Kristusveier

En uavhengig informasjonsside
med synspunkter fra mange forsknings-
og erfaringsområder.

 Til hjemmesiden: andre tilbud og språk.

 

Kristusveier  i  menneskets  bevissthet  og  på  jorden.

Innholdsfortegnelse for alle deler.

Om 1. del: Kapitler om trinnene i evangeliene.

Om 2. del: Trinnene i Johannes åpenbaring.

Om 3. del: Forskjellige emner, livsspørsmål.

Dette er 4. del: Det gamle testamentet, og bidrag til dialog med andre religioner.

Siden må være helt innlastet for å vise lenkene lenger nede (i denne fortegnelsen).
1.  Det gamle testamentet, jødedommen og Jesus Kristus
1b.Zarathustra
3.  Jesus Kristus og islam
4.  Jesus Kristus og buddhisme
4b.Jesus Kristus og hinduisme
--   Informasjoner om:  Jesus Kristus og taoisme + konfusianisme.
14.Generelle synspunkt på naturreligioner.
--   Tidlige amerikanske religioner -Mayakalenderen og kristendommen.
--   Religion som menneskets "gjenforbindelse" med Gud - på veien med Jesus Kristus.
17.Flere nye sider på engelsk og
tysk.

Henvisninger til andre utgaver og rettigheter.
E-post.

 

Det gamle testamentet, den jødiske religionen og Jesus Kristus...

med tillegg og utdrag fra hovedteksten.

 Denne ekstrasiden er et bidrag til bedre forståelse av Det gamle testamentet og til en innbyrdes religiøs dialog. Men dette setter ikke krav om å behandle de gammeltestamentariske skriftene like utførlig som denne nettsiden behandler evangeliene og apostelhistoriene (pinsehendelsen). Likevel er det senere mulig med utvidede bidrag til denne felles arven fra jøder og kristne.

Om hvilket forhold de hellige skriftene har til hverandre.

Jesus Kristus og disiplene hans henviste ofte til hellige skrifter som var kjent for tilhørerne. Dette er altså Det gamle testamentet. Det inneholder en skapelseshistorie, bøker om jødenes historie, lovskrifter, profetiske skrifter, salmer, apokryfer osv. Jesus og disiplene gjør riktignok klart, at deres arbeid ikke opphever innholdet i de eldre åpenbaringene, at de ikke i første rekke opptrer som skrifttydere, men at det nå dreier seg om livet i umiddelbar kontakt med Gud og Kristus. (Se også "Grunnlag for etiske verdier" og hovedteksten på "Kristusveier.net".) Dermed oppstår det så nye synsmåter overfor Det gamle testamentet.

I Det nye testamentet finner man også mange henvisninger til andre trosretninger fra denne tiden, f.eks. taler Johannesevangeliet tydeligvis ofte til dem som kjente gnostiske visdomslærer for å forklare disse på deres egen bakgrunn hva som var forskjellen til den kristne læren. Et enkelt eksempel er allerede betegnelsen "Det sanne lys..." i Joh.1. Noen Paulus` brev osv. tok også hensyn til kjennskapsnivået hos menneskene i kretsen rundt de gamle mysteriereligionene, nesten mer enn de jødiske overleveringene. Den som ikke kjenner disse tradisjonene, vil ikke legge merke til dette. På slike steder i Det nye testamentet finnes det ingen fordømmelser av de gamle ikkejødiske skriftene. Slike bedømmelser finnes kun på steder hvor det ble praktisert utpreget misbruk hos konkrete, degenererte kulter, for å advare menneskene mot slike veier. Misjonens gamle, lovmessige vei gikk ut på å nå menneskene på deres eget ståsted istedenfor å forlange at de ganske enkel skulle glemme hele sin biografi - som heller ville ha forårsaket brudd i bevisstheten istedenfor å bringe forløsning som ville hele et brudd. Det ble ikke krevd av mennesker med en annen bakgrunn, at de først måtte tilegne seg hele den jødiske tradisjonen. På denne måten var de likestilt med jødene (sml. f.eks. Apostlenes gjerninger 15,19). Riktignok fantes det gnisninger blant disiplene om dette, som forekommer også i dag.

