.eks. Matteus 4. Den kan riktig integreres i mosaikken av tilværelsens andre fremskritt. Stillheten kan gå så langt, at „livet" av helheten av det som måtte vokse opp mot det guddommelige forbildet i oss, kan fornemmes. Det er en måte å oppleve å være „født på ny av Gud" i oss selv. Litt av denne muligheten har vi ved bevisst ro, når hodet blir friere – kanskje forbundet med en erkjennelse – hjertets kraft tydeligere og føttene mer avslappet. Da er noe „sluppet gjennom", uansett hvilken liten bit av livets erkjennelse det måtte være. Hvis det ikke slippes noe „gjennom", blir vesentlige ting værende ubearbeidet, og dette fører ikke bare til problemer i drømme – hvor de kun begrenset kan bearbeides – men også til andre problemer av helsemessig eller annen art.

*) Kristus er egentlig en tittel. I den tidlige kristendommen fantes det mange skrivemåter for "Kristus", som uttrykte forskjellige betydninger for ordet. Den mest kjente er den greske "Christos", som betyr det samme som den hebraiske betegnelsen "Messias" = "Den Salvede". Men det fantes også på gresk "Chrestos" = den gode, den hellige, og, mer sjeldent, "Chrystos", av det greske "chrysos" = gylden (strålende).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Disiplenes fristelser og kall.

Også Jesus, med sine menneskelige egenskaper, måtte lære å vende seg mer mot Gud. Etter 40 dagers faste i ørkenen dukket „fristeren"* opp - f.eks. Matt. 4, 1-11

Selv i liten målestokk opptrer det negative krefter, som – lik alle krefter – også kan oppfattes som noe fysisk. Først kan man nevne de fundamentale, selvstendiggjorte tendensene i mennesket selv, uten det integrerende hjertet, og dermed uten Gud. Denne selvsendiggjørelsen, først av tanken og deretter av viljen, fører til „spisning av fruktene fra kunnskapens tre".

På den ene siden er det de forherdede egenskapene, som er bundet til materielle ting. Riktignok kan de motarbeides av noe som ligger dypere forankret i underbevisstheten, de kan også gjenkjennes i sitt vesen, men likevel er de nesten umulige å overvinne i dybden. Bevisst å kunne gi avkall og kunne ha istedenfor å måtte ha samt en kreativ, etisk omgang med slike krefter er en trening for å overvinne dem.

De motsatte ønskene fører derimot til flukt og til likegyldig, hånlig avstand fra materielle problemer, noen ganger kanskje helt inn til åndelige områder. Noen ganger blir det oversett at dette kun er den andre siden av den samme „negative" medaljen, etter „pendelslag-prinsippet" bundet til denne andre siden. Dette andre området ligger i dag allerede mer åpenbar, er altså lettere å rense. Et middel til denne omvendelsen er medfølelse, å go frigjørende kjærlighet.

En annen egenskap som kunne finnes i sammenheng med de to andre, kunne være forbundet med maktbegjær. Å omvandle denne illusjonen krever mot til betingelsesløs oppriktighet, som er grunnlaget for toleranse og fri solidaritet i omgang med andre.

Felles for disse områdene er en mangel på en sterk og likevel samtidig altruistisk individualitet hos slike mennesker, som kunne utfylle disse områdene, istedenfor å gli ned i de negative tendensene.

I Matteus 4 utsettes Jesus for disse avledende impulsene, her kalt „satan" eller „djevelen". Han henviser ikke bare til de forskjellige motsetningene, men griper etter noe høyere, som står utenfor de negative kreftenes evige drakamp: „Guds ord", „Gud Herren" og „Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene". Kristus står utenfor mørkets og (skinn-) lysets dualitet og overvinner dette gjennom sin tredje, overordnede vei, som mange andre hendelser vil vise oss.

(...) Se også kapitlet "Zarathustra" i del 4 og tavlen „en kristen holdning...").

R.Steiner beskrev de to viktigste negative kreftene som adskilte vesener, slik de kan oppleves i verdens åndelige show. Som nevnt er det riktignok hensiktsmessig å være oppmerksom på begge virkeområder, men uteom verdens åndelige show er det ikke fullstendig rettferdiggjort, når antroposofer benekter de kristne forestillingene om et eneste negativt vesen, at dette inneholder begge sider. Tendensene opptrer også ofte så blandet at de til syvende og sist kan behandles som „antigudelige" tendenser som en helhet - imidlertid ikke som flere guder, men den som står overfor Kristi Gud, med alt som virker i Hans ånd.

Det finnes også andre spirituelle retninger, som faktisk lukker et øye for dette, og som anser alt som streber etter spirituelle høyder for guddommelig.

Moderne evangeliske teologer, nesten på samme måte som endel andre spirituelle bevegelser, lukker begge øynene og bortforklarer forestillingene om negative vesen med den begrunnelse at de kun dukker opp noen få ganger i Bibelen. Samtidig overser de, at det nettopp ikke dreier seg om forestillinger, men om håndfaste erfaringer som ikke bare forekom i gammel tid.
Noen mindre kristne grupper antok på bakgrunn av begrepet "verdens fyrste"- f.eks. Joh. 14:30 - at dette "tilhører" denne verden inntil videre, og at menneskene kun kan ta avstand fra det, selv om NT i virkeligheten kun nevner hans forføreriske og besittende rolle. Johannes 12:31: "Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut."

Uten angst og andre negative følelser har negative krefter ingen direkte makt, det kan også være en beskyttelsesmekanisme å ikke „male djevelen på veggen" – også overfor kirkelige trusler. I dag kan kanskje åndelige erfaringer føre til at antatt „økning" av negative kretsløp til syvende og sist viser oppbrakte potensialer, som lenge har eksistert, men som har ligget skjult. Derimot kan virkelig positive evner økes enda mer, selv om de vokser mot et urbilde, som også allerede foreligger.

Nå kan slike personlige „ømme punkter" samtidig utgjøre en resonansflate for anvendte ytre krefter. Spor etter dette kan finnes i alle samfunn: i Vesten i f.eks. situasjoner hvor penger og egoisme er de høyeste verdiene, særlig i den gamle ensidige formen uten sosial sikkerhet, i nasjonalismens og nasjonalsosialismens ensidighet - spesielt når det gjelder hovmod og likegyldighet overfor resten av verden - og i nedbrytende "religiøse" aktiviteter samt i stalinismens ekstremitet - for eksempel hans brutale metoder for å skape likhet. Men dette betyr ikke noen generell fordømmelse av alt og alle i slike samfunn.

Jesus lærer ikke så mye om den direkte „motkampen mot det onde", han hevder heller ikke at det onde er nødvendig for „likevektens skyld" (som noen østlige lærer hevder), og heller ikke at dette er nødvendig for å erkjenne det guddommelige gode som en motsetning. Ikke engang en – ofte nødvendig – direkte bearbeidelse av det „negative" er nødvendig for alle. I det minste for noen kan en vei fungere, slik det anbefales i boken „Christliche Wissenschaft" (Kristen vitenskap) av Mary Baker-Eddy. Dette beviser imidlertid ikke at de motstridende kreftene ikke finnes, men at de kan omvandles indirekte på denne måten. Hos Kristus finnes det heller ingen evig fordømmelse, til syvende og sist kan alle destruktive krefter omvandles, til den tiden i det siste kapitlet i Johannes åpenbaring, hvor det loves at det ikke lenger vil eksistere noe mørke (se tilsvarende kapittel).

Etter denne tiden i ørkenen fulgte kallelsen av disiplene - Joh. 1, Matt. 4, 18 - 22, Matt. 10. 

* Når det gjelder fristelseshistorien blir det i teologien tradisjonelt også tatt hensyn til den symbolske sammenhengen med menneskehetens historie: ørkenen med sine farlige, ville dyr som overlevert motbilde på Adams paradis, og dermed som tilstand som skal overvinnes gjennom Jesus som "ny Adam". Ved den 1. fristelsen å gjøre steiner om til brød er det spørsmål om hva som spiller størst rolle, det materielle eller Gud. (Senere, da det dreide seg om mat for og vekkelse av mange mennesker, ser vi ikke noen fristelse i den lenger.) Ved den 2. fristelsen, å hoppe fra tempeltaket, er det spørsmål om å overvinne stoltheten som gjelder lastene i menneskenes liv. Jesus gikk gjennom alt som ble pålagt ham (, til han ble frelst gjennom oppstandelsen.) Ved den 3. fristelsen er det spørsmål om makten til verdslige kongeriker eller til "himmelriket" gitt av Gud. (I det videre forløpet kan imidlertid også det jordisk relevante, forutsagte "fredsriket" frembringe en forvandling av den jordiske kampen om makt gjennom Gud.)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Bryllupet i Kana.

Her - Joh. 2, 1-12 - støter vi først på et eksempel som illustrerer hvordan problemer ganske enkelt baserer seg på ensidige emosjonelle og patriarkalske utlegninger heller enn på feil oversettelse eller "korrekturer" av evangeliene som ble bestilt av kirken. At Jesus sa til Maria „Kvinne, hva vil du meg", ble senere utlagt som nedlatende. Den som fordyper seg i teksten og er i stand til å se at Jesus senere gjør alt Maria vil han skal gjøre, kan lett konstatere at setningen heller har en beundrende karakter som kunne ha vært uttrykt tydeligere på denne måten: „Kvinne, hva vil du meg ikke alt!" Det opprinnelige uttrykket som ikke er overlevert i det forholdsvis enkle arameiske språket kan kun ha sett ut som følger for grekerne: „Kvinne, jeg med deg" – løsrevet fra sammenhengen kan det altså allerede på Jesu tid ha vært vanskelig å oppdage meningen nøyaktig.

Herfra og til korset viser det seg en periodisk skapende opplevelsessammenheng mellom Jesus og Maria. Hun virker inspirerende, deler de vesentlige stasjonene i hans liv og gjennomgår også en sjelelig forvandling.

Når man i dag bruker begrepet „Kristi brud" som betegnelse for ordensnonner, oppfattes begrepet nettopp som en betegnelse, men opprinnelig henviste det til virkelige levemåter.

Kristi "legemliggjørelse" i mennesket, slik det allerede er nevnt i kap. om Jordandåpen, smelter sammen med det mannlige aspektet i sjelen (Animus**). Han kan inngå et „indre bryllup" med våre „kvinnelige" deler av sjelen under et guddommelig fortegn. Selv helt inn til livskraften og legemet kan dette virke forvandlende. Bildet av Maria kan kanskje berøre det kvinnelige aspektet i sjelen på beslektet vis (Anima**).

For menn var det derfor nærliggende at veien førte over Maria eller over alle Mariaene*. Men begge kjønn kan gå veien over Jesus, eller over Maria, eller over begge, for fra sjelen til hormonene er det nok ikke et menneske som er fullstendig oppbundet i det egne kjønnets reaksjonsmønster eller som må forbli der. Det finnes imidlertid mennesker som finner en bedre tilgang til den ene eller den andre veien. Riktignok vil den indre helheten melde seg til slutt. I den katolske kirken fantes det en i dag nesten glemt praksis om å tilbe Jesu hjerte og "Marias rene hjerte". Denne indre utfoldelsen spør f.eks. ikke om forfatteren av dette kapitlet er ikke-katolsk, altså om han ikke har mottatt ytre påvirkninger om Maria, men han fikk heller ikke alle fordommene som mange som dyrket Maria-kultusen, har pådratt seg.

Først den som går en forvandlet, vei kan også gå en en vei "alene", uten fortrenging. Men for han/henne må det ikke være en vei alene, en stor, indre frihet gjør det mulig å ha et forhold til det annet kjønn, til og med fullkomment mulig.

I denne sammenhengen integreres også de sjeleandeler som man har fått med fra far og mor, i personligheten.

Dybdepsykologiske elementer kan absolutt settes i forbindelse med religiøse opplevelser. Eugen Drewermann forsøker dette på en annen måte. Etter nærmere betraktninger må religiøse grunnerfaringer imidlertid vise seg på et eget nivå som virker inn på de dybdepsykologiske prosessene. I dag finnes det tendenser som ser den religiøse søken som menneskets iboende, egentlige „helhetlige, meningssøkende og grenseoverskridende vitalimpuls" se Hubertus Mynarek: „Möglichkeit oder Grenze der Freiheit" (Frihetens grenser eller muligheter), 1977. Det burde imidlertid differensieres mellom en generell, uutformet spirituell impuls og en religiøs impuls i nærmere betydning av re-ligio, som er menneskets gjenopprettede eller nye forbindelse med den guddommelige urgrunnen, med „Faderen", som gjennom en forbindelse med Kristus er mulig for overbeviste kristne.

Gud, som verdens største hemmelighet, kan vel neppe begrenses til én eneste vitenskap, opplevelsesart eller på ett eneste fenomen, som i beste fall driver frem enkeltaspekter, men som et forøk på å anerkjenne og se flere innfallsvinkler samlet. Dette er hittil kun gjort i svært lite omfang. Hvis den nevnte alkymistiske prosessen, og dermed bla. forbindelsene mellom den venstre og den høyre hjernehalvdelen (som det i dag søkes etter med mange metoder) også ble gjennomskuet av de kristne, med resultatet „elskende, kreativ erkjennelse", så ville striden mellom teologene snart tilhøre fortiden. Selv i dette tilfellet ville det være mulig å spesialisere på enkeltaspekter, men de ville ikke bli gjenkjent og ville ikke kunne kreve noen utelukkende gyldighet lenger. Menneskenes utfyllelse av hverandre ville komme til sin rett.

Mens den som lever etter Jesu grunnsetning „Elsk din neste som deg selv", ville kunne oppnå det samme og mer i tidens løp. Den som anstrenger seg for å elske sin neste like mye som seg selv, vil riktignok merke at det er nettopp dette som må læres. Det å bli en „helhet i sitt indre" kan på sin side gjøre det lettere å føle denne kjærligheten.
Spørsmålet om „miraklene", som også kan stilles i sammenheng med bryllupet i Kana, blir nærmere belyst i et eget kapittel.  Når det gjelder de feminin-guddommelige aspektene ved Maria-Sophia  se senere kapittel "Den første pinsehendelsen". 

Tradisjonell teologi har utlagt denne hendelsen som en substitusjon av den greske Dionysos-kulten, eller som symbolsk tilknytning til Israels møte med Gud ("den tredje dagen...", 2. Mos 19:16), samt som påvente av pasjonstiden, hvor vinen antar en dypere betydning.

* Mens Maria, som anses som Jesu mor som en åndelig eller sjelelig mor av de som fulgte henne, blir Maria Magdalena heller forbundet med det jordiske livet for sine tilbedere.
Maria Magdalena (Maria av Magdala) var en kvinne som fulgte Jesus. På grunn av overleveringene mener mange at hun var en prostituert som endret sitt liv på grunn av Jesus. Men Jesus sier: "Hun har elsket mye". Dette betyr ikke nødvendigvis en mengde sex, men - i det minste også - evnen til å elske mennesker (omfattende), føle med dem og være god mot dem. Hun elsket Jesus, dvs. hun beundret ham som mann spirituell (åndelig) leder. Ifølge den mystiske littreraturen (Jakob Lorber) renset hun sine følelser for Jesus mer og mer i retning av en åndelig kjærlighet. På den måten var kjærligheten hennes veri til å forstå Jesus og Gud stadig mer. 
(Muligens på samme måte som Clara, kvinnen som elsket munken Frans av Assisi /St. Franciscus rundt 1100 - som først avviste henne, men som senere tok henne til seg, da hennes kjærlighet var blitt en ren åndelig kjærlighet. (Om dette emnet finnes det en interessant film på tysk og engelsk, vi kjenner ikke til om det finnes en russisk versjon.)
Det finnes en spesiell overlevering, som handler om Maria Magdalena: Legenden om den "hellige gral": Josef fra Arimatia og Maria Magdalena og noen andre tilhengere av Jesus bar gralen - opprinnelig den skålen som Jesu blod ble oppfanget i - til Syd-Frankrike eller England. Det er knyttet noen mirakler til denne gralen. (Gralen er også et symbol på guddommelig kjærlighet). 
Det finnes også noen nyere teorier om Maria Magdalena. F.-eks. ideen om at hun hadde et barn med Jesus, som skal ha dannet utgangspunkt for et tidligere europeisk kongedynasti (Merovingene). Det er ingen som kan bevise slike teorier i moderne, sensasjonspregede bøker.

**) De nevnte begrepene "anima og animus" har ikke noe med tro å gjøre. Mange mennesker har erfart - kristne eller ikke - at både menn og kvinner har såkalte "mannlige" og "kvinnelige" deler i sin psyke, som ihvertfall delvis stammer fra far og mor som opplevelser under oppveksten, og som man kan lære å integrere i sin personlighet. Konseptet om "animus og anima" er kanskje ikke helt identisk med denne realiteten, men det er et forsøk fra dybdepsykologiens side å forstå bakgrunnen for fenomenet.

Spørsmål:
Kan Gud hjelpe meg med å forbedre mitt forhold til det andre kjønn?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Kristne synspunkter til seksualitet, sympati, følelse og kjærlighet.

Utviklingen av kirkelige uttalelser om seksualitet samt motargumenter både i og utenfor kirken vekker inntrykk av at menneskene har det ekstremt vanskelig å bare finne ut en menneskelig, for ikke å snakke om en „kristen" omgang med dette. Ytre moralske forbud mistet en stor del av sin virkning på sekstitallet, kirkene var heller ikke i stand til å finne frem til den etisk fornuftige kjernen om dette i overleveringene, som så kunne redigeres til i forhold til nåtidens samfunn. Den "seksuelle revolusjonen" som oppsto som motreaksjon mot undertrykkelse av seksualiteten førte oss til det motsatte ytterpunktet i en ny ideologi med seksuelt ytelseskrav – sløsing med livsenergi – og ignoreringen av den iboende lengselen etter sjelelig-åndelige forhold med ansvar: stadige brudd hen til arbeidsuførhet. Derfor kunne det ofte finnes en viss resignasjon helt frem til sent på åttitallet, og selv da var det vanskelig å finne frem til et fornuftig kjernemotiv for å utvikle samfunnet videre på dette området. Dette kan skyldes at „eiermentaliteten" måtte overvinnes. Det kan utledes fra menneskenes lange kamp om dette i århundrer, at begge deler, både ansvar og frihet i forholdene mellom mann og kvinne, ikke er realiserbare, og at dette heller ikke kan realiseres i menneskenes videreutvikling eller kan forbindes på en harmonisk måte. Enkelte parforhold, hvor det tilsynelatende eller faktisk har lykkes, tyder likevel på at det finnes unntak.