I denne formen var Jesu verk riktignok kun tenkelig på bakgrunn av Gudstroen og håpet om en grunnleggende endring, som også skulle gjelde resten av verden, slik dette var forutsett av profetene i Israel. Riktignok ville det absolutt være mulig å finne frem til det kristne med grunnlag også i andre religiøse tradisjoner enn Det gamle testamentet. Dette forsøkte f.eks. Mani, grunnleggeren av manikeernes lære, som ble særlig utbredt i Asia, senere forfulgt av kirken og som i dag så å si er utryddet. For ham var utgangspunktet Zarathustras religion i Persia, som også var monoteistisk. Hvorvidt han hadde hellet med seg i å utarbeide Jesu rolle på en riktig måte, eller han ikke hadde hellet med seg til tross for det høye nivået i hans lære (som dessuten hadde et ensidig, verdensfjernt innhold) er et annet spørsmål som ikke skal drøftes her.

Den jødiske religionen (jødedommen) har ifølge den hebraiske bibelen også frembrakt ytterligere skrifter, nemlig det lovmessige grunnlaget (Mishna) og kommentarene (Gemara) fra Talmud - den babylonske Jerusalem-utgaven -. Der hvor deler av jødedommen bestreber seg på å anvende de 613 lovene (Halacha) formalistisk - istedenfor å vurdere en situasjon i sammenheng med Guds kjærlighet og uten fordommer - kan det ofte oppstå alvorlige problemer. Liknende problemer kan f.eks. oppstå dersom kirkeretten anvendes skjematisk (eller den verdslige retten for den saks skyld).
Videre må nevnes de verkene som danner grunnlaget i den mystisk-esoteriske retningen, kabbalistikken: Zohar (Sohar) / Sepher Jezirah. Disse regnes til det 13. århundre, men går sikkert tilbake til eldre overleveringer. Noe minner til og med om Egypt. (Også i dag finnes det en jødisk mystikk.)

Om Gudebildene.

"Abrahams Gud" ble opplevd både som en personlig Gud for familien, for stammen og folket, men også som universets Gud. Denne troen har først med tiden antatt den strenge monoteistiske formen som profetene alltid oppfordret til.*
I begynnelsen blir Gud kalt "Elohim" i Det gamle testamentet, - dvs. "guddommelige (skapelses)ånder" og ikke for eksempel materielle, overjordiske med gentekniske eksperimenter osv., slik det i dag spekuleres med i mange bøker - såfremt det fantes til dels problematiske innflytelser på jordens utvikling, er disse kommet til senere. De semittiske ordene „Elohim" og „Allah" (islamsk betegnelse for Gud) har det samme språklige opphavet,
og kanaanittenes "El".

Først senere dukker navnet Jahweh/ Jehovah/ JWHW opp i Det gamle testamentet. Ifølge mystiske og åndsvitenskapelige kilder, som hos Lorber eller Steiner, er opplevelsen av Gud som Jehovah oppstått etter hvert som Gud dukket opp gjennom epokene. Det er kun i oversettelsene at det dessverre kun brukes de samme betegnelsene, selv om det brukes flere navn for Gud i originalen. På den måten blir ikke menneskenes forskjellige opplevelsesvarianter gjennom epokene riktig belyst. Den ekte Gudsopplevelsen som Jehovah ble sannsynligvis senere tilslørt, idet personer med negative ideer til tider kan ha ført menneskene på avveier i denne sammenhengen. I mange religioner er det et fenomen, at mennesker med en forflatet åndelighet og noen ganger hatefullhet bare hadde lite til overs for profetenes korrigerende ord. Ifølge forklaringene til prof. J. J. Hurtak i USA må ikke alle historiene i Det gamle testamentet ha forbindelse til den virkelige „Jahwe" eller „JHWH". Men dette betyr ikke, at alle gammeltestamentariske hendelser kan bedømmes utfra den menneskelige logikken i vår tids samfunn. Gud vet bedre enn vi hva Han gjør og hvorfor, og hva Han ønsker av menneskene og hvorfor. 

Messiastroen og Kristus.

„Christos" er allerede i Septuagintaen, den hebraiske bibelen som ble oversatt til gresk av jøder for jøder i det 3.-2. århundre før Kristus, benevnelsen for „Meschiach", den profeterte Messias. Dette er ikke en oppfinnelse av Paulus, som noen moderne forfattere trodde. Skriftrullene fra hulene i nærheten av Dødehavet (Qumran) viser, at dypt troende jøder ventet på et messiansk fredsrike i årtiene/århundrene før Kr., slik det er beskrevet i Jesaja 11. Men allerede dengang fantes det forskjellige utlegninger om vesenet Messias – også Jesu disipler hadde vanskeligheter med å forstå at med det nye, forkynte "kongeriket" dreide det seg ikke om en ytre nasjonal oppstand mot romerne, men om en åndelig utvikling som ville endre alt, et "himmelrike".

Menigheten i Qumran regnes ofte til de strengt troende, åndelige essenerne, den tredje grunnleggende skolen i datidens jødedom ved siden av fariseerne og sadduseerne. Helt nøyaktig dreier det seg om en uavhengig menighet som sto essenerne svært nær, og som hadde gode kontakter til de andre strømningene i datidens jødedom, i tillegg til de fredelige essenerne også til de selvstendige, militante „zelotene" og til fariseerne i Jerusalem (sistnevnte tiltrodde i sin nød denne menigheten selv opptegnelsene om tempelskatten, til tross for forskjellige anskuelser hadde de åpenbart stor tiltro til dem). „Menighetsforordning" 1QS inneholder angivelser om Messiasforventningen. Det ble til og med nevnt 2 Messiaser eller 2 nedstamningslinjer for en slik forventet Messias, som ifølge datidens rettsforhold kunne passe på Jesus: fra Josef av Davids hus og fra Maria av prestelinjen til Aaron (Dette nevner også f.eks. Carsten Peter Thiede, som på oppdrag fra den israelske antikkforvaltningen befatter seg med disse skriftrullene).
Ifølge profetiet i Mika 5,1 stammer Messias fra Betlehem, men dette ser ikke ut til å bli tillagt noen større betydning i de kretsene som beskjeftiget seg med forventningene om en kommende Messias. Likevel henviser f.eks. evangelisten Matteus til dette. Mange anså dette som hans egen oppfinnelse, siden Jesus stammet fra Nasaret. Av mystisk- visjonære kilder*), særlig Jakob Lorber, som i det 19. århundre fremdeles ikke hadde funnet noe som kunne motbevise slike spekulasjoner, erfarer vi, at Jesus stammer fra et sted som heter Betlehem, ikke dagens Betlehem, men et Betlehem som ikke lenger finnes, men som befant seg i periferien rundt Nasaret.

Et sted hos profeten Daniel 9:25 henvises det ofte til Jesus: Om anvisningene til byggingen av det 2. Jerusalem (se Nehemia 2:18; ca. 445 f.Kr.) til den (2.) Salvedes død skulle det gå til sammen 69 "uker". Hvis man her skal forstå "åruker", hver med en varighet på 7 år  (sml. "sabbatårenes" betydning osv.), så ville dette faktisk henvise til tiden for korsfestelsen.

Overensstemmelser mellom jødiske og kristne teologer angående Jesus.
Mange moderne jødiske og kristne forskere er imidlertid nå kommet frem til følgende felles synspunkter:
- å anse Jesus som faktisk historisk person, født i Nasaret i Galilea som sønn av Josef og Maria (Mirjam), oppvokst i en krets med brødre og søstre,
- døpt av Johannes døperen og botspredikanten, deretter følte han seg kallet til å virke offentlig, som så førte til at Jesus-bevegelsen oppsto,
- at han ble vandrepredikant og preket om å be til en Gud og som oppfordret folket til omvendelse på bakgrunn av det kommende Guds rike.
- at han samtidig også utførte tallrike helbredelsesmirakler, f.eks. på psykisk syke, og at han hentet de fleste tilhengerne hos de samfunnsmessig sosialt svakerestilte, kvinner og syke,
- at det oppsto konflikter med jødiske geistlige i Galilea og Jerusalem, at han ble henrettet på en voldsom måte av romerne.