Kristus taler til menneskene om å bli ett i sitt indre, om å bli fullkommen, som i seg selv skaper et grunnlag for virkelig frihet. Han taler ikke om å fortsette å bryte ned visse områder i menneskene som allerede er sterkt nedbrutt, heller ikke taler han om å leve ut alle ting ekstatisk, men heller om å integrere disse nye elementene i „hjertets visdom".

Han er heller ikke en representant for „materiell tvang", for en overvurdering av ytre former eller for misbruk av begrepene ansvar, troskap og ærlighet for å dekke over misunnelse, sjalusi og begjærlighet, for han dreier det seg om ånden som det handles ut ifra. Han ser heller ikke ekteskapet som det aller beste, noe som utenfra ses som en mindre heldig betraktning.

Å elske Gud - og den neste - som seg selv, altså også seg selv, denne regelen altså, som Kristus avløste forbudslogikken i Det gamle testamentet, beskriver først og fremst en universell holdning, som gjennomsyrer og forbinder alle disse tre områdene (se Mk. 12:33; Joh. 13:34; Gal. 5:14; Jak. 2:8). I denne sammenhengen er dermed nestekjærlighet noe annet enn en ren instinktiv omtanke for familiemedlemmene osv.. – men den kan også innlemme disse på en fri måte. På bakgrunn av menneskets rolle som elskende hjelper der det trengs, så er heller ikke kjærligheten til en selv egoistisk, men rettet mot kjærligheten til en selv – og til legemet som verktøy – som både andre mennesker og Gud kan tjenes med.

Kjærlighetens høyeste form er betingelsesløs. Tenk også på kjærligheten til "fiendene", Matt. 5, 43-48 - som ikke betyr at man skal gi avkall på visdom.

I denne sammenhengen burde det fremgå at f.eks. teser som man noen ganger støter på som prøver å likestille seksualitet og kjærlighet eller forbinde egenkjærlighet med selvtilfredstillelse og fantasier, er uendelig langt fra Kristi verden. Det som heller utgjør en indre isolering av enkelte krefter, og bilder mellom menneskene og de reelle andre, er nå engang en av menneskenes mange ufullkommenheter som man kan lære noe av, men som aldri kan være selve målet.

For dagens europeere kan en evolusjon av seksualiteten først og fremst oppleves når to mennesker kommer i åndelig og sjelelig kontakt gjennom felles opplevelser og lærer på den måten å omgås med anti- og sympatiutstrålinger – ikke i første rekke bare dette, men også dette, må tas med i betraktningen for å oppnå eksterne, fornuftige kontakter. Først senere kunne den fysiske kontakten føyes til, dette hører ikke til i ethvert vennskap eller ethvert møte. På samme måte er ikke det slik at et nytt møte automatisk må føre til adskillelse fra partneren, slik det så ofte skjer. Det er heller en kjærlig grunnstemning som må forutsettes. Hjertets krefter kan føre med seg merkbare, seksuelle energier, og disse må ikke øyeblikkelig utleves med eksplosiv kraft, slik det ofte skjer i dag på grunn av kulturell forventning.

Mange åndelige tradisjoner lærer at istedenfor å fortrenge eller stadig utleve seksualiteten, kan den transformeres til noe mer enn Freudiansk „sublimering". (...). De eldre østlige retningene oppviste bla. den mangelen at de gjerne straks startet med seksualiteten istedenfor å la hele mennesket møtes - i dag ville det være god tone å "starte ovenfra", altså først bli kjent med hverandre åndelig og sjelelig. På samme måte blir østlige synspunkt, at et rolig samvær – som ikke beror på den mannlige eller kvinnelige orgasmen - langsomt kan bringe disse følelsene i samklang med menneskets vesen som helhet. Også i kristne kretser fantes det tradisjoner i denne retningen, som i dag er gått tapt og som derfor må bearbeides på nytt. Mange overleverte tekster fra sangere og trubadurer i middelalderen viser slike sammenhenger.

Siden seksualiteten kan frembringe mange forviklinger i underbevisstheten, blir den i de forskjellige religionene knyttet til et parforhold som en balansegang, slik at følgene dermed kan håndteres i fellesskap. Den som ønsker å gjøre denne erfaringen innenfor et ekteskap, kan gjøre dette dersom begge i et vennskap som utvikler seg til noe mer, bevisst velger hva de vil og hva de ikke vil og støtter hverandre i dette. 

Denne gamle regelen, som Jesus holder i hevd, helt ned til å fordømme et begjærlig blikk på en annens partner, må imidlertid ikke utelukke den verdifulle kilden til begeistring som et umiddelbart møte mellom to fremmede mennesker utgjør - den gjelder oftere enn antatt og blir ikke engang alltid forstått av de den gjelder: „Når to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dem" (eller i en like riktig oversettelse „i dem"). Dette krever ikke noen annonsert kirkelig forsamling eller spesiell forberedelse, men kan skje over alt hvor "Kristi ånd" lar to mennesker møtes i en eller annen anledning. Dette gjelder også når det dreier seg om en mann og en kvinne som føler sympati for hverandre og samtidig skal holde hodet klart, for det er dette som er det vanskelige utgangspunktet, men som også er livsnødvendig. Her trenger det ikke å dreie seg om seksualitet eller bindinger, men det er de gjeldende personene som selv må finne ut hva det egentlig dreier seg om.

Allerede Jesu jordiske liv gjengir ham som ekstremt ukonvensjonell. Det kunne vise seg at konvensjoner kun er nødvendige så lenge han „ikke er blant dem".

En forutsetning for passende møter mellom mennesker, som man selv kan styre, er en kilde til naturlig observasjon av egen individualitet og den egne „aura" eller utstråling. Også som par fortsetter personene å være enkeltindivider, en fullstendig oppløsning av individualiteten i et parforhold tilstrebes ikke av Jesus. 

*) Menneskeheten er et komplisert nettverk, dette vil kanskje bli klarere i de neste kapitlene.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Den „hellige iver" (og synspunkter på emosjoner).

I Joh.2, 13-25 skildres "tempelrenselsen" etter bryllupet i Kana. I sin iver fordriver Jesus de handlende og pengevekslerne håndfast ut av tempelet. Han vi sette et synlig tegn opp mot verdens hyklere, som betegner tempelet som Guds hus og som selv ikke har noe annet i sinne enn å forfølge sine mål om profitt. Siden omstendighetene er slik at han ikke kan forvente støtte fra den verdslige eller åndelige ordensmakt og er den eneste som føler seg ansvarlig i "sin Fars hus", tar han saken i egne hender og foretar en sosial motstandsaksjon, uten å skade mennesker. „Å adlyde Gud mer enn menneskene" er er ikke på noen måte en underdanig holdning. Også hvor han sier: „Gi keiserens hva keiserens er" (og Gud hva Guds er) kan det ikke utleses noen underdanig holdning, slik det ofte er gjort forsøk på. Det er mer en bestrebelse på å skåne disiplene for nytteløse gnidninger med samfunnets myndigheter. Religion og politikk følger sine egne grunnsetninger. Å tjene mednennesket og ville „byen det beste" er heller ikke underdanig.**

I denne sammenhengen kan kan kanskje stille spørsmålet om menneskets omgang med emosjonelle krefter. For ikke alle menn eller kvinner har sine følelser på et så høyt nivå som Jesus, som hele tiden levde i „positiv frykt for Gud" og medfølelse med menneskene, og hvis iver baserte på bevisst gode hensikter. Hos normale mennesker er nesten alle følelsene i det minste blandet med bevisste pirrings- og reaksjonsmekanismer – som er biografisk forskjellige og som opptrer med forskjellig styrke, men som er svært like i sin grunnstruktur. Selv stadig å fiske slike mekanismer ut fra de egne reaksjonene, uten å nøye seg med andres tolkninger av dem, og betrakte dem og til slutt mestre dem eller overlate dem til Gud, er en lang læreprosess.

Selv om det her dreier seg om psyken, er vanlige psykologiske analyser eller terapiprosesser ikke særlig egnet for mennesker som søker Gud og sannheten:
Der hvor det fremdeles finnes ensidige tolkningsmønstre i bakhodet som reduserer de psykiske problemene til seksualitet og preging i tidlig barndom og hvor det til og med av „svakhetsgrunner" blir begrunnet hvorfor man er blitt slik, istedenfor, slik Erich Fromm gjør det, å fremheve menneskets utviklingsevne, kan psykologi til og med være en hindring på den åndelige veien.

Der hvor psykologi, altså „sjelekunnskap", oppmuntrer til å se på sjelelige prosesser, og der det - noe som sjelden skjer - blir sett mer i sjelen enn en kjemisk-elektrisk hjernefunksjon, kan studiet av dette være en hjelpsom bro. Psykologien ville lettere kunne hevde seg, dersom den ville være beredt til å undersøke kunnskaper og påstander fra alternative psykologiske retninger. Det nytter lite å straks ville bearbeide hele problemkomplekser, slik dette er vanlig. Det ville være mer virkningsfullt først å søke etter de enkelte bestanddelene i et slikt kompleks og samtidig skille bevisst om det dreier seg om en „bjelke i ens eget øye" eller om en „flis i den andres øye", og hvem som så er ansvarlig. Mange kristne skoler ville fremheve det første sterkere, fordi det er vanskeligere, og først må læres, å se på egne problematiske handlinger, og fordi disse heller kan korrigeres selv, i dette henseendet har det kirkelige skriftemålet også en terapeutisk virkning i tillegg til det åndelige aspektet. I psykologisk praksis ville ofte mer det andre perspektivet som offer stå i forgrunnen. Til slutt må det imidlertid anmerkes at begge sider er kommet mer eller mindre i søkelyset. Østlige åndelige retninger ville f.eks. fremheve sammenhengen mellom disse to perspektivene som grunnlaget for „karma" eller skjebnen.

I de tilfellene hvor det dreier seg om å løse opp vanskelige ettervirkninger av dagens hendelser, vil kanskje en gjenoppdaget metode fra R.Steiner være til hjelp: gjennomgå dagens hendelser baklengs, fra kvelden og tilbake til morgenen. Deretter er det lettere å komme tilbake til nuet.

Det er også mulig å stille opp et „mentalt speil" med de egenskapene som kan forbedres og som det skal strebes etter, og gjennomgå dette ofte: en suksessfull metode fra det mystiske området.

Fremskritt på det mentale området medfører at også kommunikasjonen mellom flere mennesker kan forbedres. Mange fordommer og overilte beslutninger kan avta i samme målestokk som mennesket blir mer gjennomskuelig for seg selv og slipper mer ballast. Den vekt som Jesus legger på „ikke å dømme" og på det „som kommer ut av munnen", er ikke et uoppnåelig, moralsk krav, men en oppfordring til å begynne med denne læreprosessen.  (Dette forutsetter at man først oppsøker stillheten istedenfor å fortsette striden og deretter prøver å snakke rolig med hverandre. Se også kapitlet "Stillheten i ørkenen").

I denne sammenhengen finnes det europeiske læreretninger, som kan integrere elementer som nerve- eller bevissthetssentraler -chakraer - slik de kjennes fra yoga, under andre navn (antroposofi, universelt liv bla.). Slike bestrebelser er ikke automatisk "ikke-kristne", slik det ble påstått fra kirkens side, men slike sentrer i mennesket var kjent allerede for middelalderens kristne teosofer (J. G. Gichtel) og er i dag tydelige som realt eksisterende energistrukturer i mennesket, på samme måte som kunnskapene om akupunkturpunktene, som særlig er kjent fra Kina, ikke automatisk er "taoistiske" - for disse er for lenge siden påvist med måleinstrumenter og i det siste også histologisk i menneskets vev.

For å utdype dette, les også ekstrasiden "Grunnlag for etiske verdier".

**) "Iveren" i denne betydningen må ikke samholdes med "brenner uten å kjenne" (Rom 10,1-3).

Spørsmål:
Kan Gud hjelpe meg med å bearbeide følelsene mine mer bevisst?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Om bergprekenen (med synspunkter på forståelsen).

Det er skrevet mye om verdiskiftene i de gamle (og dagens) samfunn på grunn av bergprekenen. Sml. Matteus 5 - 7,29. Noen hilser dem velkommen i forbindelse med samfunnsmessige aktiviteter. Andre forskjønner dette som „holdningsetikk" og foretrekker sin såkalte „ansvarsetikk" med gammeltestamentariske straffetrusler, militær osv. Noen forsøker til og med å etterleve dette. Også utover kristne kretser settes det pris på bergprekenen (f.eks. Gandhi).

Også ut fra bevissthetsforskningens ståsted kan det ses at bergprekenen særlig er rettet mot mennesker som bevisstheten kan være mer for enn bare menneskelig forstandsanalyse, og som livet ikke trenger å ende ved den egen navlebeskuelse for. De „fattige i ånden", altså de som „vet at de ikke vet noe (eller vet lite)" og som er åpne for en stadig relativering om at Gud vet mer enn de selv og at Han ennå kan lære dem mye om alle ting, er „salige", „himmelriket er deres". Denne holdningen kan vise seg å være mer enn en stadig sterkere utvikling, mer enn noen annen innstilling som menneskene anser som „klok".

„De som sørger" må ikke bare bære sin egen skjebne – og må dermed bearbeide sin egen del av helhetens tilstand istedenfor å se bort i lettsindighet –. Noen bærer også tunge byrder når det gjelder hele nettverket av personene rundt seg som de lever i, og sist men ikke minst de som bærer befolkningers og menneskehetens skjebne. Istedenfor statsledere er dette i dag ofte grasrotbevegelser, og hvem viser dem den nødvendige deltakelsen, hvem ber for dem istedenfor alltid for de mektige, berømte og de store i finanslivet?

De „ydmyke" er tydeligvis ikke bare de frivillig ydmyke (altså ikke bare de engstelige). De „skal arve jorden" og kun under deres hånd kan den bevares og utvikle seg.

„De som hungrer og tørster etter rettferdigheten": – ikke misunnelse, men oppriktig søken etter rettferdighet for seg og for andre åpner mennesket „mot det høye", før eller senere vil de få svar, selv om dette er annerledes enn forventet. Tydeligvis bærer „de barmhjertige" sine medsøsken og medskapninger frivillig mot det høye og blir dermed også båret av Gud.

„De rene av hjertet", som dermed har erkjent og gitt avkall på sine åndelige briller eller fordommer, vil se Gud". Dette er den mer omfattende betydningen av ordet „Døm ikke!".

„De som skaper fred", også de som stifter fred, i den betydningen som fredsbønnen til Frans fra Assisi uttrykker, lar også andre erkjenne at det må stå en annen kraft bak dette enn de kreftene som ellers styrer livet. Derfor „skal de kalles Guds sønner (og døtre)".

„De som blir forfulgt for rettferdighets (/rettskaffenhets) skyld" og de som „for min skyld", dvs. på grunn av Jesus blir baksnakket eller forfulgt, skal også saliggjøres, for dette var ofte deres indre tilstand mens det ytre vesenet led. Det betyr ikke at lidelsen er et mål i seg selv.

De omtalte skal også utøve rollen som „jordens salt" og „verdens lys". Nettopp i dette kapitlet henviser Jesus til det gamle forbundets „lover" og profeter. Han tar ofte opp det riktige fra før sin tid, men gjør det fruktbart på en ny måte for en ny tid der det ikke lenger er lovene selv, men deres kilde som kan stå i forgrunnen, og der hvert menneske kan gjenskape de indre livsfundamentene selv.

Den som „søker etter Guds rike", skal „få alt det andre i tillegg". Også her er det synlig at forstandens tankenivå ikke skal ødelegges, men åpnes for å oppfatte det som srpinger ut av denne høyere, åndelige logikken. Men dermed er det ikke sagt at de jordiske plikter og gjøremål skal oppgis til fordel for å stupe inn i avsondrede åndelige bevissthetstilstander. En høyere innsikt skal derimot konfronteres fullstendig med den verdslige bevisstheten og livet, til verden er forandret. Klarheten opprettholdes, eller oppstår, først når mennesket står med bestemte spørsmål som kan strekke seg fra uvitenhet over spekulasjon, antakelser, teori, overbevisning og til viten, og det er et viktig utviklingsgrunnlag. Det er altså noe annet enn f.eks. en ren streben etter lykksalighet, slik man finner det i noen av de gamle åndelige retningene. 

Disse høyere tankene i bergprekenen (se også neste kapittel) er allerede utfra innholdet i første rekke rettet til de menneskene som ikke bare vil anvende dem for å sortere sine egne åndelige aktiviteter på nytt. Veien retter seg først og fremst til det individuelle livet, der det kan søkes etter en partner eller etter en „neste", slik det ble beskrevet i kapitlet „Dåp" og „stillheten i ørkenen". Så bygges det på dette nivået særlig opp mannlig-kvinnelige forhold, og deretter strekkes føleren ut igjen etter ytterligere følelsesmessige vekselvirkninger mellom flere mennesker. Dette ble beskrevet i kapitlene „Bryllupet i Kana" og „...kjærlighet". Her med bergprekenen bygges det videre på dette følelsesmessige og etiske nivået, og dette åpner i sin tur opp for den omfattende åndelige målretningen som kan danne et fellesskap av menneskenes forhold til hverandre. Dette tilsvarer innbegrepet av forholdet mellom klang og intervall på den ene siden og treklang og skalaer på den andre - til helheten. 

I teologien har man analysert tilknytningen til gammeltentamentariske utsagn: f.eks. Sal 1 og Jer.17:7f. Ifølge 4. Mos 12:3 i forbindelse med Mt.11:20 ble Jesus sett på som den nye Moses. Forkynnelsen i Sak.9:9f. "...hans velde skal nå fra hav til hav" snakker om hvilken betydning det forkynnede Guds rike vil få for verden. Det var ikke til å overse at han flere ganger forvandler gammeltestamentariske lover til noe nytt i bergprekenen sin: "...jeg sier dere...". Dvs. han snakker ikke som de skriftlærde rabbinerne, men utfra en gudelig budbringers bevissthet. Nettopp denne profetiske og messianske egenskapen var omstridt hos dem som kun orienterte seg etter Det gamle testamentet.

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Bergprekenen, Matteus 5: Saligprisningene og Jordens salt

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Jesus viser sin herlighet på fjellet Tabor (Matt.17).

Mange av Jesu gjerninger, fra samtalen med Nikodemus - Joh.3 - over bergprekenen til mannen som var født blind og mettingen av fem tusen på fjellet danner i sin symbolikk den ytre rammen rundt det som kommer til indre uttrykk i „herligheten". Denne viste herligheten er beslektet med det østlige begrepet om den store opplysningen. Ånden blir opplyst. For Jesus og også for det mennesket som er i ferd med å lære seg disse mulighetene, dreier det seg riktignok om en tettere forbindelse med Gud, som her ikke skal oppfattes som det allment absolutte, men skal forstås som et vesen.

Rent „positiv tenkning" kan riktignok kanskje, dersom dette ikke ble praktisert med egoisme eller storgalskap og uten teknisk manipulasjon, hensette tenkingen til en tilstand som kan være beslektet med det som kommer fra Gud, det kan altså åpne for det. Litteraturen om dette mangler imidlertid for en stor del dette aspektet og kan dermed føre til selvbedrag.

„Vist herlighet" er det ihvertfall ikke. Med den blir det allmennmenneskelige, forvirrende mangfoldet av åndelige „programmer" ikke bare gitt et tilskudd av positive programmer, slik at det oppstår et overskudd av positive programmer – en absolutt gjennomførlig prosess –. Derimot blir alle åndelige forvirringer oppløst ved å kaste et blikk på dem, befridd for forvrengninger og misvisende verdisetninger. En høyere guddommelig styring i alt blir synlig. Hvis man iakttar hvordan menneskets modning kan forløpe også i denne retningen, fremstiller den seg som en fordypning i de psykiske renselsesprosessene, som ble omtalt i kapitlet „Den hellige iver". Alt blir belyst fra et mer grunnleggende erkjennelsesnivå. Erkjennelsene er ikke tenking, de kan dukke opp med eller uten tenking, kan ikke tvinges frem, og de befrir. Her trenger ikke tankeverdenen lenger å bli fortrengt, slik endel andre bevegelser har prøvd på.

Tenkingen blir befridd fra instinktive reaksjonsmønstre, og den kontrollerbare analytiske og syntetiske tenkingen blir lettere til et verktøy for den høyereliggende fornuften og bevisstheten. Differensieringen i tankeprosessen fortsetter - uten å bli ubesluttsom ("tam"). Her oppstår f.eks. også forståelsen for hva som passer seg under hvilke omstendigheter.

Man kan gå ut fra at Kristus selv ikke måtte fjerne alle disse uklarhetene, som skilte de vanlige menneskene fra dette nivået. Likevel fantes det også for ham alltid en stadig større klarhet. Senere ba han i den såkalte øversteprestlige bønn om den klarheten som han hadde hos Gud før skapelsen (Joh.17).

Noen teologer tyder Petrus forklaring og Kristusbekjennelse på bakgrunn av samtidens jødiske forsoningsdag eller den følgende løvhyttefesten. (Forsoningsdagen var den eneste gangen i året hvor presten uttalte Guds navn i tempelets aller helligste.) Andre så en tilknytning til Moses oppstigning på Sinai-fjellet (2. Mos 24:16).

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Matteusevangeliet kapittel 17, 1-13:  Disiplene får se Jesu herlighet.

Spørsmål:
Kan Gud hjelpe meg å strukturere tankene mine på nytt og gjøre dem fornuftige?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Spørsmålet om „miraklene".

Jesus handlet ikke for å tilfredsstille menneskenes sensasjonslyst og slett ikke for å tvinge menneskene til omvendelse og tro gjennom ytre hendelser. Hele hans vei er gjennomsyret av en indre klarhet om hva han alltid skulle gjøre - altså ikke „på grunn av en en eller annen omstendighet for å oppnå en eller annen effekt".
Helbredelsene var ofte „tegn", handlinger i det små, som sto for noe større, mer fundamentalt. Ved helbredelsen av mannen som var født blind på sabbaten svarte Jesus, at grunnen ikke var syndene, „men at nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham". Sml. Joh. 5, 6-9; Joh. 6; Joh. 9, 3 o.a. Les i del 3 kapitlet om „Jesus og helbredelsen".

Samtidig er det nok også en ønsket bivirkning at det gjøres opp med foreldede tankemønstre og tenkes dypere over betydningen av slike gjerninger. At det finnes mennesker som trenger mulighet for en ytre iakttakelse, for tellinger, for målinger og for overveielser om dette, anerkjenner Jesus i tilfellet med Thomas, som kan ses på som „naturvitenskapstypen" blant disiplene (...). (Se kapitlet „Naturvitenskapene og Gudstro" i del 3). Jesus ville ikke tvinge noen, dette ville sett ut som en domstol, og det kan heller ikke ses noen hensikt i å ville provosere noen til å avslå, dersom vedkommende ikke var moden for en beslutning.
Det er også verdt å lese „Tomasevangeliet", en apokryf, presis samling utsagn av Jesus, uansett om de er skrevet av Tomas selv eller ikke. Denne teksten var også anerkjent av åndelige kristne i Egypt og andre steder. 

Derfor var Jesu „mirakler" heller ikke de viktigste gjerningene hans. Ofte gjorde han dem kun for å hjelpe etter at han var blitt bedt om det, uten at det samlet seg store menneskemengder og han „truet" menneskene om ikke å fortelle noe.

Men når teologer og andre av Bultmanns skole for „avmytologiseringsteologi"fremdeles går ut fra at de så absolutt kan bortforklare disse miraklene og ser på dem som symbolske illustrasjoner, så må de få attest på at de tilpasser seg det mekanistiske verdens- og menneskesynet i det19. århundre og at de ganske enkelt ignorerer nyere vitenskapelige strømninger. For disse nye retningene innenfor kvantefysikk, biologi og biofysikk, i naturmedisinsk og parapsykologisk forskning, i astrofysikk osv. er for lengst nådd til det stadiet, at man i det minste kan skimtes antydninger, som eliminerer „utroligheten" i de bibelske hendelsene. Dette må ikke fremstå som en søken etter et „bevis på Gud", idet dette på søkes på et annet nivå enn på det naturvitenskapelige.

Kun en ting skal fastholdes ved denne teologiske retningen, at den ikke krever at det er nødvendig å forutsette en vitenskapelig objektivitet for troen.

Ensidigheten i den gamle opplysningstiden er forbi. Også for vitenskapelige hjerner er det blitt mulig å tro uten å være skizofren. I en tid, hvor menneskene tror på parapsykologiens kjensgjerninger, som f.eks. enkeltes evne til å bøye en skje på avstand, uten videre tror – til tross for en viss mengde fusk blir det likevel en bit tilbake som ikke kan betviles – ville det gansge enkelt være absurd å frasi den mye større Jesus Kristus slike muligheter. Jesus handlet ut fra andre motiver enn å spøke med å bøye skjeer, men utfra vår tids forskjellige erfaringer er det nærliggende at Jesus faktisk kunne gjennomtrenge alle naturkreftene - og at det nettopp i dag er så viktig å se dette fenomenet i øynene, for dagens menneskesyn, for en helhetlig eller kristen frelse osv. Et slikt spirituelt syn på Jesus er ikke en motsetning til å se på Jesus som „menneskesønnen", som ville gi den enkelte og de sosiale forbindelsene eller menigheten et ytre eksempel. Ofte fører en antakelse av en slik tilsynelatende motsetning til at „miraklene" avvises, fordi slike personer godvillig mener at de må forsvare seg mot feiltendenser som fører bort fra en menneskelig og sosialkritisk kristendom. I virkeligheten burde først begge deler sammenføyes og utgjøre et nærmere bilde av Jesu virkelige radikalitet og hans tilknytning til viljen og dermed også til Skaperens kraft.

(...) Her er energien ikke en vesenløs kraft, den er samtidig en virkning av Kristi vesen. Ofte blir energien betraktet isolert, som f.eks. i østlig yoga. Også i dag finnes det helbredelser som skjer med bønnen i opprinnelig betydning, og med hensyn til det indre i mennesket som er forbundet med Kristus, som vil menneskets helbredelse og fullkommenhet, som da ifølge Kristus kunne „gjøre større ting" enn han.
Den åndelige helbredelsen selv og det sjelelig-åndelige fremskrittet som er forbundet med den forblir riktignok en nåde som ikke lar seg tvinge, uansett hvor mye menneskene gjør for å forberede seg på dette.

Om "Åndens gaver", som helbredelsesgaven, "tungetale" og profetiske gaver se også 1. Kor. 12, 7-11; Apostlenes gjerninger 2, 17-20; og kapitlet "Pinsen" i denne teksten.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Lasarus oppvekkelse.

Hittil er alle nivåer i menneskets vesen, som alle mysterieskoler har beskjeftiget seg med i tusenvis av år, blitt opparbeidet på nytt av Kristus. Nå kan „overbevisstheten" i menneskets eget indre som en forståelse av det fysiske livet, det åndelige og mentale, tre i forgrunnen. På den annen side utfoldes samtidig evnen til bevisst å oppklare, integrere og utvide stadig dypere og eldre lag i underbevisstheten.

Hos f.eks. de gamle mystikerne gikk veien om det åndelig-sjelelige og ned til kraften i den fysiske livsviljen.

I oppvekkelsen av Lasarus - Joh. 10.39-11* - antydes en ytterligere fordypelse. I utgangspunktet minner mange tilsynelatende ubetydelige detaljer om den nevnte egyptiske viten. Dette inneholdt en erfaring hvor mennesket tilbrakte tre dager i en tilstand som den moderne parapsykologien kjenner som "ut-av-kroppen-opplevelse", som i en flydrøm, men bare bevisst. Kroppen lå der, skinndød. Deretter hadde mennesket den indre vissheten om at det ville eksistere videre som åndelig-sjelelig vesen etter døden. "Hierofanten" måtte passe på at probanten ble vekket opp til jordisk bevissthet igjen senest etter tre dager, ellers ville en oppvekkelse ikke lenger være mulig, idet kroppssubstansen ville ha begynt å gå i forråtnelse. Nettopp dette blir oss fortalt om Lasarus, etter fire dager „luktet det alt av ham". Derfor måtte den kraften som hentet ham tilbake igjen virke dypere, helt inn til den fysiske substansen. Gjennom den bibelske hendelsen går det en tendens for å demonstrere at en kristen åndelighet også og sågar særlig er erkjennbar i den materielle og faktiske handling, - en tendens som først i vår tid kan tas opp igjen, etter at mystikken i de tidligere århundrer gjennomtrengte de åndelig-sjelelige nivåene på en forklarende måte.

Denne typen erfaringer om å befinne seg utenfor den fysiske kroppen danner nok grunnlaget for alle religioners lære om livet etter døden, fremfor alle filosofiske spekulasjoner som ikke likner menneskets bevisshetstilstand i for-, tidlig- og antikk historie særlig mye. En brukbar fremstilling finnes hos Jean Gebser „,Ursprung und Gegenwart" (Opprinnelse og nåtid). Han skiller mellom et arkaisk, et magisk og et mytisk bevissthetsnivå fremfor den abstrakte tanken og en integrerte bevissthet. Om disse bruddene mellom disse nivåene er berettiget er et annet spørsmål, men i dag kan de hentes frem. Også R. Steiner fremhever umuligheten av å sammenlikne eldre bevissthetsformer. Kun små spor etter dem kan finnes i dagens oppvoksende individer i de forskjellige alderstrinnene.

Sammenlikningen med antikke innvielsesritualer er forøvrig ikke ensbetydende med at oppvekkelsen av Lasarus var en innbyrdes avtalt rituell handling , som i Egypt. Jesus skilte ofte sine handlinger i livet fra kultiske, tidsmessige påbud - f.eks. sabbat, lokale - f.eks. tempel, eller situasjonsavhengig art. Først utfra denne friheten brukte han likevel noen ganger slike omstendigheter positivt, f.eks. pesach-fester, tempel,.... I dette kan han i dag være forbilde for omgangen med mange tendenser, f.eks. antakelsen av astrologiske synspunkt, „kraftplasser", skikker. (Se også bøker av Marko Pogacnik : "Läkedom för Jorden", "Erdsysteme und Christuskraft", ...) 

I sammenheng med oppvekkelsen av Lasarus blir Jesu virkende kraft som helhet i det ytre mer synlig. Her vises en utvidet bevissthet hos Jesus, som også omfatter disippelkretsen, som på denne måten gjør de større sosiale omgivelsene mer fruktbare. En beslektet utvidelse av bevisstheten kan også inntreffe i dag for mennesker som Jesu etterfølgere, hvis deres gruppeaktiviteter er vendt utover.

Nå følger lidelsesveien. I sin tale oppretter øverstepresten en forbindelse mellom det som skal skje med Jesus og folkets skjebne (Joh. 11). I sitt profetiske syn fornemmer han helt riktig at Kristus skal dø for alle. Men at Jesus ville skade folket dersom han får fortsette å leve, tolker han feil. Det krever en bevissthet som utover tenkningen samtidig kan oppfatte prosesser og sammenhenger, noe som ofte krever opparbeidelse. Det er ikke identisk med bilder som instinktivt dukker opp. De dypeste årsaker kan oppdages, oppløses og skapes. Ingen negative eller andre tanker lagres lengre halvbevisst, de kan ikke lenger sammenfiltres til problemstrukturer som virker langt ned i dypere, også kroppslige, lag. Også tilbakevirkende blir denne problematikken langsomt løst, dersom mennesket etterforsker disse lovene. Veien til en fri, skapende fremtid ryddes.

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Johannesevangeliet 11: Jesus vekker opp Lasarus.

Kirkefaderen Clemens av Alexandria var i besittelse av en utvidet, "hemmelig" utgave av Markusevangeliet. Ifølge hans ord var dette "et mer åndelig evangelium til bruk for dem som var fullkommen" og skulle tjene til deres "erkjennelsesfremskritt". Her var steder fra opptegnelsene til Markus og Petrus, som inneholdt oppvekkelsen av Lasarus, mens de var tatt ut av evangeliene for den alminnelige bruken. Det var kun Johannes eller hans elever som åpent tok slike hendelser opp i et evangelium. Clemens betegnet Kristus som "Mystagog" eller "Hierofant", dvs. som den som - til forskjell fra de gamle "mysteriekultene" - ga innvielse eller innføring i de nye mysteriene (troens hemmeligheter). (Sml. Prof. Morton Smith, "The Secret Gospel..."; som riktignok trakk tvilsomme slutninger).

Spørsmål:
Kan jeg ane Gud som brobygger både mellom liv og død samt mellom bevissthet og søvn? 

Tilbake til lenkene på denne siden

 

„Sauene".

En tid før fotvaskingen blir de som er forbundet med Jesus tiltalt med „sauer" - Joh. 10, 11-18, og på et annet sted tiltales Kristus som „lam". Her fremheves disiplenes eksisterende, eller igjen opparbeidede, åpenhet – spesielt for det som går ut fra Kristus – samt for forbindelsen mellom Kristus og Gud. Selv om mennesket nå kan virke helt modent, kan det på nytt føle seg som et ubeskrevet blad, som et barn. Virkelig fremskritt fører – selv om stolthet alltid må bearbeides – heller til beskjedenhet. Innsikten om at alle mennesker riktignok har en betydelig, men til syvende og sist liten rolle overfor Gud, vokser. Her kan også "ydmykhet" nevnes, men i en fri og åndelig betydning og ikke som krypende opptreden overfor jordiske autoriteter, slik det så ofte er blitt feiltolket og produsert. Ikke tilfeldig sier Kristus i det samme kapitlet „Jeg er porten". Den som åpner sitt vesen eller hjerte for Kristus, for den er også han åpen som en port sdom fører til Gud, en forutsetning for alt annet.  

"Sauene" blir også stilt overfor "geitene" (f.eks. Matt. 25:32-33).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Jesus og "fotvaskingen", og salvingen ved Maria fra Betania.

Resten av evangelieberetningene oppviser stadig flere symbolske hendelser, men inngående medfølgende veiledning mangler. Seinest her kan vi trygt legge de veltilpassede kommersielle „Alt-om-Jesus"-avsløringshistoriene, som vi slett ikke blir klokere av, til side. Riktignok kan det også her være mange ytre kunnskaper som er nyttige, men det det er kun meditative betraktninger som kan åpne for noe avgjørende. Dette kan likevel kun være en hjelp til å finne nye veier til eget bruk, og ingen prest eller historiker vil anerkjenne dem.

I bibelteksten - Joh. 13, 1-20 - blir fotvaskingen omskrevet som en renselse. Siden slike „esoteriske" steder senere uansett neppe ble forstått, ble de i det minste stående usensurert. Vedkommende er „helt ren", det dreier seg altså ikke om føttene, men om den symbolske betydningen i mennesket som helhet. I de forskjelligste kulturer var tilsvarende tankeganger utbredt: De samme funksjonene kan også finnes i den menneskelige organismen, altså i mikro- eller mesokosmos, og i den ytre naturen, altså i makrokosmos. Føttene er vendt mot det jordiske, det er viljen som beveger dem. Om mennesket fysisk "går" den ene eller den andre veien krever en viljestyrt beslutning. En renselse av denne viljen og dens motstridende innfall viser seg som innholdet i fotvaskingen. Sml. også at Jesus i Matt. 25, 31ff. tillegger den gode gjerning en høyere verdi enn kristne munnbekjennelser. 

 Riktignok fremstiller denne handlingen, som alle etterfølgende hendelser, ikke noen ren gjentakelse av alle impulser om renselsen av de forskjellige delene av det menneskelige vesen som var gitt i årene før. Alt står under det nye fortegnet, at Jesus innerst inne vet at „hans tid var kommet", og at disiplene hans måtte være modne nok til å bære det „spesiell budskapet" videre til større kretser. Nå er det ikke lenger deres personlige kvaliteter, her deres gode vilje under oppsikt av deres eget indre jeg som er målet, slik det hadde vært frem til dette punktet. Derimot kan dette høyere ikke-egoistiske jeget - nå forent med „personen", selv bli stadig sterkere bli ett med den „Kristus som har tatt bolig i oss", som et „jeg over jegene". Her dreier det seg mindre om en ren personlig skjebne.