Jødene og de kristne beholdt likevel et par punkter som de ikke kunne enes over,
- om Jesus var den Messias som profetene hadde forutsett, 
- hvordan man skal se på korsfestelsen og troen på oppstandelsen,
- hvordan den kristne læren skal forståes av det mer omfangsrike Guds utvalgte folk - med utgangspunkt i jødedommen,
- hvordan forholdet mellom Jesus og Gud egentlig var.
(Riktignok er det utover dette også noen jøder og kristne som kritiserer henholdsvis den andre religionen uhyre skarpt.  I innbyrdes religiøs dialog spiller disse praktisk talt ingen rolle.)

For en teologi som tar utgangspunkt i et religionssamfunn som både kristendom og jødedom baserer seg på, kan det være vanskelig, men for andre kulturkretser desto mer interessant, å se Kristus som et vesen, slik R. Steiner foreslår det, som så absolutt var kjent i noen av de førkristne vise, slik dette kom til uttrykk i Vishnu Karman hos hinduene, Ahura Mazda hos parsene, solvesenet Osiris hos egypterne og i den keltiske Belemis = Baldur, Apollo. Se også kapitlet „I begynnelsen var Ordet..." i denne teksten.
Se også f.eks. Rudolf Steiners kristologi, se også bla. foredragssamlingene:"De åndelige vesenhetene i himmellegemene", 1912;"Forstadier til mysteriet på Golgata", 1913, 1914;"Fra Jesus til Kristus";"Kristologi". **)

For 2000 år siden ser vi så Kristi legemliggjøring på jorden, som målestokk for et vendepunkt i verdensutviklingen, hvordan han tar både den og menneskeheten opp i seg igjen, opp i sitt liv. De gamle kultene er til dels degenerert, slik kristendommen senere ble overfladisk, men en forskning i slike retninger ville likevel ha betydning. Kristus ville vise seg som noe som ikke passer inn i bildet av ham som garantist for makt i et bestemt religionssamfunn. Et vesen, som legemliggjør nettopp det fornyede, generelle menneskelige, den „nye Adam" fra Golgata.

Den som ikke er helt sikker på Jesu identitet/på Messias og Kristus, kan be til Gud om flere erkjennelser.

*) Om jødedommens utvikling fra den eldre tid via de katastrofale hendelsene i den tyske historien til vår tid, se også prof. Hans Küng, Das Judentum. Wesen und Geschichte, (tysk, Jødedommen. Vesen og historie), spesialutgave 2007. (Han tilstreber en integrert forskning, som til tross for arkeologi og kritisk forskning tar innholdet i de gamle skriftene som kilder på alvor, og som gir både kristne og jøder mange punkter som det kan lønne seg å tenke mer over. Vi deler ikke alle slutninger angående historisk-kritisk forskning som gjengis her, hendelsene med Jesus blir ofte ansett som subjektive opplevelser, men Küng er likevel åpen for en selvstendig realitet for slike opplevelser, som ennå ikke er utforsket.)

**) Også for Det gamle testamentets tid gjelder, at forskningen kanskje kan omfatte mange verdifulle impulser dersom inspirerte/ visjonære skrifter ville bli forstått og bli tatt hensyn til i sin spesielle karakter, i dette tilfellet i tillegg til Rudolf Steiner f.eks. Anna Katharina Emmerich, "Das Geheimnis (Die Geheimnisse) des Alten Bundes" (tysk, Det gamle forbundets hemmelighet (hemmeligheter). Når det gjelder tiden før syndfloden og den nytestamentariske tiden, f.eks. skriftene gjennom det „indre ord" av Jakob Lorber: www.lorber-verlag.de samt Rudolf Steiner. Mystikkens erkjennelser medfører også, at man helt kan glemme påstanden om at Jesus aldri har eksistert som historisk person eller at han kun var en simpel vandepredikant.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Zarathustra.