I utgangspunktet kan denne erfaringen omskrives slik at det gjennom en indre bearbeiding kan oppstå en slik renhet, at alt nå kan styres direkte ut fra den indre kilde, gjennom de forskjelligste nivåene i menneskets vesen. Imidlertid er det for det første viljen. I det videre forløpet blir fornemmelser og erkjennelser så fullkommengjort, at mennesket kan forklare sine impulsers Hvorfor mer nøyaktig. Også Gud følger oss i denne rekkefølgen, som på et dypere nivå viser et et barns oppvekst. Det betyr ikke, at dette nye avsnittet i utviklingen forløper "hodeløst". Den menneskelige utviklingen når det gjelder etisk fornemmelse og klar erkjennelse er allerede temmelig medtatt. Kun en større fullkommengjøring av dette i Kristi mening, slik viljeområdet nå allerede rår over, mangler her.

En annen opplevelse av disse fasene som er så vanskelige å beskrive kan ses i forbindelse med erkjennelsen av egen bevissthet, eller synspunkt, som „engelen" eller det høyere jeget kan betrakte livet med. Nå kan det (engelaktige) høyere jeget vise seg sterkere forent med Kristus og gjennomgår derfor en omvandling. Engleerfaringer er i dag helt vanlige i noen av de nyere åndelige bevegelsene. Mens kristne til tross for Bibelen ofte tviler på om slike ting finnes, for ikke å snakke om spørsmålet om hva den „egne" hhv. „skytsengelen" som den kalles, kan bety, og hvordan en slik forbindelse kan se ut. Kristus står for det formede, personlige menneskelige vesen og for for opprettholdelsen av det som menneskene oppnår ved livet når det gjelder evnen til å åpne seg for "englenes" upersonlige kraftsentre. For Kristus er et menneske som har gjort slike erfaringer på langt nær fullkommen. De første inntrykkene av dette ga han disiplene allerede i Joh.1. Mange åndelig orienterte mener at det utelukkende kun dreier seg om engleerfaringer, og deretter kan de trekke seg tilbake fra det jordiske livet, men forskning på dette området forutsetter en allerede oppabreidet stabilitet, ellers kan det hele ende i illusjonenes labyrint, i tillegg begynner nok denne fasen med muligheten for at ånden kan trenge gjennom det jordiske. Her kan det nevnes som holdepunkt at f.eks. R. Steiner som åndsforker tilskriver menneskehetens evolusjon på jorden fremdeles mange tidsaldre, men forsåvidt også mange andre ting. At det finnes flere praksiser, som hypnotisk-spirituelle „åndemaninger" som slett ikke har noe å gjøre med de arketypiske basiserfaringene med engler som menes her, trengs vel ikke å fremheves ytterligere. Det finnes imidlertid mange seriøse menneskelige bestrebelser på kontakt med engler i hverdagen. 

Ved fotvaskingen er det hittil nesten ikke lagt merke til at det stedet - f.eks. Joh.12 - står i indre sammenheng med dette, hvor Maria fra Betania salver Jesus symbolsk og tørker føttene hans med håret sitt. Står hun bare for seg selv som menneske, eller står hun her for Guds kvinnelige aspekter også, slik det kan tilskrives Maria, Jesu mor og Maria fra Magdala – sannsynligvis ikke identisk med M. f. Betania – som vi finner andre steder? Hvorfor går dette forut for den berømte fotvaskingen? For den – riktignok motstridende – spede begynnelsen i feministisk forskningsteologi gfinnes det sikkert skatter som bare delvis er reddet eller helt har gått tapt. Den "siste olje" i den katolske kirke kan f.eks. også oppfattes som en etterdønning etter denne hendelsen.

I tillegg er det bemerkelsesverdig at fotvaskingen ikke fremstilles som en enestående handling ved Jesus personlig, men at også disiplene innbyrdes blir oppmuntret til å vaske hverandres føtter, (lik nattverden - først- ganske enkelt ble lagt i hendene på den spirende menigheten, i betydning av et presteskap for alle). Den forfinede viljen eller livsviljen blir utvidet utover det egne vesenet og til omgivelsene ved fotvaskingen, først til den som vedkommende vasker føttene til, deretter også til fellesansvaret for andre og for alle disiplene.

Fotvaskingen kan også forstås som tjeneste for andre. Kun med denne fotvaskingen har de „del i meg", som Jesus sier. Dette understreker i mange henseender den vidtrekkende betydningen av dette skrittet. Særlig siktes det først og fremst til den kretsen av unge mennesker, hvor man sier: han/hun „går med meg". Riktignok dreier det seg ikke da lenger om å „ha et forhold", men å "være i et (levende) forhold". Kun som et „skritt frem" forstås fotvaskingen. Det kommer mindre an på den ytre formen av en slik handling. I henhold til den alkemistiske praksisen med å bruke ytre handlinger som anskuelseshjelp for indre handlinger og prosesser i menneskene, er en slik handling likevel hensiktsmessig, men altså med tilhørende indre holdning. Det er ikke prestens ev. riktige holdning det går på her, men om den som berøres, for det er denne det dreier seg om. Det gjelder også for nattverden – over de forskjelligste aspektene ved denne er teologene meget uenige, på en måte har de kanskje hver for seg rett, men akkurat aspektet med selve forvandlingen til de berørte selv, som det nøyere belyst egentlig kommer an på, har verken den katolske eller den evangeliske kirken skjenket tilstrekkelig oppmerksomhet.

Hvis det f.eks. var 5000 mennesker og senere 500 eller 70 som kunne følge med i de alminnelige forkynnelsene eller lærene, så var det kun de elleve disiplene som deltok i fotvaskingen, siden de hadde lært masse av Jesus og dermed var godt nok forberedt til å kunne forstå begivenheten. Judas kunne eventuelt ikke dette ennå. Heller ikke Jesus gir læren til alle samtidig, men gjør dette trinnvis. Riktignok er det mulig at enkelte kan gjøre fremskritt, dersom deres studier begynner ved disse hendelsene, som er rettet mot korsfestelsen. Det var dette de kristne korsfarerne forsøkte. Fotvaskingen, ydmykelsen, tornekroningen, korsfestelsen og gravleggingen, oppstandelsen, himmelfarten ble kalt „kristne innvielser". Omsatt til nyere tids granskning ble dette også omgjort til de sju dagers drømmebilderi „Christian Rosenkreutz' kymiske bryllup", som ble offentliggjort i 1616 av den lutheranske teologen J.V. Andreae, kamuflert som satire.

Et slikt skritt blir som regel sikkert ikke avsluttet med den første opplevelsen i det ytre, i meditasjon eller i en drøm. Menneskets væren med alle sine evner kan utvide seg i mange retninger, andre skritt kan følge, kan krysses med noen forutgående, men nye kvaliteter blir på en viss måte først avrundet etter at det forutgående, som de grunner på, er avrundet.

Etter salvingen i Betania følger i Joh. 12 Jesu inntog som Messias i Jerusalem. Etter fotvaskingen blir f.eks. i Joh. 13-17 proklamasjonen om forræderiet ved Judas Iskariot, avskjedstalene og øversteprestens bønn overlevert til Jesus.

I fotvaskingen har teologene ofte sett en symbolsk handling som henviser til den kommende korsfestelsen eller som eksempel på å tjene med den rensende kraften i Guds kjærlighet. Det var imidlertid også forkynt som en direkte virkende handling.

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Johannesevangeliet 13,3-15:  Fotvaskingen.

Spørsmål:
Ønsker jeg å be til Gud* - dersom jeg ikke har gjort det allerede - om at den gode viljen i forholdet til min neste går over i mitt kjøtt og blod - selv om dette er anstrengende?
* Senere - istedenfor å be (bønn) - ha tro, dvs. være overbevist. Enda senere erfare Guds virke (nåde).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Nattverden, inntoget som Messias, fenglingen og ydmykelsen.

Jesus hadde holdt inntog i Jerusalem, feiret som Messias - Joh. 12, 12-19. De forherdede prestekastene visste hvordan de målrettet skulle trykke på menneskenes „psykiske knapper" for å dreie massenes stemning hen mot det negative. Enkeltindivider som bærer og verner om det negative og likegyldige i seg og forsøker å ta dette med i en omvandlingsprosess, burde som de første merke denne stabiliteten og Gudsnærheten idet de ikke lenger er så mottakelige for massemanipulasjon – og ytre negative krefter, hvis realitet man også i det 20. århundre forsøkte å dokumentere på forskjellige måter.

Ved pågripelsen i Joh. 18 – dette slår billedlig talt soldatene først til jorden – viser Kristus at han ikke beherskes av dem. Likevel finner han seg villig i alt som skjer.

Jesu „ydmykelse" - Joh. 19, 1 - rammer hans rygg. Menneskets midterste del, dets følsomhet, dets kraft til å overvinne lidelser i det emosjonelle, er kvaliteter som kan dukke opp i en meditativ gjennomgang av forløpet, ikke en passiv, desperat lidelse. Likevel beretter alle kristne mystikere som frivillig eller ufrivillig gjennomlevde dette, om smerten. Kristus flykter altså ikke fra den i engstelse, selv om han nok - som en indisk mester, Pratjaharaen som kan passivisere sansene - kunne ha gjort det. Her kan vi fornemme en bevisst handling som også omfatter andres lidelser.

Her må det anmerkes at det ikke var hele sannheten når, som nevnt, Jesu ydmykelse ble gjort til symbol for et bestemt „innvielsestrinn", altså et utviklingstrinn for dagens mennesker på vei til større fullkommenhet. Det egentlige trinnet tar faktisk Jesus selv allerede ved nattverden, som fulgte etter salvingen i Betania (Matteus 26, 26-29).  Denne nattverden er et bedre symbol for som Jesus gir den lidende menneskeheten. Brødet står først og fremst for Jesu Kristi substans (eller Jesu Kristi sjel), for „Ordet". Vinen står for Kristi guddommelige ånd som gjør dette ordet levende for den altruistiske virken. Den katolske kirken la vekt på substansens forandring av brødet og vinen til Kristi legeme og blod, de evangeliske kirkene fremhevet høytideligholdelsen av minnet om Kristus. Begge har forsåvidt rett - allerede ved det litt enklere "vievannet" har vitenskapelige undersøkelser vist en endring i vannmolekylenes vinkel. Men det viktige punktet er den forandringen som skjer i den deltakende selv, idet vedkommende innstiller seg konsentrert på å forvandles gjennom det som utstråles fra Kristi forvandlede og forvandlende "legeme og blod". Derfor er brødet og vinen samtidig en anskuelseshjelp. Noen har til og med forsøkt å innstille seg rent åndelig på Krist forvandlede og forvandlende "legeme og blod" uten brød og vin - og opplevde virkningen. Dette er imidlertid likevel vanskeligere. Og - hvis noen vil praktisere et velsignet måltid, uten å gjøre krav på et kirkelig "sakrament", ville dette heller kalles "agape-måltid" - "kjærlighetsmåltid".
Ydmykelsen kan altså forstås som et slags ytre, karikaturmessig svar fra uvitende makthavere på det som faktisk skjedde, og må derfor ikke stå helt fremhevet i endringen. Dette gjelder også for den etterfølgende tornekroningen. Den noe ensidige fremhevelsen av lidelsen i gammel kristen esoterikk forholder seg til slike nyere oppfatninger omtrent som den eldre fremstillingsmåten av Johannes døperens måte å beskrive Jesus og disiplenes måte å utbedre læren på. Mennesket står fritt til å velge hvilken av disse veiene det i første linje vil følge.

Det er også teologisk diskutert om nattverdenen utgjorde en egen form for det jødiske Passah- (Pascha-) måltidet, eller om Jesus anså seg selv som det forkynnede virkelige "offerlammet" og dermed avløste den gamle festen. Guds nye forbund med menneskene (Det nye testamentet) gjennom Jesus (Luk.22:20) ble ansett som tilknyttet til 2.Mos 24:8; Jer.31:31-33; Jes.53:12. Brødet ble mer sett på som personen Jesus, i blodet den fullstendig helende hengivelsen. Andre har tvilt på overleveringens opprinnelse (såk. institusjonsord) - som ikke er særlig sannsynlig dersom man tar i betraktning at de tilhører de tidligste skriftene.

På den tyske og den siden finner du et sitat fra Matteus 26,26-29 om nattverden (hellig kommunion, eukaristi).

Spørsmål:
Ønsker jeg å spørre Gud - dersom jeg ikke opplever dette allerede - om evnen til kjærlig samarbeid med andre* - selv hvis dette krever sjelelige omstillinger?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Tornekroningen og avskjedsordene.

Siden ydmykelsen var romernes minimumsstraff, trer betydningen av dette begrepet i bakgrunnen i førkristen mysteriekult her. Tornekroningen - Joh. 19, 2-3, et begrep fra disse mysteriene, er derimot ikke bestanddel av det normale romerske repertoaret av straffemetoder. Ironien er tydelig i dette: Torner istedenfor gull. Likevel må man spørre seg hvordan det kan ha seg at soldatene kan knytte så sterkt an til mysterietradisjonene, selv om de kanskje ikke var klar over dette i dette øyeblikket. Selv om de – mange romere var tilhengere av slike kulter – hadde vært klar over den ytre likheten, hadde de ikke kunnet trekke Jesus ned på deres plan.

Mens gullkronen hadde vært et symbol på ytre herredømme – ikke nødvendigvis i negativ forstand – var Jesu tornekrone et symbol på en type mesterskap som ikke hadde noen betydning. Samtidig stakk tornene i hodet. Også her skal man imidlertid heller ikke hefte seg ved smerten, men ved kraften til å overvinne all tankemessig desperasjon, som Kristus ikke viser tegn til her. De bemerkes kun i det øyeblikket hvor han definitivt bestemte seg for ikke å la „kalken" gå forbi. Med ydmykelsen og tornekroningen finner vi en antydning til noe som egentlig fortsetter fotvaskingen, også følelsen og erkjennelsen av noe – til tross for alle motstander – „helliggjort".

Den nevnte tilstedeværende tendensen i hendelsene, å vokse utover seg selv, har som kraftkilde også forbindelser til nye bevegelser, som fredsbevegelser, økologiske bevegelser, åndelige bestrebelser som vil „helbrede jorden".

Som ved „ydmykelsen" handler "tornekroningen" også om en reaksjon, om en dårlig etterlikning av det som egentlig var skjedd før. Dette viktige punktet, hvor det utfra det positive - å vokse ut over seg selv gjennom en åndelig åpning - kommer til uttrykk i Jesu „avskjedsord", f.eks. Joh. 13,31 - 17, og i møtene med Pilatus, f.eks. Joh. 19,5* (*"Se det mennesket", som ved ettertanke kan fremstå som en anelse av Jesus Kristus som symbol på det befridde mennesket.) Ikke bare fotvaskingen og nattverden som sådan, men også Jesu ord var gjerninger i seg selv.

I henhold til disse erkjennelsene kan det være fornuftig å ta de positive fundamentene med i betraktningen når det i dag er tale om „kristne innvielser eller utviklingstrinn".

**) I religionenes historie forekom det riktignok allerede en spottfigur eller spottkonge, som fikk overdradd alt folkets synder og raseri. I Det gamle testamentet var det syndofferbukken som skulle sone for syndene som folket begikk (3.Mos 16:15). I begge tilfellene virket dette heller som symbolsk ritual. Derfor har den tradisjonelle teologien strevd for å fremstille at det først var Jesus som kunne utgjøre et virkelig virksomt offer for alle. Mange kritiske teologer mente at på grunn av denne samklangen med gamle offerritualer kunne det overhodet stilles spørsmål om den gamle offertanken. Dette kan kanskje virke lettferdig, men som fremstilt over skjuler denne hendelsen flere ting enn den subjektive ideen om selvoppofrelse. Det dreier seg også om dens mål.

Spørsmål:
Ønsker jeg å be til Gud  - dersom dette ikke er klart for meg allerede -  om en klok omgang med de gruppene* jeg tilhører - selv om dette krever at jeg må arbeide hardt med mine gamle tenkemønstre?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Korsfestelse og gravlegging.

Det er større forskjeller i synet på Jesu korsfestelse og død enn på andre stasjoner i hans livsvei. Dette skyldes på den ene siden den posisjonen som kirken tildeler dem og på den andre siden at de som utlegger dette hver for seg ville innordne dem i deres verdensanskuelsessystem, se f.eks. Johannes 19, 12-37.

Gnostiske trosretninger var i periferien av den tidlige kristendommen villige til å befatte seg med Jesus. Men utfra den gammelgreske bakgrunnen kunne de imidlertid ikke forestille seg at et så høyt vesen kunne være født av en kvinne og kunne dø en menneskelig død. Altså måtte han være en engel, eller, som det senere ble tilskrevet østlige mestre, han måtte ha gjort seg synlig gjennom et skinnlegeme som ikke var dødelig, men som kun løste seg opp igjen. Siden den jordiske verden og materien ble ansett som evig ond i deres lære, lå det fjernt for dem å akseptere at et slikt vesen kunne gjennomgå alle stasjonene i det jordiske livet og til og med gjennomtrenge tilværelsen med sitt lys. Her blir begrepet „gnostisk" brukt til forskjell for apostolisk gnosis, en differensiering som selv sektekritikeren F. W. Haack anerkjente. Men i disse lærene fantes det forskjellige overganger, f.eks. anerkjenner det gnostiske „sannhetsevangeliet" at Jesus ble spikret til korset.

Mennesker med mer materielle eller avvisende innstillinger spredte ikke bare legender om at Jesus var en utenomekteskapelig sønn av en romersik soldat, noe som i datidens moralforestillinger var så å si absolutt nedkvalifiserende. Det ble også spekulert på om Jesus kanskje ikke døde, men var blitt pleiet og frisk igjen. Frem til i dag har det vært gjort liknende forsøk, f.eks. på å anta at graven til en sannsynligvis gammel mann ved navn Jesus i Kashmir var graven til den bibelske Jesus. Den moderne litteraturen omtaler flere slike forsøk på å knytte Jesus til europeiske gravsteder, selv om de ennå ikke er funnet. Til dette må sies at Jesus, også kalt Jehoshua, Jeshua, Jesat, ikke var et sjeldent navn. Også i apokryfene (skrifter som ikke er tatt opp i den bibelske „kanon") dukker det opp flere Jesuser: Jesus Sirak, Jesus ben Pandira...

Delvis i sammenheng med slike teser er det oppstått motstridende analyseresultater om Jesu likklede i Torino. En gang het det at likkledet inneholdt pollen fra Jesu tid og hjemsted, en annen gang at kledetdann stammet „fra middelalderen". En gang kunne bildeavtrykket kun være fremkalt av plutselig høyenergetisk stråling, f.eks. gjennom plutselig oppløsning, en annen gang kunne blodspor henvise til at Jesus ennå hadde levd da han ble tatt ned fra korset. En posistiv forståelse av forskningsstadiet taler derimot for at kledet var ekte og at bildet hadde oppstått på uforklarlig vis. Dette kan kanskje hjelpe menneskene i deres verdslige forståelse til å komme frem til en realitet om Kristi historie (sml. bemerkninger om disippelen Tomas' i del 3, kap. „Naturvitenskapene og Gudstro"). Hos Lorber er det kun „livstykket fra Trier" som betegnes som uekte, men med den åpenlyse målsetningen å søke den oppriktige troen i det indre og ikke gjøre den avhengig av slike vekselspill mellom analyser og teorier av ytre artefakter.

Slik forskning kan imidlertid også føre til meditative undersøkelser. I dette ligger det en antydning om at det foreligger noe som ikke passer i det kjente skjemaet over liv og død. Sml. også Grönbold „Jesus in Indien - das Ende einer Legende" (tysk) (Jesus i India - en legendes endelikt). (...).

Som tidligere konstatert er mystikernes vitnesbyrd ofte nyttigere for å komme nærmere spørsmålet om de tidligere hendelsenes betydning for menneskets utvikling i nåtiden og dermed også spørsmålet om menneskets karakter. Jo mer åndelige erfaringer noen har i denne retningen, desto mer forstår vedkommende. Iakttakelser av kristne mystikere og stigmatiserte – de som bærer Kristi sårmerker – er uten kontakt med hverandre og til dels beslektet, de inneholder mange enkeltheter om Jesu opplevelser som ikke er kjente fra Bibelen, men minner også om hverandre, fra Frans fra Assisi til Pater Pio og Therese von Konnersreuth, i at Kristi korsfestelse og død har preget denne verden inngående, og at en uventet eller bevisst forbindelse med denne hendelsen har forårsaket en kolossal lidelse, men også en ikke nedbrytende, men oppløftende kraftkilde. Korsfestelsens eksistensielle karakter som angår hele vesenet totalt er sikkert mer sentralt i slike usedvanlige personers liv enn den som nærmer seg dem kun med intellektet. Ved emnene død og liv dreier det seg om mer enn om enkelte, delte lidelsesnivåer, her er begge involvert i å skape et „kausalt" nivå av prinsipper og skjebne. Også mennesker uten en så utpreget mystisk tilknytning til Gud kan bruke hendelsene som en meditativ bro til virkeligheten, uansett hvor ufullkommen den er. Gjennom sine ord til sin medkorsfestede forbryter, snart vil han være med ham „i paradiset", antyder Kristus at det også er mulig å innhente veien raskt.

Den menneskelige eksistensens bevisste gjennomtrenging av disse dype prosessene, som er forbundet med nedtrykkelse, lidelse og degenerering, kan vise seg som reell samtidig mulighet, uansett i hvilken grad. Selv om denne muligheten ikke er bundet til årstiden eller til hendelsenes geografiske steder, ser det ut til at påsken kan fremme denne erkjennelsen. Det virker som om den gamle rytmen av årstider og tradisjoner av nedbrytelse og nyskapning fikk en høyere „oktav" gjennom Kristus.

At Jesus ikke lenger anerkjenner overenskomsten om at den fysiske materien bygger en uovervinnelig barriere mot ånden, viste seg allerede i tilfellet Lasarus. Det er ingenting utenom Gud som er evig for hans blikk, uansett hvor seig eller negativt, til syvende og sist kan alle ting forvandles. Jo dypere eller mindre bevisst det som skal forvandles ligger, desto vanskeligere er det naturligvis å påvirke det.

Også ved korsfestelsen, som ved de hendelsene som fant sted like før, blir det i tillegg til en overvinnelseskraft antydet en universell bevissthet, f.eks. i ordene på korset, som har setningen „Det er fullbrakt!" som høydepunkt. Den merkbare universelt hjelpende, „ofrende kjærligheten" i denne forbindelsen er riktignok heller ikke uttrykt tilstrekkelig i den gamle, nesten juridisklydende formelen for „frikjøping av mennesket gjennom Jesu offer". I dag kan den gjelde som forsøk på å gjøre dette lettere forståelig for forstanden. Men opprinnelig kunne den være en tilpasning til datidens israelitters forestillingsverden, hvor det dreide seg om å stemme guddommen nådig gjennom rituelle ofre (av f.eks. dyr). S.o. lengre ned.

Like lite finner vi i andre teologier, hvor tyngdepunktet f.eks. legges på at Jesus står ved sine standpunkter helt inn til døden, en tilstrekkelig forklaring på de mystiske erfaringene, heller ikke på de fysiske følgevirkningene, som f.eks. stigmata, sultepinsler osv., sml. f.eks. Thurston „Mystikkens legemlige følgevirkninger", og Höcht "Fra Fransiskus til Pater Pio og Therese Neumann" samt neste kapittel. 

Rupert Sheldrake, en biolog som ble kjent på grunn av sine helhetlige tankemodeller i bla. nye åndelige bevegelser, utviklet teorien om et „morfogenetisk felt". Når apene på en øy utviklet en ny ferdighet, så kunne apene i den samme rasen på en annen øyer også straks utvikle denne ferdigheten, uten ytre kontakt. Derfor måtte det finnes en innflydelse av et kraftfelt som ikke var tilfeldig, som forbinder dyr av samme rase med hverandre. Da forfatteren spurte Rupert Sheldrake om han kunne forestille seg at Jesu utvikling frem til korsfestelsen/oppstandelsen kunne ha vært utstrålt av et slikt kraftfelt over hele menneskeheten, sa han etter forbauset ettertanke „Ja, men det hadde i så fall ikke vært det morfogenetiske feltet, men da måtte man anta et åndelig kraftfelt."

Dette er heller ikke noe „Gudsbevis", men mange nye vitenskapelige strømninger gir allerede bedre muligheter til å nærme seg disse sammenhengene som er så vanskelige å forstå enn teologiene, som enten dogmatisk holder fast på den gamle læren eller som bortforklarer disse sammenhengene.

Også når det gjelder korsfestelsen finnes det sammenfall – men ingen identitet med – gamle initiasjonsriter. Korset, eller treet, som mennesket ble hengt opp i, befinner seg også i Norden – sml. mytene om Odin som hang tre dager på treet og som gjorde høyere erfaringer gjennom dette. Motivet med gravkammeret som innvielsesplass er svært utbredt i den megalittiske tiden, men også i keltisk tid, og er særlig utpreget i pyramidekulturen i Egypt. Pyramidene, uansett om de faktisk var gravkamre – noe som ikke er bevist, for en navneinnskrift røper lite – eller ingenting, de ble ihvertfall brukt til kultiske formål, på samme måte som keltiske gravhøyder. Siden det i dag ville kreve at man ser bort fra svært mange fakta for å bestride dette, blir det her ikke gått nærmere inn på det. R. Steiner observerte at begge åndelige utviklingsretninger, kors- og gravmotivet, flyter sammen på nytt hos Kristus.

Korsfestelsens etterdønninger, eller „sjelens midnatt", den „mystiske dø", gjennomgangen gjennom det å forlate alt som mennesket kunne klamre seg fast ved, som alle kjente kristne mystikere fikk føle i en eller annen form, har også et visst slektskap med yogaens klimaksopplevelser, kalt Nirvikalpa Samadhi eller erkjennelsen av „nirvanas" tomhet. Kristen mystikk leverte imidlertid den erfaringen, at det er "noe" i eller bak denne tomheten, nemlig Kristus eller Gud. Aurobindo viste at det også er mulig gjennom en indisk vei å skride over dette nirvana til det bakenforliggende. På den kristne veien kan det imidlertid være noe av dette som ligger bak alle ting fra første religiøse øyeblikk, fordi Kristi vesen har gjennomvevet verden, slik at dette danner en bro.

Det gir inntrykk av å gå en vanskelig balansegang når en som Aurobindo blir konfrontert med krefter som viser sammenhenger med Kristi utvikling, men som mangler bakgrunn. Men det er ikke på noen måter umulig, det er bare å tenkte på hindugutten Sadhu Sundar Singh, som ikke visste noenting om kristendom, men som gjennom sitt brennende indre spørsmål om Gud plutselig fikk en Kristuserkjennelse som han senere utarbeidet i bokform. Hos noen mennesker, som heller hadde regnet med indiske gudevesener gjennom sine hinduistiske, tantriske øvelser, dukket det plutselig opp en Kristusvisjon. „Ånden feier hvor den vil".

En vanskelig anvendelig teologi for kristendommen som religionssamfunn, men for andre kulturkretser desto mer interessant kunne være R. Steiners visjoner om å se et solliknende vesen i Kristus, som absolutt var kjent for noen vise mennesker i førkristen tid; se kapitlet „I begynnelsen var Ordet..." i denne teksten og i del 3, kapitlet „Det gamle testamentet og førkristne religioner".

Senere, for 2000 år siden skjedde så Kristi legemliggjørelse på jorden som målestokk for verdensutviklingens vendepunkt, dette likesom å ta menneskeheten opp i seg, ta den opp igjen i sitt liv. De gamle kultene er på dette tidspunktet degenerert, slik kristendommen senere ble det sett overfladisk, men en forskning i slike retninger ville likevel ha betydning. Kristus skulle vise seg som noe som ikke passet til den rollen han var tildelt som garanti for makt i et eget religionssamfunn. Et vesen som legemliggjør det fornyede allmennmenneskelige, den „nye Adam" fra Golgata.

Teologisk blir det talt om tilgivelse fra synder i sammenheng med korsfestelsen, sml. Joh. 1:29. Det som kan oppleves er imidlertid at denne „forløsningen" som en spirende mulighet trenger bevisst avgjørelse og „etterarbeid" for å kunne komme til reelt uttrykk i livet. Det som kan oppleves reelt er at ved å være innstilt på at den Gud som Kristus formidlet vil føre en gjennom livet, vil livet forløpe mer organisk enn dersom man er innstilt på mekanisk virksomme skjebne- eller karma-utligningslover. Også Kristus beretter om å opparbeide „på øret", men han sier ikke at dette fremdeles må skje etter „øye for øye, tann for tann"-prinsippet. Menneskets nye oppgave står i forgrunnen – det som er fruktbart for mennesket og dets omgivelser blir tatt opp og omsatt etter mulighetene. Ingen bearbeidelse av fortiden som mål i seg selv eller som utviklingsmotiv er lenger aktuelt. I dag kan man observere en hjelp „fra oven" gjennom samspill mellom menneskenes forskjellige muligheter.

Mens studiet av dette emnet kan lesing av R. Steiners tanker om dette vekke inntrykk av at Kristus kun befatter seg med menneskets skjebne og at den enkelte selv må opparbeide sin egen skjebne, kan mange kristne berette entydig og beviselig at Kristus også kan være en svært individuell hjelp når det gjelder å forme sin egen skjebne. Han kan føre til en forvandling istedenfor til absolutt utsvevelse med alle ting – men ikke uten hensyn til menneskene i omgivelsene rundt denne personen. Også tilgivelsens kraft mellom menneskene er en høyst realistisk erfaring, som hører til den spesifikke og egentlige kristenheten. De evige kretsløp f.eks. av vold og antivold løftes derved ut av hengslene. Men det er ikke bare en lære om å unngå verdslige stridigheter eller ikke å ville identifisere seg med dem – på den måten kan det fastslås likheter til f.eks. Buddhas lærer, men det er en kraft som ved intens innsats gjør det mulig å løse stridighetene innenfra og likevel ikke bli fristet til å trekke seg tilbake, men samtidig ha kraften til å bli værende „i verden" i videste betydning, som „arbeider i en vingård".

Selv på dette krevende nivået flyter mennesket tydeligvis ikke utover som en dråpe i havet. Det er ikke tilstrekkelig beskrevet gjennom denne forlatte personen som er spaltet i tusen deler, innbefattet psykiske og mentale deler, slik „korsfestelsen" omtales f.eks. i teosofiske kretser, og slik Castaneda på liknende måte beskrev dette fra det sjamanistiske området uten å bruke begrepet korsfestelse - som er realistiske opplevelser.

En celle i helheten som beholder et ansvar for alt som er en del av vesensammenhengen, er også i dette stadiet en enda mer passende beskrivelse av et menneske som „tok korset på seg", og hvis tidligere bestrebelser nå utdypes samlet i å meste det eksistensielle livet.

Ved alle bestrebelser i dag på å utnytte hendelsene og symbolikken i forbindelse med korsfestelsen for åndelige formål, burde man ikke overse at det her kommer mange ting sammen:
-
at Jesus måtte gå gjennom alle menneskenes stadier, fra fødsel til død, samtidig som han forandret mye gjennom sin holdning,
-
korsfestelsen, den - uavhengig av korsets øvrige gamle betydninger - som også kan ses på som en datidens verdslige domsavsigelse, og som i dette tilfellet ble skjedde gjennom motpartens entydige bedrageriske, ulovlige og materialistiske handlingsmåte. Det var som det var, og det gir ikke grunn til å bruke det som korsfestelsesfetisjisme. Det var en siste, heftige reaksjon på datidens stivnede, negative og ubevisste makthavere, som en karikatur av Jesu egentlige, forvandlede bevissthet.
Den siste og seierrike virkningen av denne hendelsen var ikke avhengige av den voldsomme fremgangsmåten mot ham og må også ses i sammenheng med oppstandelsen. Det var Guds verk.
-
korset som symbol oppfattes ifølge den daværende kontekst, selv om det senere ble et generelt symbol på den ytterst oppofrende kjærligheten, slik dette også kan brukes i dag - som motbilde til likegyldighet, hat osv.
-
et mer nøytralt bilde på Jesu indre prosesser hinsides den tidsavhengige konteksten, ville være Jesu siste ord på korset, også "i dine hender overgir jeg min ånd"; samt graven, som i motsetning til eldre fremstillinger ikke fremstiller noe eget "trinn", men som hører sammen med korsfestelsen. Og meningen med Jesu død ligger ikke i døden selv, men i menneskets overvinnelse av døden.

At de „siste hendelsene i Jesu liv" blir så inngående behandlet i denne teksten har med det å gjøre at de rent åndelig er blitt meget lite analysert i motsetning til de forutgående hendelsene, som er lettere å forstå, og at det derfor er oppstått en rekke forvirrende teorier om dette - som krever grundige undersøkelser for å plukke dem fra hverandre for å komme frem til den umiddelbare kjernen. Derfor må ikke døden misforstås som det viktigste i Jesu tilværelse, slik visse teologiske retninger har sett dette, og hvor korset ser ut til å være sentralt i alle ting.

Den tradisjonelle teologien innså, slik Jesu første disipler etter korsfestelsen og oppstandelsen også gjorde, at en rekke gammeltestamentariske tekster kunne leses som henvisninger til Jesu senere pasjonshistorie og dens frelsende vendepunkt (Luk.24:27; Sal 22; Sal 40:7ff.; Sal 69:22; Jesaja 52:13-14 og 53; Sak.12:10 og 13:1; Visdom 2:10-20; o.a.) Også i overleveringene om Jesu læreår ble det funnet flere henvisninger til den senere korsfestelsen og oppstandelsen - som tildels er vanskelige å oppdage og nettopp derfor ikke ganske enkelt kan bortforklares som senere tilføyelser. I tillegg ante den førkristne greske filosofen Platon at idealbildet av en fullstendig rettferdig person vil i denne verdenen ende som korsfestet (i Politeia II). Det er fremhevet at denne hendelsen må ha etterlatt et meget sterkt inntrykk også hos romerne (f.eks. Mk.15:38). Til tross for den påfallende store betydningen denne offergangen hadde i bibelsk sammenheng la mange kritiske teologer ikke særlig stor vekt på den. Helt fra kristendommens tidligste fase fulgte de forskjellige gruppene i de fotsporene som gruppeforgjengerne hadde opplevd før dem - eller det som de personlig fant fornuftig - noe som førte til forskjellige tyngdepunkt.

Spørsmål:
Ønsker jeg å be til Gud* om å hjelpe meg i min søken etter å overvinne de gamle åndelige konseptene om aldring, sykdom og død?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Spørsmålet om den tomme graven, „helvetesferden", „paradisferden" .

Det ville være mulig å gå inn på mange flere spørsmål i sammenheng med korsfestelsen. Det kunne være spørsmålet om den tomme graven til Jesus - Joh. 19, 38 - Joh. 20, 10. At det ikke dreier seg om en vanlig urtepleie av et levende menneske, er allerede nevnt. Også Nikodemus anvendte innbalsamerings- og mumifiseringsmidler. At også et simpelt likrøveri – med en begravelse et annet sted – utelukkes utfra et åndelig perspektiv, vil vise seg uholdbare på grunnlag av undersøkelsesresultatene om „oppstandelsen", som skal beskrives i neste kapittel. Andre ting i denne forbindelsen kan ses utfra et meget sjeldent stilt spørsmål:

Man kunne for eksempel stille spørsmålet om hva som overhodet pleier å skje med et menneske ved og etter døden, og om det finnes forskjeller. Dette er ofte skjedd på grunnlag av religiøse åpenbaringer og overleveringer, men også gjennom filosofiske spekulasjoner, i tillegg ved hjelp av f.eks. parapsykologiske forskninger, humanistisk og transpersonal psykologi samt kliniske og individuelle erfaringer. (F.eks. Elisabeth Kübler-Ross, ...)