Zarathustras opprinnelige lærer kan ennå finnes hos parserne og i deres hellige skrift, Zend Avesta. Forskere av denne religionen i India brakte for dagen at denne religionen er eldre enn de vestlige forskerne antar, slik at de antikke historieskriverne kunne hatt rett. Videre viste det seg, at denne religionen opprinnelig ikke bare hadde dreid seg om de kosmiske kampene mellom lys og mørke, som senere ble tatt opp i de gnostiske lærene. Derimot sto den ene personifiserte Gud, kalt Ahura Mazda, som det "overgode" over disse motstridende kreftene. Begrepet for den upersonlige Gud var "Ahu" (en adresse for vår tids beste forskningsresultater om denne religionen er: Mazdayasnie Monasterie, Mustafa Bldg., Sir Pherozeshah Mehta Rd., Bombay 400001, India.). Andre steder fant man overensstemmelser mellom de iranske overleveringene og de bibelske beretningene angående henvisningene til Noah/ Nuakh. Det er vårt inntrykk at Zend Avesta i det minste har mye til felles med en slags menneskets åpenbaring angående den forasiatiske syndfloden - dvs. med den eldste Gudstroen, som Noah trofast holdt fast ved i denne degenererte kulturen. Abraham var ikke den første som tilba en Gud. Det finnes antydninger til at det forelå skrifter til denne religionens opprinnelige form allerede før den forasiatiske syndfloden, og det er slett ikke usannsynlig at det kan dukke opp skrifter fra denne gamle tiden. Lorber kaller en av disse forsvunne skriftene "Seanthiast Elli", før floden skal Gud ha vist seg for menneskene som "Abedam", slik Han senere virket gjennom den bibelske Melkisedek.
For øvrig regnes parserne også av mange muslimske geistlige i Iran til Koranens "folk fra skriften", som jøder og kristne, dvs. ikke til de "vantro", men til de som tror på den samme Gud og som stadig blit minnet om Ham gjennom profetene. Selvsagt er også mye av den opprinnelige åndelige dybden gått tapt for denne religionen, som for alle andre religioner, som i dag må opparbeides igjen.

Mani (216-267) forsøkte å forbinde det kristne med Zarathustras religion. (....). Dette skal det ikke gås nærmere inn på her. Se den utførlige teksten på tysk eller engelsk.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Informasjoner om:  Jesus Kristus og islam.

Den interreligiøse dialog
Dette Internettprosjektet er et bidrag til å øke forståelsen for forskjellige andre religioner gjennom en fredelig, interreligiøs dialog, slik den har vært ført gjennom mange år.
Disse anmerkningene om islam gjør ikke krav på å karakterisere islam som helhet, særlig siden det finnes mange forskjellige skoler innen islam. 

Koranen og de andre skriftreligionene.
Islam betyr "underkastelse (underkaste seg under Guds vilje)", også "hengivelse (til Gud)".
Islams hellige skrift, Koranen, oppfattes som inspirasjon som er formidlet profeten Muhammed gjennom Gud eller engelen
Gibril - som også kan identifiseres som erkeengelen Gabriel som er kjent i kristendommen. Det står fast at det er Koranen som har den sentrale betydningen i islam. Til utlegning spiller i tillegg også andre tradisjoner (Sunna, ordrett: "sedvane") med overleveringer fra profetens tid (Hadith) en rolle. Også en profet er i sin personlige adferd et menneske, ikke noen Gud. Man bør også huske på at det finnes muslimer som ikke har inngående kjennskap til sin hellige skrift fullt ut, slik heller ikke alle kristne har. 