Nesten alle religioner går til syvende og sist ut fra at mennesket ikke bare "lever videre" gjennom dine etterkommere og gjennom kulturelle ettervirkninger, men også som åndelig individ. Naturfolkenes forfedrekulturer er heller ikke kun innrettet mot „å leve videre" gjennom etterkommerne, men går som regel ut fra at forfedrenes ånder virkelig eksisterer videre, til og med som en merkbar nærhet i det kultiske og verdslige livet. Også der hvor det oppsto forestillinger om at mennesket kan gå over i en annen livsform, selv i steiner eller annet, ble bevarte man regelen om en fortsatt åndelig eksistens. De nye høyreligionene betoner også en fortsatt eksistens, de ser disse enda tydeligere på høyere eksistensnivåer enn det fysiske; de taler til dels om kontaktmuligheter mellom disse eksistensnivåene, men også om problematikken i denne forbindelse. Til bevisst oppstigning i de høyere sfærene ble det til dels utviklet komplekse seremonier, sml. f.eks. den „tibetanske dødsboken", som f.eks. også C. G. Jung har befattet seg med. Det finnes mange forskjellige erfaringer og forestillinger i forbindelse med spørsmålet om legemlig gjendannelse.
Kristne er enige med andre religioner i at det finnes en fortsettelse etter døden. Mer spesifikt var det imidlertid forskjellige oppfatninger allerede i den tidlige kristendommen, f.eks. angående spørsmålet om sjelens "preeksistens" før unnfangelsen, hhv. reinkarnasjonen... . I dag finnes det noen teologer som ikke selv tror på et liv etter døden eller på "det evige livet" som forkynnes av Kristus, de har tilpasset seg et naturvitenskapelig forskningsstadium fra det 19. århundre, og som forlengst er foreldet.
Det er heller menneskets stadige spørsmål om "hva som ligger skjult bakenfor (bak verdens ytre overflate)?", som fører til praktiske erfaringer.
*
Det evige livet i kristen betydning som et løfte til de "rettferdige" (f.eks. Mt. 25:46) eller til de som følger Jesus (f.eks. Lk. 18:29-30) og til de som tror på Kristus (f.eks. Joh. 3) har ikke ubetinget kun en betydning om det "hinsidige". Sammen med det som i oss med Kristus er blitt likt "himmelen"  endrer også livet seg i den "kommende verden", som det også nevnes i slike bibelsteder.

Innenfor medisinen finnes det ikke bare rapporter om narkotiserte eller skinndøde som vendte tilbake til livet og fortalte om sine opplevelser i andre bevissthetstilstander. Det finnes også enkelte vitenskapelige undersøkelser som viser at det i dødsøyeblikket alltid skjer et vekttap på ca. 21g. I antroposofien og teosofien ville dette utlegges som fraskillelsen av jeget eller det åndelige „vesen" og det „astrale eller emosjonelle legemet" samt „eter- eller energilegemet" og fantomlegemet fra det fysiske legemet, som etterfølges av en ytterligere tilbaketrekking til det emosjonelle og deretter i jeget, men som følger det mentale nivået og ev. ytre påvirkninger, men hele tiden med det høyere jeget over det hele.

Det er særlig de som har begått selvmord som har levert grensevitenskapelige og mediale opplevelser om at de lenge ble holdt fanget i sine verdslige omgivelser. Deres ubehagelige minner var ikke på noen måte visket bort, slik de hadde ønsket seg det.

Dagens viten kan bidra sterkt til å befatte seg med varige verdier i sitt eget indre mens man lever, slik f.eks. Bibelen alltid har pålagt menneskene. Den som overveiende har levd destruktivt, egoistisk og grisk, vil få problemer på grunn av denne ballasten og ergre seg over det forsømte. Den som derimot heller har behandlet sine medmennesker hensynsfullt og hjelpsomt og lærte å ære skapelsen som en del av seg selv, vil gjøre positive erfaringer på grunn av denne lysere karakteren.

Det kunne også stilles et spørsmål som går enda lenger, hvordan menneskets jeg ved døden omgås med de forskjellige vesensnivåene av evner, erfaringer og substanser som er samlet gjennom livet samt med det fysiske legemet, og hvordan forskjellene ser ut i denne sammenhengen. Også til dette spørsmålet er det beretninger i litteraturen, f. eks. Pfarrer Roesermüller. Hans beretninger peker på en mer eller mindre utpreget „medtaking" av det essensielle fra alle vesensledd, som også av samme grunn viser en fordel ved den alminnelige begravelsen fremfor den nevnte prosessen. I beretningen var det også tale om en observert, uventet substansoppløsning i graven.

I tillegg eksisterer det kirkelige rapporter som er samlet opp gjennom århundrene og frem til i dag om „uforgjengelige lik", f.eks. av Bernadette Soubirius i Lourdes, som har eksistert frem til i dag. På samme måte finnes det mange rapporter om „tomme graver". I slike tilfeller kunne det ofte konstatert at disse menneskene hadde ført et liv som var knyttet ekstra sterkt til Gud.

Først ble det ikke åpenbart tenkt på en sammenheng med Jesu tomme grav, denne tanken dukket først opp i den esoteriske løvskogen. Det kan nevnes en rekke andre eiendommelige hendelser, som ikke alle uten videre kan kontrolleres, men som heller ikke kan avfeies som useriøse. Sikkert er det uansett, at den fysiske materien fremdeles skjuler vesentlige hemmeligheter. Forskninger fra kjemien og fysikken rister dessuten bildet av de angivelig relativt uforanderlige atomene i kroppen, men dette kan kun nevnes overfladisk her, siden dette ville være et eget kapittel.

Dessuten minnes det om apokryfene, de tidlige kristne skriftene som kirken ikke behandlet som „kjetterske", men som ble ansett som ikke hundre prosent korrekt og som derfor ikke ble tatt med i Bibelen. En del av det såk. „Nikodemusevangeliet" skildrer „Jesu helvetesferd" etter sin død, hans innflytelser på en som gjennomgår en emosjonell renselse. Videre beskrives hans møte med skikkelsene i det helst overliggende og åndelig tenkte Paradiset, som beskrevet i f.eks. det gamle testamentet. På den ene siden kan slike forestillinger være nærliggende, men de kan like godt også fremstille ekte visjoner som kan være dels direkte og dels symbolske.

Som bilde viser graven en fase av Kristi veier, en siste forvandling av – det allerede i livet gjennomåndelige – Jesu lik på den ene siden og på den andre siden hendelser fra det åndelige jeget som er løst fra legemet. Her kunngjøres oppstanden av en helhetlig „ny Adam". Det er også sterkt symboliserende at ifølge overleveringene skal „Adam og Eva" ligge gravlagt i området ved Golgata („hodeskalle").

Heller ikke er betydningen av beretningen  i Joh. 20,11-18 uttømt, der det heter at Maria fra Magdala, kalt M. Magdalena, er den første som oppdager den tomme graven og som erkjenner Kristus i et mellomstadium*. I åndelig sammenheng virker det som om hun symboliserer Evas rolle. – *„rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far." Dette er en forskjell fra Jesu senere oppstandelser, hvor han gir f.eks. Thomas uttrykkelig tillatelse til å røre ved seg. Det døde legemet synes å være gjenopplivet. Men overleveringene legger absolutt ingen vekt på spekulasjonene om Jesus som en såret, men helbredet pasient. Utseendet hans var sterkt endret, og reaksjonene fra Maria Magdalena tyder ikke på noen måte på at disse forandringene kunne stamme fra mange sår og sårskorper, som ville ha vært påfallende. Også de to urteekstraktene som Nikodemus brukte, er tydelig spesielt egnet og vanlig som balsameringspreparat av døde i denne sammenstillingen. Det som er skjedd her, passer ikke inn i skjemaet over død og liv i klassisk betydning, og heller ikke inn i tidligere skjemaene over grenseområdet mellom liv og død. Dette har også en betydning for fremtiden, sml. „Johannes åpenbaring".

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Oppstandelsen .

Den tomme graven og Kristi oppstandelse utsetter bevisstheten hos mange mennesker for en maksimal utfordring - f.eks. Joh. 20, 11- Joh. 21. Deres erfaringsbakgrunn, at mennesket må dø, og den forståelige tendensen å fortrenge det uforklarlige samt de foreldede - men fremdeles i bruk i skolen - ensidige materielle tankemåtene om livet ernoen av de viktigste årsakene til dette.

Likevel er det røster nettopp fra de til dels heller materielt tenkende historisk-kritiske utleggerne som konstaterer at beretningene om oppstandelse er de best bevitnede beretninger om Jesu liv, bedre underbygget enn samtlige andre beretninger, beretninger altså om Krist tilsynekomst på forskjellige steder i en ny skikkelse, som ikke alltid øyeblikkelig var gjenkjennelig, med nye egenskaper, men likevel synlig for det fysiske øyet.

Egentlig burde det følgelig gis den bibelske fremstillingen medhold, som forutsetter konkrete forvandlingsprosesser i – på forhånd gjennomåndelig – lik av Jesus eller/og i Jesu avdøde „legeme" (såk. „ånder" er vanligvis usynlige.) Som følge av den menneskelige utviklingens splittede bevissthet kunne oppdelingen være gått tapt: „Adskillelsen" er den ordrette betydningen for ordet „synd". Adskillelsen var også en adskillelse mellom mennesket og Gud, dets opphav. På den måten kunne det „lavere", altså legemet, tas opp på ny i Kristi øvrige vesensområder. Sml. forrige kapittel: „og graven var tom".

„'Jeg kan bygge dette tempelet opp igjen på tre dager'. Men han talte om sitt legemes tempel": Etter jegets antatte oppstigning til andre nivåer, som også gjelder for andre avdøde, eller dets indre (sml. siste kapittel), kunne det skje en nyskapning av personen, innbefattet et fysisk legeme uten "ubevisste" områder, siden alt nå adlyder det innerste på grunn av manglende adskillende egenskaper.

Også ifølge antroposofisk oppfatning (R. Steiner) er oppstandelseslegemet skapt på nytt som en "ny Adam" - 1. Kor. 15:45-47 - og som siden har vært en utviklingsmulighet i alle mennesker (såk. fysisk "fantomlegeme" / "fantomkropp", åndelig, men med potensielle effekter på den fysiske kroppen. Her foreligger det en relasjon til mystikernes erfaring med den "indre Kristus", som er forbundet med menneskets utvikling). Selv i teosofiske kretser (A.Bailey, der kalt f.eks. "Åpenbaring eller "5. innvielse") blir Jesu oppstandelse sett på som konkret nyskapelse. Uansett hvor unøyaktig den teosofiske holdningen kan være til enkelte ting, så må kristne teologer likevel spørre seg selv hvorfor de ikke selv utvikler slike – eventuelt kanskje riktigere? – forestillinger, som i det minste ville være likeverdig mot dagens brede allmenndannelse. Mange teologers nøling med overhodet å ta oppstandelsen alvorlig i en eller annen form, er i dag ikke tilstrekkelig som kriterium for en god allmenndannelse. 

Her må anmerkes at „oppstandelseslegemet" som jegets konkrete tilhørende ikke uten videre kan likestilles med skinnlegemet (mayavirupa) i den esoteriske litteraturen, hvor noen mestre hevder å kunne gjøre seg synlige, som gjennom en kjole. Det som er felles, er at ånden kan gjøre seg til mester over materien.
Også de mange ganger uklart formulerte lærene om "lyslegemer" kan ses i denne sammenhengen. Her dreier det seg bla. om det om oppstår når menneskets høyere nivåer speiler seg i de fysiske. Dette danner en bro som mennesket kan dykke ned over uten å avlegge legemet i realiteten over det fysiske, også kalt "merkabah" på hebraisk. Prof. J. J. Hurtak/ USA har bidratt med mange grunnlag for slike lærer: „Enoks nøgler" (dansk) og „De synoptiske evangeliene". Zentrum d. Einheit Schweibenalb, CH-3855 Brienz. Det er oppstått en organisatorisk uforståelig bevegelse, som gjennom "lysarbeid" vil hjelpe på de forskjelligste typene i denne overgangstiden med spirituelle krefter. Men er en stor fristelse å tro at den ene eller andre nye øvelsesteknikken alene kan bringe det etterlengtede resultatet - "oppstigelsen". I virkeligheten hører det alltid en helhetlig utvikling til et åndelig fremskritt, altså også f.eks. til en modning av karakteren. Se også neste kapittel.

Forestillingen om reinkarnasjon, som finnes i en eller annen form i de forskjelligste religionene, dvs. sjelens legemliggjøring i en ny kropp, ville være en dypere, mindre fullkommen „oktav" i den nye oppstandelseshendelsen, og ikke identisk med den. Læren om sjelens preeksistens før unnfangelsen og læren om legemliggjøringen var i tidlig kristen tid også meget, ifølge Ruffinus til og med allment, utbredt. Men det er interessant at ettertiden ikke la særlig stor vekt på dette. Dette må ikke bare tilskrives de omstendigheter at menneskene en tid heller skulle konsentrere seg mer om det verdslige livet, - som R. Steiner skriver - heller ikke bare en eventuell bestrebelse fra maktsyke paver, som kanskje gjennom dette ene livets begrensethet ville gjøre menneskene mere avhengige, slik andre åndelige forfattere tror. Og om dette kan det ytterligere finnes mange andre kilder. Det viktigste er oppstandelsesmotivets forankring i menneskene. Selv om dette kan lyde som fremtidsmusikk, så ville reinkarnasjonen dermed få karakteren av å være en av Kristi tilbakelagt prosess. Den oppstandene Kristus måtte ikke legemliggjøre seg for å kunne vise seg for menneskene igjen. På kritikken fra mange kristne grupper - ikke fra alle - mot reinkarnasjonslæren må forsåvidt være rettferdig som at forestillingen og stivnede, „sjele-mekaniske" lover omn skjebne, død og reinkarnasjon, i det minste dersom målet er egoistisk, ikke tilsvarer hvordan Kristus levde sitt liv på. Dette betyr imidlertid ikke, at det aldri kan ha skjedd eller vært reinkarnasjon. Mange såkalte "reinkarnasjonsopplevelser" både før og i dag – selv om kanskje ikke alle disse opplevelsene baserer seg på faktisk reinkarnasjon, men ofte på visse andre faktorer – kan ikke bare avvises eller bortforklares. Men der hvor de dukker opp på det kristne området, er det særlig som særtilfeller, som f.eks. i tilfellet med Johannes døperen. Istedenfor at han overtar Elias funksjon – slik det oftest blir tolket – sa Jesus ganske enkelt „han er Elias". Dette ville imidlertid være rollen til et vesen som er sendt ned på nytt for å hjelpe menneskene med en spesiell oppgave, og ikke en fange i fødselshjulets tvangskretsløp. Videre fremheves ofte den større betydningen av nye skoleringsmetoder på den kristne mystikkens område, selv der hvor reinkarnasjonen aksepteres som et faktum (som f.eks. hos Lorber). I dag kan uhyre mye læres i løpet av et menneskes liv. Reinkarnasjon til normal opplysning/videreutvikling, eventuelt med nye oppgaver i henhold til omfanget, må ikke lenger ha den gamle automatiske karakteren av tilsvarende erfaringer – der den forekommer. Disse gamle forestillingene kan ha vært anledningen til at reinkarnasjonslærene, sett fra et kristent synspunkt, ble særlig mistenkelige, dessuten at det ikke ble tatt hensyn til Gud og Kristus i disse andre reinkarnasjonslærene. Men dette betyr ikke at det ville være saklig tillatelig å betrakte alle fenomener som i dag overveiende blir påstått i andre religioner, som ikke relevant for kristne. Menneskets legemlig-sjelelig-åndelige natur er først og fremst den samme over alt, og derfor kan alle lære noe gjennom sammenlikninger - uten å henfalle til homogenisering.

Allerede i kapittel "Korsfestelsen" ble det skrevet om hvordan mekaniske forestillinger om karma og reinkarnasjon virker.

I dag kan det ofte konstateres at markante personligheter kan være svært ulike sine foreldre, selv før de er helt voksne. Ofte virker det som om deres fremtoning er mer preget en annen eller tidligere kultur enn det som er normalt. Det kan henge sammen med en mer utpreget betydning av den sjelelige og åndelige væremåten overfor alderdommen i forhold til sammenhenger til arv og opphav. R. Steiner tenker på en sammenheng med Kristi virke.

Til tross for dette fenomenet er dette ikke noen anledning til å se en ensidig fremhevelse av det sjelelig-åndelige i Kristi virke, men på lang sikt heller en impuls om å forfine begge områdene og bringe dem i samklang med hverandre. Ånd, sjel og legeme skal passe til hverandre (noe som ikke alltid er tilfellet i dag). Nettopp veien til oppstandelse må ikke bare forstås eller angås alene gjennom et såk. "legemsløst" åndelig arbeid, men legemet blir også åndelig og ånden blir også legemliggjort - dette begynner først hinsides alle ensidige intellektuelle tilretteleggelser. Sml. f.eks. Luk. 24:36-43.
En ideologi om å utslette folkenes mangfold osv. til fordel for en enhetlig menneskehet ligger like fjernt fra denne impulsen som ideologien om et herrefolk som diskriminerer alle andre. Det finnes deler og et hele, dette lyder kanskje selvsagt, men i dag er ingenting selvsagt, alt må opparbeides bevisst.

Kristi motto er „Se, jeg skaper alle ting på nytt". Selv om dette til syvende og sist er rettet mot individualitetens kjerne, hvor mennesket „ikke er jøde eller gresk...", men menneske, er det ikke kun et enhetlig menneskelig overbevissthet som er ment, men tanken om at Gud tenker eller virkeliggjør gjennom det individuelle mennesket. Utfra individualiteten kan mennesket danne nye fellesskap, som ikke er bundet til gamle familietradisjoner eller tilhørigheter. Men blant de nye åndelige sammenhengene kan det også være „gamle", som utfra gammel, ubevisst tvang er blitt til fritt valgte forbindelser.

I sammenheng med merknadene om virkningene av menneskehetens omfattende kraftfelt, slik de er beskrevet i kapitlet om korsfestelsen, må det her tas hensyn til at etter at Kristus allerede har gjennomgått alle disse trinnene, er de "der, samtidig og som helhet. Men selv om Kristi trinn og rekkefølgen av dem bevares, er en „etteropplevelse av korsfestelsen" noe annet, idet oppstandelsesimpulsen allerede skinner gjennom. Det er ikke en selvfølge at den fysiske døden må inntreffe, selv ikke ved alvorlig ettertanke, før "oppstandelseskraften" kan virke. Mystiske erfaringer forsterker dette, oppstandelseskraften kan oppleves som en nærværende trekkraft som ligger bak alle trinn, selv de enkleste. På et annet grunnlag fant R. Steiner ut at påskehendelsen i dag virker som en enhet, andre analyser, som en „eterisering av blodet", føyde seg til.
Også det som "Jesu Kristi etterfølgere" har utviklet sammen med ham, spiller en rolle i dag.

I denne sammenhengen er det interessant at det eksisterer nye bestrebelser som, lik Kristus, ikke deler den den alminnelige antakelsen om legemets selvsagte tvangsbundne dødelighet. 