Kristne eller jøder blir tildels direkte tiltalt som "skriftens folk" (bokens folk, f.eks. sura 4,171*) og som "Dere Israels barn". Derfor kan de også arbeide med Koranen*) - selv om de som oftest ikke gjør det. Religionsvitenskap befatter seg uansett med alle religioners hellige skrifter og forsker bla. på utleggingen i et historisk perspektiv**. De hellige skriftene må imidlertid studeres med respekt. Den ene delen av de muslimske Koran-kommentatorene skrev at det eksisterer en urform av Koranen - godt forvart hos Gud - som kun er tilgjengelig for de rene englene og de rene menneskelige utsendingene. En annen del av dem utla teksten slik, at den som leser den Koranen som foreligger på jorden, skal være i en ren tilstand.

Profeten anses som sendt for en "tidsperiode" (eller mellomperiode; annen oversettelse: etter en viss tid), hvor de utsendte uteble (Sura 5,19*). Koranen skiller mellom troende ifølge meningen i Profeten Muhammeds lære, "bokens folk" (skriftens folk) og "de vantro". Med "bokens folk" er det særlig jøder og kristne som er ment, som ved siden av muslimene har rot i den samme tradisjonen, noen ganger også zoroastrierne (sml.Sura 22,17*). For Koranen anerkjenner også en rekke "profeter", som overensstemmende utbredte læren om en Gud, fra en hinsides domstol og som gikk i forbønn for sitt folk og sin tid (f.eks. Sura 6, 83-92, Sura 7, Sura 4,136*). Såfremt menneskene i disser religionene tror på disse felles grunnlagene, blir de ikke selv regnet til de vantro i Koranen. (Sura 5,48 o.a.*) I islams første århundrer ble det ikke utøvd noen tvang på kristne og jøder om å konvertere til islam (i samsvar med Koranens lære: "I religionen finnes det ingen tvang", se Sura 2, 256*).
Abraham gjelder som en av "hanifene", som av seg selv fant veien til den sanne tro på den ene Gud.
Allah
- førislamsk, gammelarabisk al-ilah - har antakelig det samme semitiske opphavet som "Elohim", et Gudsnavn i de hebraiske mosebøkene.
Som "vantro" - ordrett omtrent lyder: "tilslører" - anså man i streng forstand på Profeten Muhammeds tid polyteistene eller avgudsdyrkerne, som han kjempet mot i Arabia og som både de kristnes og jødenes bibel allerede hadde advart mot. I bred forstand gjelder i dag i islam som vantro de som ikke tror på den ene Gud eller på dommens dag. Mange ganger blir begrepet i dag brukt feilaktig og vilkårlig for alle ikke-muslimer, mange ganger til og med om muslimer som følger en annen retning innen troen.

Jesus Kristus i Koranen.
Jesus nevnes i Koranen også, i tillegg til i Bibelen (7. århundre e. Kr.). Samtidig er det mange paralleller og mange ting som er forskjellige. Det henvises til at Koranen anerkjenner Jesus på flere steder som profet, som
Guds utsendte,  og også som Guds "ord" uten nærmere forklart betydning, og som en ånd av Gud (Sura 4,171*), "skapt som Adam" (Suraer 2, 3, 5,...*). I et velopplyst islam regnes han ihvertfall som mer enn hos mange moderne kristne teologer som kun så sosialreformatoren i Jesus! Det er kun læren om Jesus som Guds sønn - som de kristne på Muhammeds tid forsto svært jordisk - i sammenheng med den senere treenighetslæren som ikke anerkjennes i Koranen. Kristne, som kanskje kunne ha forklart meget autentisk hva som opprinnelig var ment, slik at også mennesker med et annet utgangspunkt kunne ha forstått det, fantes neppe. (f.eks. Sura 6,101*). I Rom 1.4 heter det, at Jesus i sin hellige ånds kraft ble "stadfestet som Guds sønn" - altså ble ikke født. De kristne kunne forsåvidt være enige med den muslimske overbevisningen om at Gud ikke er født og ikke har født Jesus, men at Han har skapt ham. Videre er det greske begrepet "logos" - som i Bibelen står for det guddommelige opphavet eller utsendelse av Jesus Kristus - også er blitt oversatt som "Ordet" i evangeliene" (se over), mens dette brukes om Jesus i Koranen. Er det skjulte hemmeligheter i inspirasjonene i Koranen - som i Bibelen - som verken muslimer eller kristne til nå har kommet helt til bunns i, slik at de strides til ingen nytte om begreper? Også der hvor kristne presenterer disse lærene, som kan forstås som "polyteistisk", tilsvarer ikke dette hvordan Jesus selv utbredte sin lære: "Da skal Far (Gud) gi dere alt dere ber om i mitt navn (dvs. inderlig forbundet med Jesus)" (Joh. 15:16). Alt i Jesu liv dreier seg om den ene Gud som han var nært forbundet med, og som nettopp han kan føre menneskene til. 

Begrepet"Logos" (i Johannesevangeliet 1 "Guds ord", en betegnelse som der er forbundet med Kristus) forekommer i Parets Koran-oversettelse (tysk) uavhengig av Jesus, men oppfattes i andre Koran-utgivelser som Guds "anliggende" eller Guds "befaling" (Sura 13,2 og 13,11*).

Koranen ser Jesus "som Adam", som Gud skapte på jorden (Sura 3,59*) og beretter om en "Guds utsendte" fra Guds ånd som formidlet Jesu jomfruelige fødsel ved Mirjam (Maria). (Sura 19,17-22*). I den kristne versjonen forkynner Herrens engel Jesu fødsel av Den hellige ånd. I Koranen heter dette at Jesus ble styrket med Den hellige ånd/Åndens hellighet (Sura 5,110*).

Ifølge Koranen forkynte den unge Jesus sin oppstandelse (Sura 19,33*), dette kan også henvise til hans gjenkomst på "den yngste dag" (dommens dag, som kan bety de troendes oppstandelse, nevnes ofte i Koranen, s.u., Sura 4,159*). Koranen beretter om at Gud tok Jesus levende opp til seg i himmelen (Sura 4, 157 -159, Sura 3,55*)
Muslimer og kristne er ikke enige i om Jesus ble korsfestet før himmelfarten, døde og overvant døden med hjelp fra Gud – som de kristne sier - eller om han levende ble hentet opp til himmelen uten korsfestelse - som muslimene sier. Men felles er troen på at på det tidspunktet hvor han ble hentet opp, slett ikke var "død", men f.eks. belærte menneskene.
Allerede i Sura 3,55 eller 5,48* heter det „...og befri deg" og „...skal dere vende tilbake til Meg (Gud), og Jeg skal treffe avgjørelse mellom dere i det dere (i jordelivet) var uenige om. ". Både kristne og muslimer burde kunne avvente løsningen på de resterende enkelte hemmelighetene istedenfor å strides.

Likeledes inneholder Koranen de troendes oppstandelse på dommens dag (Sura 36,77-83, Sura 69,13-37; Suraene 75 og 99 m.m.*). Da skal Jesus komme tilbake og være vitne over de troende skriftens folk (Sura 4,159; sml. Sura 16,89*). De som tror på Gud og dommens dag, også ikke-muslimer, "og som gjør det som er rett" (når det gjelder budene), trenger ifølge Koranen ikke å frykte dommens dag (Sura 2,62; Sura 4,123-124; Sura 7,170*).Dommens dag er både i Koranen og i Bibelen entydig Guds og ikke menneskenes anliggende både for kristne, muslimer og jøder. 
(Slike sammenlikninger mellom religionene skal ikke bidra til å dra Koranens uavhengighet i tvil.)