Den indiske filosofen og Yogi Aurobindo arbeidet i beslektet retning etter sine erfaringer med Nirvana og prøvde å „bringe supramentale, dvs. overmentale krefter tilbake til det jordiske livet". Hans spirituelle ledsager, "mor" Mira Alfassa, kunne dermed gjennomtrenge de erindringsbelastede lagene i den fysiske kroppen, f.eks. i cellene, som har med de gamle styringene av døden å gjøre. Hun opplevde dette samtidig som "arbeid på menneskehetens egen kropp".  

På annet vis talte Rudolf Steiner om nyskapte, høyere vesensledd eller „kropper" i området hevet over forstanden, som ville gjøre det bevisst mulig å legemliggjøre de eldre, emosjonelle, eteriske livskreftene - og de fysiske vesensområdene i rekkefølge. Han kaller de høyere vesensleddene: „åndsselv, livsånd, åndsmenneske". Det kan oppstå et inntrykk av at han ser denne forutsigelse først blir virkeliggjort i en fjern fremtid. En sammenlikning med nåtidens utvikling viser imidlertid at dette i det minste kan være en sped begynnelse på å bli relevant allerede nå.

I esoterisk buddhisme var disse høyere „kroppene" også aktuelle som mulighet for Buddhavesener - „Dharmakaya, Sambhogyakaya, Nirmanakaya". Riktignok fremtrer det ikke noen enhetlige mål, metoder eller resultater i disse forskjellige retningene. Men det som fremstår tydelig, er at forskjellige mennesker omtaler de samme emnene uavhengig av hverandre, slik at disse må bedømmes desto mer realistisk.

Her må tilføyes en ytterligere erfaring fra vårt eget århundre: Carl Welkisch, „Im Geistfeuer Gottes" (tysk). Han var en fysisk utrolig følsom mystiker, som - bekreftet gjennom visjoner - følte det som sin oppgave at også kroppsmaterien kan forvandles av Gud, og at han kun var et verktøy i dette. Siden det imidlertid ofte forekommer at mennesker med usedvanlige „oppgaver pålagt fra Det høye" f.eks. kan mene at de er de eneste, mens Guds oppgavefordeling heller er komplisert, er det ofte lett å avvise dem som „fantaster". Den som er fortrolig med denne typen mystiske opplevelser, kan imidlertid erkjenne at opplevelsene er av realistisk betydning, til tross for mulig subjektiv preging. Dette gjelder også for Welkisch.

„Immortality", udødelighet, blir preket av spesielle nye spirituell-terapeutiske grupper, særlig i USA. Det gjøres forsøk på å terapere bort „dødsforestillingene", eller det utprøves pusteteknikker som rebirthing – til bearbeidelse av fødselstrauma – og gjennom sunn ernæring for å bidra til å forlenge livet samt for å oppnå et liv som utstråler positivitet. Selv om Kristus kun er en perifer figur i disse kretsene, er også kristne et begrep, som mormoneren Annalee Skarin, som beskriver egne erfaringer angående av- og gjenmaterialisering av kroppen, her på bakgrunn av sin forbindelse med Gud.

Andre, på det medisinske området, forsker på hormonelle metoder etter en måte å bli yngre på. Denne utviklingen inneholder meningsfulle motiver. De må ikke generelt mistenkes som besatt av stormannsgalskap.

Riktignok må man tenke på at i Kristi ånd dreier det seg om hele menneskets vesen, og ikke f.eks. om en kroppslighetskult som betrakter det fysiske livet som den øverste og eneste verdien. For Ham dreier det seg heller ikke om en isolert levendegjøring av cellene, men om en helhetlig helbredelse av kroppen - inkludert organene, cellene osv. - og menneskets åndelige områder. For Kristus dreier det seg om en frihet til å leve, ikke om en tvang til å leve. Alt dette må ikke generelt inngå under disse bestrebelsene, men de må nevnes som mulige farekilder i forbindelse med denne vanskelige balansegangen.

Oppstandelseskraften, opplevd sammen med Kristus, som er den som har satt dem synlig og enhetlig i verk, ser ut til å være det egentlige „fermentet" i en harmonisk utvikling i denne retningen. Mange ting som han har foregitt som en spire, er ikke på langt nær avsluttet. Derfor er det meningsfylt å stole på ham bevisst.

„Oppstandelse" er imidlertid ikke bare en åndelig erfaring. Den kan fornye alt som er i livet, derfor har en mindre kjent nyåpenbaringsgruppe, nemlig „Lichtzentrum Bethanien" i Sigriswil i Sveits, preget begrepet „oppstandelsesliv" i deres tidsskrift „Lichtbote" (Lysbudet) Etter korsets „smale port" kommer fyldigheten. Jesus understreket at hans vei først blir klar gjennom gjerningen. Fremskritt på den personlige veien for „Kristi etterfølgere" kan gjøre dette videreførende trinnet mer forståelig. Som vi har sett, så er ikke denne veien jevn, heller ikke er den jevnt stigende og munner ut i et eneste høydepunkt, men den viser seg i vedkommende som opprettelsen av en omfangsrik bygning, styrt av Gud, hvor hver nye stein bygger på den forrige steinen. Steinene er evnene i menneskets tilværelse, som overlever dets eksterne byggverk. På samme måte som ifølge overleveringer av forskjellige hellige skrifter urmennesket ble skapt fullkomment, kan det langsomt bli "fullkomment som Far i himmelen" etter at det har gått gjennom alle frie forhold og verdens ufullkomne dramaer, lover Kristus menneskene. Dette gjelder ikke bare for de enkleste trinnene på veien, men selv for oppstandelsens trinn – han har ikke satt noen grenser, og slett ikke erklært menneskenes fattelsesevne som målestokk. Det er han selv som setter nye målestokker, sml. „Jeg er...„-ordene i evangeliene: „Jeg er livets brød", „Jeg er verdens lys...", „Jeg er porten", „Jeg er den gode gjeteren" og også „Jeg er oppstandelsen og livet", den som tror „skal leve (evig), om han enn dør" dvs. ikke først etter en "dommedag", som visse kristne retninger påstår, „Jeg er veien, sannheten og livet", „Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden... dere er grenene...", „...jeg er konge... for å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. ". Kristus er det egentlige JEG ER i mennesket, men dette må ikke forveksles med det egoistiske hverdags-jeget.

 I den jødiske troen fantes det en oppstandelse, eller gjenoppvekkelse, riktignok ved dommedag. I den tradisjonelle kristne teologien anses oppstandelsen som en ny mulighet gjennom troen på Kristus - imidlertid uten at betydningen ut over nattverdenen ble diskutert. Innenfor moderne kritiske teologiske vurderinger kan det anses som fremskritt - sammenliknet med en heller materialistisk teologisk retning, som ganske enkelt ville bortforklare alt som er vanskelig å forestille seg, at oppstandelsen nok en gang hentes frem som "metafor" = i en overført allegorisk betydning. (Hans Kessler, Sammelband "Auferstehung der Toten" (tysk, De dødes oppstandelse)). Mange vil kanskje trenge en slik tilnærming til det som er vanskelig å forestille seg, men kanskje ikke de som er i stand til å tro direkte på oppstandelsen som indre og ytre realitet. Denne troen hos de enkle kristne er i mange henseender lik dagens forsknings- og erkjennelsesnivå på mange områder, slik den hentes frem i våre studier. Den som bare ser alle ting "metaforisk" vil ifølge våre studier kun dra fordeler i samband med åndelig oppbyggelse, men kan oppleve at den helende virkningen som også i dag kan rekke helt inn i den fysiske kroppen, dermed kan forsinkes eller reduseres. 

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Johannesevangeliet 20: Den oppstandnes to fremtoninger.

Spørsmål:
Vil jeg utforske med Gud hvordan oppstandelsens kraft kan være fruktbar også i dag?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

„Himmelfarten" .

Anmerkning: På engelsk er begrepene "Himmelfart" og "Oppstandelse" identisk: Ascension. "Oppstandelsen", slik dette ordet anvendes av moderne spirituelle bestrebelser eller "lysarbeidere", viser imidlertid heller forbindelser til forrige kapittel om oppstandelsen, se der.

Når Jesus Kristus starter sin læretid med 40 dagers tilbaketrekning i ørkenen, så avslutter han sitt synlige jordiske virke med de 40 dagene etter påske, der han viser seg for mennesker på forskjellige steder som lå langt fra hverandre.

Etter et siste måltid og samtale „førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen" - Luk.24, Markus16. „...ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres... Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem, og sa ‘...Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.‘ " (Apostlenes gjerninger 1). Åpenbart skilte disiplene svært tydelig mellom de 40 dagene der Kristus også plutselig var blant dem og så forsvant igjen, og tiden etterpå, hvor de følte seg forsamlet i hans ånd, men altså uten hans personlige tilstedeværelse.

Kristus hadde forutsagt at han gikk til sin Far. Først etter himmelfarten blir det sagt om ham at han sitter „ved sin Fars høyre hånd", altså med Gud på et nivå som også ligger utenfor menneskenes oppnåelige „hinsides". Her blir det tydelig hvordan Kristus virker universelt med Gud. Gud er: „Jeg er den jeg er", han er allmektig og likevel et levende utgangspunkt for alle befriende krefter og vesener, men likevel for seg, ehan er utenfor rommet men likevel allestedsnærværende, han er evig og likevel en skjult realitet i all tid. Dette betyr ikke at Kristus ikke hadde oppløst seg i intet, tvert imot er han nå over alt. Også overgangen mellom menneske og Gud gjennom Kristi innstilling var fortsatt mulig å erfare i livet – „... be i mitt navn" (Joh.15,16). Dette er en egen realitet, heller ikke avhengig av hendelsene for 2000 år siden.

Disiplene blir nå klar over sin opphøyelse til apostler, som er på jorden for Kristi skyld. Nå trer Kristus inn i dem, over dem, på en sterkere måte. Det ville være feil å vurdere dette som en rent ytre tilstand, som om det ikke var hendt noe annet enn at en lærer ikke var til stede lenger og de måtte bringe saken videre selv. Dersom man samtidig trekker inn himmelfartens selvstendige rolle, kan den omskrives til Kristi universelle virke. En illustrasjon på dette kunne være et hologram, hvor hver splint på sin side omfatter hele bildet. Sidebemerkning: Denne illustrasjonen skal ikke forstås som en sammenlikning med en holografisk verdensanskuelse, der mennesket uansett er lik med Gud og derfor ikke trenger å anstrenge seg for å bli lik Ham – forøvrig beslektet med den frelseoppfattelse som glemmer at frelsen først kan nås gjennom individuell beslutning og oppfølging, slik også Kristus bevisst har besluttet seg for oss.

I tillegg til forbindelsene til andre mennesker får disippelen også forbindelser med Kristus. I grunnen burde nettopp himmelfarten være den impulsen som kan besegle det som var mulig for alle og også for disiplene mens Jesus levde – derfor ble det i kapitlet om Jordandåpen henvist til muligheten av at Jesus legemliggjør seg i mennesket. Dette vil si at det som Kristus har skapt eller opparbeidet, har nå en enda mer tungtveiende virkning på menneskeheten eller på hva et menneske har gjort seg fortjent til. Det er forankret i Gud, ikke bare i et „morfogenetisk" felt – se kap. „Korsfestelsen". En annen måte å uttrykke dette tilnærmelsesvis på, kunne være „Gud trekker dermed alle ting etter seg".

I dag er Paulus ofte kjent for å være tradisjonelt noe firkantet. Borsett fra at hans visjonære opplevelser ofte blir overvurdert gjennom ensidige utlegninger, må de anses for å være ekte. På sin måte kunne han erkjenne, og dette kommer også til uttrykk i Johannesevangeliet osv., at Kristi betydning var mer enn en rolle i jødedommen, at det tvert imot var jødedommen som var utpekt som utgangspunkt for den universelle Kristi bidrag til menneskene i det hele tatt. Forståelig nok var det en av de første uoverensstemmelsene blant disiplene.

Kirkelige utsagn heller til å sette kirken og en „Kristusfiguren" på lik linje, selv om menneskeheten forøvrig trekkes inn i en mer omfattende betydning. Antroposofiske utsagn ser heller hele menneskeheten som en Kristusfigur. Teosofiske retninger som ikke utelukkende er oppstått på et kristent grunnlag, ser til dels også Kristi betydning for hele menneskeheten, selv om de nesten bare ser ham i en lærers rolle.

Moderne kristne nyåpenbaringsgrupper, særlig de som kaller seg „Universelt liv", ser Kristi rolle i dag også når det gjelder ikkemenneskelige skapninger - med den konsekvensen, at jordens videre skjebne ikke lenger ligger i menneskenes kontroll. Men de som i første rekke ikke er en del av problemet, men derimot en del av løsningen, vil sikkert komme til å få sin rolle, slik det nevnes i bergprekenen. 

Hvor noen gjør noe „i Kristus", ville dette også være gjort for Kristus og dermed for verden.

Men den som virkelig kan knytte seg til Jesus og hans for menneskene uforanderlige mål for hans virke, ville slett ikke kunne oppstille alle de teoriene, utsagnene og gjerningene som var alminnelige gjennom århundrene fra kirkens side. Ifølge mystikkens vitne kan Kristus ikke bevisst og slett ikke ubevisst "tappes" for bestrebelser som er hans motsetninger.

Hvor kirkene tok kreftene til å føre krig, til forfølgelser og hat – oftest på vegne av verdslige makter – kan de vurdere selv med sin egen terminologi. Riktignok kan lys vifte bort "skygger" ifølge erfaringene i åndelige kretser. Men å gjøre seg til verktøy for skyggen - slik det ofte har skjedd gjennom historien - istedenfor å bidra til å motarbeide denne skyggen i seg selv og andre, er en hån mot kristne krav.
Imidlertid viser nyere vitnemål at det kan ses et forsøk på opparbeidelse, for eksempel i sluttdokumentet for den europeisk-økumeniske samling „Fred i rettferdighet for hele skapelsen" 1989. Dansk oversettelse er tilgjengelig hos EKD Hannover, Tyskland.

Også „himmelfarten" kan få en reell betydning i Kristi ettertid. Rosenkorserne f.eks. opplevde at skyen falt ned fra himmelen på dem, en opplevelse i både bilder og drømmer. En enkelt eller flere slike opplevelser av denne typen betyr imidlertid ikke at dette mennesket har virkeliggjort et slikt trinn i livet sitt, det betyr først og fremst ganske enkelt at denne kvaliteten har begynt å bli sterkere i ham/henne, slik andre trinn også gjør det.

Det å forstå „himmelfart" forutsetter en dyp indre, åndelig utvikling, og må ikke på noen måte forveksles med en „bortføring av en „UFO" (uidentifisert flygende objekt). Når det gjelder eldre overleverte typer „bortføring" av bibelske profeter er dette heller ikke særlig sannsynlig, hvis det tas hensyn til andre åndelige muligheter (se kapitlet „Oppstandelsen"). Med dette skal det ikke bestrides, sett på bakgrunn av det enorme, internasjonale „UFO"-observasjonsmaterialet, at det kan finnes „UFO-er" med astronauter fra verdensrommet*; og at det også kan gås ut fra at noen sagn fra fortiden baserer seg på beslektede fenomener av både positiv og negativ art og at disse også kan spille en rolle i fremtiden. At enkelte kretser forsøker å identifisere enhver åndelig krittegning på en fjellvegg med kretser eller romskip, er imidlertid helt ute av proporsjoner og springer ut fra en ensidig, teknisk-materialistisk sivilisasjonsorientert fantasi. Selv om menneskeheten har behov for guddommelig hjelp av forskjellig slag, må den til syvende og sist selv fullføre det reddende gjennombruddet. Gjennom fremskritt, gjerninger og omtanke kan jordens mennesker overleve og dessuten finne og utføre sin oppgave. Ingenting, heller ikke egne ytre goder, kan erstatte det å vokse inn i nye bevissthetsområder. Den streben, som f.eks. førte til Challenger-romfergens advarende uhell, står delvis frem som en ytre, avledende etterlikning av det egentlig vesentlige.
Anmerkning: Dette har mange fra kristent hold uttalt seg om flere ganger, f.eks. teologen Monsignore Corrado Balducci (Vatikanet). Ellers ble dette ofte antatt fra de ulike kirkene som kun et psykisk eller sosiologisk fenomen. I den offisielle Vatikan-avisen "Osservatore Romano" sto det i det minste i mai 2008: "Universet består av milliarder av galakser som hver er satt sammen av hundrevis av milliarder stjerner. Hvordan kan man utelukke at det har utviklet seg liv et annet sted også? Vi kan ikke sette grenser for Guds skapende frihet. Når vi som Franz av Assisi anser jordens skapninger som brødre og søstre, hvorfor skulle vi ikke da snakke om en overjordisk bror? Det kan være mulig at andre intelligente skapninger lever i full harmoni med sin skaper fremdeles." 

Dermed skal det ikke være sagt, at også teknisk pionerarbeid er nødvendig, for eksempel for å finne erstatning for livsfiendtlige atomenergien, andre typer elektromagnetisk stråling, genteknikk o.a. teknologier. Men også dette kan kun skje ut fra en annen ånd. Hvis dette nevnte skjer som en vekst inn i nye bevissthetsområder i Kristi ånd, måtte det riktignok være en organisk vekst og ikke gjenom teknisk manipulasjon. "Helbredelsen" lar seg ikke tvinge frem gjennom noen åndelig "teknikk". Forskjellige typer øvelser blir lagt på hyllen etter at de har oppfylt sitt formål, til syvende og sist er det kun det som er tilegnet, som teller. Helt umulig er det å "konsumere" Gud passivt og til dels ubevisst gjennom dagens problematiske elektroniske „Brain-Machines"– i sannhet: hjerne-manipulasjons-appartater. 

Kristus er i første rekke tildelt sin spesielle rolle på jorden, men man bør også tenke på manifestasjoner på andre områder og nivået av kosmos: sml. skriften som kanskje kan virke en smule fantastisk „The Urantia Book"/ USA, som imidlertid kun nevnes fordi den kan stimulere forestillingsevnen; imidlertid skal det her ikke stilles spørsmål om dens utvetydige oppgave på den svært tettbefolkede fysiske jorden. Se også bøkene „Analekta" 1 og 2. "Analekta" er kan fås fra restopplag hos: Mag. Alois Thurner, Staudach 103, A-8230 Hartberg, Østerrike.

Teologer har sammenholdt Jesu innlemming i en "skysøyle" med gammeltestamentariske steder (2.Mos 13:21 og 40:34). De behandlet disiplenes etterfølgende glede som en klart opplevd ny type Kristi nærvær, noen av dem som noe høyst realt, andre som noe subjektivt.

På den tyske og den engelske siden er det et utdrag av Lukasevangeliet 24 med anmerkninger: Himmelfarten.

Spørsmål:
Er himmelfartens nåværende eller fremtidige betydning et spørsmål som beveger meg i omgang med Gud?

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Pinsehendelsen.

Før korsfestelsen hadde Jesus kunngjort at gjennom sin bortgang til sin Far ville Den hellige ånd, „talsmannen", „sannhetens Ånd" utgå fra Far - Joh. 14,15,16.

Omtrent ti dager etter himmelfarten er urmenigheten samlet til bønn i Jerusalem. „Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt... Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne..." - Apostlenes gjerninger 2. Ingen beskriver med slike ord en vanlig oppfyllelse etter bønnen. Man kan finne likheter i utlegningene hos pinsemenighetene og kvekerne. Den første pinsehendelsen slutter seg til det ytre, erkjennbare fenomenet som beskrives her i kapitlet om himmelfarten, utbredelsen av Kristi virke på disiplene og deres omgivelse. Underveis i „nedsendelsen" av sannhetens Ånd blir det igjen meddelt noe om Guds og Kristi felles virke. I denne hensikt kan den første pinsen også ses på som et første tegn på en begynnende „Kristi gjenkomst", eller i det minste som en tilnærmelse. Utfra dette synspunktet kan man forvente at de profetiene som forutsier „Kristi gjenkomst" skal oppfattes på en annen måte enn legemliggjørelsen som menneske.

Anmerkning: „Talsmannen" eller „sannhetens Ånd" kan strengt tatt ikke uten videre likestilles med „Den hellige ånd" eller „Den hellige åndinnen", se nedenfor: „Sophia".

- „Sannhetens Ånd" fremtoner som et stykke av Kristus selv, som minner om fellesskapet med ham og om hans ord og som nå gjør det mulig for disiplene å videreføre hans verk på jorden. I grunnen har det siden ikke vært seriøst lenger å behandle religiøse og filosofiske spørsmål kun ut fra en historie med litterær resepsjon og tankemessig utredning. Om dette er det skrevet mye. Det er andre faktorer som er medvirkende, også i mennesket, og det er å undersøke disse denne teksten først og fremst dreier seg om.

Skapergudens arv, faren i mennesket, såfremt det er „... født av Gud" - Ev. Joh.1 - oppfattes som en bevisst, indre fordypelse i Jesu liv, og siden pinsehendelsen befestes nå også Kristi arv av de som er igjen på jorden og vil ta imot ham.

- Den hellige ånd som „kvinnelig, moderlig" åndelig-intelligent Gudsegenskap og -energi fantes allerede på forskjellige nivåer og fremtoninger før Jesus ble født, både utenfor mennesket og i hans inspirerende virkning på menneskene.

Det finnes til og med forbindelser til "den himmelske manna" (2. Mos, 5. Mos, 4. Mos, Salmenes bok, Nehemja, Josva, Joh., Brevet til hebreerne, åpenbaring).

Men det er ikke helt feil når begrepene „sannhetens Ånd" og „Den hellige ånd" sidestilles i forbindelse med praktiske erfaringer, slik det ofte skjer. Det kan skje stadig oftere at Guds kraft virker sammen og til syvende og sist som enhet, slik også mennesket, som opprinnelig ble „skapt i Guds bilde", kan erfare bevissthetens utdifferensiering og deretter oppleve integrasjon av det egne vesen.

På den måten fremtrer også det felles liv mellom menneskeheten og jorden, som det neppe kan ses i dag, og som her skal behandles til slutt i sammenheng med Johannesåpenbaringen, uten dermed å mene at denne fremtiden kan tilpasses til nåværende forestillingsmuligheter.

Den „hellige ånd" er ikke ganske enkelt ånd eller livsånde, livskraft. Det kan være hensiktsmessig å følge dens tilsynelatende trinnvise opptreden på Kristi vei. Den blir nevnt i sammenheng med Marias unnfangelse, altså i det minste forstått som en medvirkning i forbindelse med en enkelt hendelse.

Den kan finnes på det stedet hvor den personlig tilstedeværende Kristus „ånder" på disiplene og sier „Ta imot Den hellige ånd" (Joh. 20, 22) - som her altså virker gjennom ham. En renselse av deres iakttakelsesevne eller samvittighet kan ses som forutsetning for ansvaret som blir pålagt dem eller som de blir gjort bevisst om: „tilgi synder eller ikke (gjøre noe)". Denne samvittigheten, som også av mystikere som J. Lorber blir sett på som Den hellige åndens virkning, er ikke en blanding av biografisk pregede engstelser, som ofte feilaktig forveksles med samvittigheten, men som det mange ganger kan ligge et stykke ekte samvittighet skjult bak. Samvittigheten i reneste betydning er også en bevisst indre styring i det enkelte mennesket.

I den første pinsehendelsen virker Den hellige ånd allerede upersonlig, direkte „kosmisk",men på mange måter tilsvarende de forskjellige omsettingsmulighetene for de som er berørt av den eller i forhold til de tiltaltes eller verdens forutsetninger - å treffe sårbare punkter og oppløse dem gjennom tvungen observasjon, og bedre erkjenne vesentlige forskjeller og sannheter, er egenskaper for en bevissthet som er streifet av Den hellige ånd. Der hvor det ikke dreier seg så mye om oppløsning av forvirrede ting, viser denne kraften seg mer som en kreativt skapende, fellesdannende fullkommengjørende kraft som fører til Gud.

Også i det 19. århundre med sine vekkelses- og nyåpenbaringsbevegelser, men også i det 20. århundre, kan man finne stadig nye bølger med Den hellige ånd og følgevirkningene ved å se nærmere etter. I det hele tatt fremkommer det at kristne impulser og Den hellige ånd forlengst har dannet overganger til det området som Johannesåpenbaringen befatter seg med og som vender seg mot den store utviklingen.

I disse avsnittene i Apostlenes gjerninger er også hele tiden Maria og de andre kvinnene eller kvinnelige disiplene "forent med disiplene i bønn". Kvinnenes rolle – enten talende eller som hos Paulus „tiende", må av forskjellige grunner ha vært uerstattelig. De var til dels bedre følelsesmessig mottakelige for fine innflytelser og kunne gi uttrykk for dette båre verbalt og ikke-verbalt i kretsen. Selv i dag kan man observere forskjellene i alle typer forsamlinger, også åndelige, når det ikke bare deltar menn, men også kvinner. Der hvor det ikke dreier seg om maskulin oppvisning, kan arrangementet forløpe mer inspirerende og oppildnende, forutsatt at det foregår en indre deltakelse i det som skjer. På antroposofiske og rosenkorsiske områder blir Maria, Jesu mor, til og med ansett som den egentlige kilden som Den hellig e ånd kunne virke gjennom og på disiplene.

Her støter vi også på „Sofias" hemmelighet, "visheten" i Det gamle testamentet, en kvinnelig uttrykksform med guddommelig kraft. Innenfor den ortodokse østkirken er Maria ofte blitt identifisert med Sofia. Sofiologen og visjonæren Solowjoff har først i vår tid opplevd henne som en kosmisk, nærmere dimensjon – slik man også antok om Kristus - f.eks. Steiners „Kristi eteriske gjenkomst" rundt 1909, o.a.). Som Jesus og Maria kan oppleves mystisk i det små, så kan åpenbart den „kosmiske Kristus" og Sofia som himmelsmor oppleves i det store. Se også Hildegunde Wöller "Ein Traum von Christus" (tysk). Sammenhengen kan også uttrykkes slik: Guds "moderlige" egenskap medvirker til at skapelsen kan vokse hen mot Gud, slik Gud på si side vokser hen mot skapelsen.

Kvinnelige teologer har gjort oppmerksom på at Den hellige ånd egentlig betydde „Den hellige åndinne" i datidens språk. Maria hhv. Sofia kan eventuelt ses nøyere på som en uttrykksform som Den hellige ånd flyter inn i og antar en skikkelse av, som i duesymbolet.

Men også i forskjellige bestrebelser i østlige og vestlige kvinnebevegelser kan man finne noe „Sofie-aktig", sml. Dr. Susanne Schaup i protokoll for ev. akademi i Bad Boll for møtet „New Age 3: Sofia". På samme måte finner man ikke bare det "Kristus-aktige" i nye verdensomspennende kristne bestrebelser med modellprosjekter som „universelt liv" eller i kirkenes bestrebelser på fornyelse, men også i andre, også verdslige bevegelser. Kommentar i NT: „Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh. 3).

Det kommende har ihvertfall mannlig-kvinnelige egenskaper, er ikke lenger patriarkalsk, men heller ikke matriarkalsk.

Mens det i hvert menneske er litt av Kristi virke, slik det ble forklart i de forrige kapitlene, kan dette nå forsterkes på nytt gjennom den ytre Jesus og Den hellige ånd, også gjennom hans ord, men ikke bare gjennom ordene.

Gralsordenen gikk på en annen måte ut fra at det er blitt noe tilbake av Kristi virke på jorden for 2000 år siden, som kan søkes og bli funnet av menneskene: „gralen". Denne legenden beretter om at litt av Jesu blod som dryppet fra korset og ned på jorden ble oppfanget i en skål. Josef fra Arimatia og hans ledsagere hadde rettet den til Frankrike eller England og samlet seg til bønn og unnfangelse av inspirasjon foran denne „undergjørende gralen". Sml. f.eks. R. de Boron „Historien om den hellige gral", nedtegnet rundt 1200. Selv om legenden kan basere seg på en ytre realitet, er det påfallende at den store gralskålen av gull med kalken øverst, fortykningen på midten og utvidelsen eller åpningen nederst symboliserer mennesket*; et menneske som fra midten eller fra hjertet åpner seg oppover mot Den hellige ånd og nedover mot jordens frelse, et „frelst menneske", som „det skapte venter" (Rom 8, 18-28). I et større perspektiv kan det også ses som et symbol på en jord som er åpen mot Gud. Rundt disse teoriene grupperte det seg til dels litt verdensfjerne katarer, som f.eks.: kjettere og albigensere, sangere og trubadurer. Mange millioner slike esoteriske kristne ble utryddet av pavedømmet som angivelige heterikere (kjettere). Gralens dypere betydning er altså ikke uttømt i den andre legenden, som antar at Jesu direkte etterkommere i kongsslekter kan ha vært gralen.  

Joh. 4: „... Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far... Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. ud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." Denne selvbevisste, frie holdningen i den frie, åndelige kristendommen ville kun aksepteres av institusjonene dersom de hadde hatt mot til å fornye seg på grunnlag av det frie, kristne mennesket. Siden slike kristne, åndelige retninger ble så innskrenket at det til og med er vanskelig å rekonstruere deres innhold, har kirken til syvende og sist selv gravd bort substansen av egen åndelig tradisjon, som den i dag langsomt må erkjenne som et vakuum. Etter at til dels også temmelig tvilsomme tilbud fra andre kulturer har prøvd å fylle dette vakuumet, søker også kirkene etter den forliste kristne åndelige praksis.

Den berømte abbed Joachim di Fiore (rundt 1100) snakket om Far tid – tiden for den gammeltestamentariske lovreligionen – samt om sønnens tid med kirkelig forkynnelse, og forutsa „Den hellige ånds tredje tidsalder" – Boktittel Turm forlag – hvor menneskenes individuelle forbindelse til Gud vokser i menneskene selv. Også fra dette profetiet, hvis betydning vi må erkjenne mer og mer, er det strømmet inn elementer direkte og indirekte i de forskjellige bestrebelsene fra Luther over Marx - til Hitler, hvor de ble misforstått eller misbrukt. Oftest ligger det et meningsfylt urbilde til grunn for slike mistolkninger.

Her er det også på sin plass å tilføye en anmerkning om å skille mellom Den hellige ånds spiritualitet og spiritistiske praktikker. Å bli „grepet av Den hellige ånd", i beste fall å bli tatt opp i Den hellige ånd, går gjennom menneskets innerste vesen. Hypnose eller ekstatiske trancetilstander og „å være besatt" av de avdødes „ånder" har ingenting med dette å gjøre, og slett ikke deres „besvergelse". Verken for de menneskene det gjelder eller for andre i omgivelsene er denne erfaringen så kraftkrevende som under et spiritistisk møte. Bevisstheten blir ikke innsnevret, men utvidet. Derfor kan det godt være mulig med usedvanlige erfaringer i en slik omgivelse, som lagret i bevisstheten.

Den hellige ånds virkning kunne forenes både med stille meditasjon – som nesten alltid mangler i vestlige kirker – og med et forsøk på å oppnå dette gjennom bedre og mer kommunikasjon, slik det særlig er utviklet i den vestlige verden og i USA. Dersom stillhet og kommunikasjon eller innhold ville vært forbundet med hverandre – en sjanse som spesielt gjelder for mentaliteten i Mellom-Europa – så kunne Kristi eller Den hellige ånds vilje være ekstra tydelig fremtredende. Kristus legemliggjør mange ganger en tredje ytterkant som ikke er avhengig av øst eller vest, men riktignok alltid kun når bestrebelsen ikke er egoistisk, dvs. uetisk. Kristus kan kun forestilles med den ekte beskjedenhet, etikk og mening som han ga verden i form av en frelseshistorie.

Den hellige ånd kan heller ikke betraktes helt adskilt fra Kristus eller fra hans budskaper. Kristus tilla Den hellige ånd den egenskapen, at han "skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere". I tillegg sa han: „har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten".

Alt det som renser i retning sannheten, kunne riktignok forenes med Den hellige ånd til de krefter som vil redde jorden.

I Kristi lærer finnes mennesket med sin subjektivitet - men uten den grenseløse relativismen som ifølge mange moderne filosofiske anskuelser ikke lenger tillater noen objektive sannheter.

Spørsmål:
Hva har Gud allerede hjulpet å utvikle i meg, og hva kommer mot meg fra Gud i dag?  

* På den tyske og den engelske siden er det en symbolsk skisse av den hellige gral (flere nye sider på engelsk og tysk.)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Et Jesus-bilde.

Den som vil ha en tydeligere forestilling av Jesu utseende, skal her ved slutten av gjennomgangen av evangeliene henvises til den illustrasjonen som kan gjelde som den mest ekte – selv om den ikke eksisterer noe generelt anerkjent bilde:
Det såkalte virkelige „bilde av vår Frelser" fås gjennom Lorber forlag. Ifølge overleveringene ble det på ordre fra keiser Tiberius overført på en smaragd fra en skisse og fjernet fra skattkammeret i Konstantinopel av den tyrkiske sultanen og gitt til pave Innocens VIII. for å kjøpe broren fri. På den måten er beskrivelsen av skikkelsen Jesus forbundet med Publius Lentulus, som på den tiden var stattholder i Judea for senatet og det romerske folket:
"Den mann du spør meg om, nyter stor anseelse her og heter Jesus Kristus. Folket kaller ham en profet, men hans disipler holder ham for Guds sønn, himmelens og jordens og alle tings skaper, som er og var i verden. Han gjør døde levende igjen, og han helbreder syke med bare ett ord. Han er av middels høyde og meget vakker av utseende. Hans åsyn er så majestetisk at de som ser ham, må få ham kjær og frykte ham. Hans hår har farge som en moden hasselnøtt, og er kjemmet glatt inntil ørene, men ned fra ørene er det askefarget, eller enda lysere. Han har, etter nasareernes skikk, håret delt i midten. Pannen er hvelvet og åpen, kinnene glatte og hans åsyn preges av stort alvor. Nesen og munnen er regelmessige, og hans skjegg er tett likesom håret, men ikke langt, og delt i midten. Hans blikk er alvorlig og gjennomtrengende, hans øyne likner solstråler, så at ingen kan se inn i dem på grunn av deres glans. Hans hender og armer er meget vakre. Når han truer, vekker han frykt, når han formaner, tiltrekker han. Hans tale henriver dem som hører ham. Man ser ham sjelden, men når man ser ham, er han meget alvorlig. Av utseende er han den vakreste mann man kan se eller tenke seg."  

I den trykte tyske teksten er bildet tilføyd - med forlagets tillatelse fra 1992.
I forbindelse med avtrykket av Jesu legeme på likkledet i Torino, se også vårt kapittel "Korsfestelse og gravlegging". Siden 1979 er dessuten „Duken i Manoppello" vitenskapelig undersøkt av p. prof. dr. Heinrich Pfeiffer og Søster Blandina Paschalis Schlömer. I motsetning til likkledet i Torino er det kun ansiktet på denne duken, riktignok med åpne øyne: http://voltosanto.com. Også nåt det gjelder denne duken er årsaken til opprinnelsen problematisk eller umulig å forklare vitenskapelig: Muslingsilke er f.eks. ikke mulig å bemale. Ansiktets mål er de samme på de to dukene. Sml. Joh. 20: 5-7. Disse bildene har vært avgjørende for den kunstneriske utformingen av Jesus helt fra de første århundrene etter Kristus. På den opprinnelig omviklede duken fremstår ansiktet forfra med hårene ovalt. Det er likheter med ovennevnte bilde, som viser den levende Jesus fra siden.

 

Tilbake til lenkene på denne siden

Til neste del: Johannes åpenbaring (12 kapitler) og sluttkapittel

E-post: Ways-of-christ.com: Vennligst skriv på tysk eller engelsk. Hvis det brukes et annet språk, vennligst skriv i korte setninger, og angi hvilket språk som benyttes.

Til hjemmesiden.

Henvisninger til andre språk og rettigheter.

 

De andre Internettsidene kan finnes under http://www.Christuswege.net  (tysk) og http://www.ways-of-christ.net (engelsk). Se hjemmesiden for andre språk. Den tyske og engelske Internettsiden aktualiseres kontinuerlig og inneholder også en side, "Endringer", samt ekstrasider. Teksten på Internett-siden må kun utskrives og kopieres i uendret form.  Oversettelsene til andre språk er ikke alltid kontrollert.

Anvendte korte bibelsitater og anmerkninger - er på grunnlag av forskjellige oversettelser overarbeidet på nytt - og er supplerende tekst til de tilsvarende kapitlene i hovedteksten.
Disse karakteristiske stedene er imidlertid ikke noen erstatning for et ledsagende studium eller meditasjon over hele evangeliekapitler eller deler av åpenbaringen. Her tilrådes det å bruke en bibel eller Det nye testamentet.