Etiske grunnlag.
Også de etiske grunnlagene i de 3 "abrahamittiske religionene" er nært beslektet. Budene forekommer også i islam, selv om de ikke er opplistet på samme måte,
bla. i Sura 17,22-39, Sura 5,38-40, Sura 2,188, Sura 4,135, Sura 2,195 og Sura 17,70* (menneskeverdighet). Koranen forbyr f.eks. på det strengeste og uten unntak drap på uskyldige (f.eks. Sura 5,27-32*). Begrepet "Gihad" (jihad), betyr kun: "kamp", betydningen "hellig krig" stammer ikke fra Koranen, men fra uttalelser fra Profeten Muhammed og islamske lovskoler.***) Det indre, åndelig-moralske arbeidet mot egne lidenskaper som ligger fjernt fra Gud gjelder som det "store jihad", som tillegges større betydning enn alle ytre stridigheter. (Sml. f.eks. Jesu budskap, "ta først bjelken ut av ditt eget øye..."- Mange ytre konflikter ville i så fall bli helt uten grunnlag.) "Ordets jihad" er troens fredelige representant. "Jihad med hånden" er den troendes, aktive, belærende eksempel. "Sverdets jihad" kalles også gjerne for det "lille jihad". Den er kun tillatt som forsvar for troende og kun tillatt "uten overskridelser" (sml. Sura 2,190*). Hvor "hardt" annerledes troende skal behandles er imidlertid også oppført i Koranen (Sura 48,29, Sura 47,4*); denne typen "heftige" passasjer kan sammenliknes med andre passasjer, som begrenser dem (som i "Det er ingen tvang i religionen", Sure 2, 256).
De tradisjonelle forordningene om kjønnenes omgang med hverandre inkl. forbudet mot ekteskap med medlemmer fra andre religioner osv. er svært omfangsrik. 

Til islamsk praksis hører: "Vitnesbyrdet om at det ikke finnes noen annen Gud enn Gud (Allah) og at Muhammed er Guds utsendte, 
at de foreskrevne
5 daglige bønnene forrettes (Sura 2,177*)
at den årlige fasten
i måneden ramadan overholdes (Sura 2,185*);
at pilegrimsreisen så sant mulig gjøres en gang
i løpet av livet (Sure 2,196*);
og at zakat (bidrag
til sosiale formål) betales (Sura 2,177*)".

I dagens islam finnes det det ikke noen sentral instans som treffer avgjørelser om religiøs-etiske spørsmål. Imidlertid vil posisjoner som deles av et betydelig flertall ansette lovkyndige sannsynligvis være bredt akseptert.

*) Det ble bla. brukt "Der Koran, oversatt (til tysk) av Rudi Paret", Kohlhammer forlag, en gjengivelse som tilfredsstiller vitenskapelige krav, og som skiller tydelig mellom ordrette oversettelser og tilføyelser for en bedre språklig forståelse. Her brukes den egyptiske vers-tellingen. Andre oversettelser kan bruke en av de andre to vers-tellingene, da finner du det nevnte stedet like før eller like etter det angitte versnummeret i den samme suraen. Vanskelighetene ved å oversette Koranen gjelder ikke så mye for de klare stedene som de som er angitt her. Betydningen av Koranens tekststeder ble også sammenholdt med "Der Koran, oversatt (til tysk) og kommentert av Adel Theodor Khoury, 2007", hvis oversettelse også anerkjennes av muslimske lærde, og hvis kommentarer tar hensyn til de islamske lovskolenes tradisjonelle utlegning.

***) De historiske "kristne korstogene" hadde heller ikke rot i Bibelen, men var menneskelige gjerninger, og har f.eks. hos mange av dagens europeiske kristne et dårlig rykte.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Informasjoner om:  Jesus Kristus og buddhismen.

Her skal det gås inn på felles holdninger samt forskjeller mellom buddhistiske retninger og en kristendom som (igjen) er seg bevisst sin egen åndelige dybde. Dette forbindes imidlertid ikke med at Buddhas (500 f.Kr.) liv og lære skal belyses inngående. * ) Det er kun kjernepunktene som blir grundigere behandlet.

"Det store intet" og "jeget".

Kjernen i Buddhas opprinnelige lære, slik den fremdeles danner grunnlaget for "Hinajana-"buddhismen, er menneskets stadige frigjøring fra alt som ikke tilhører kjernen i menneskets vesen. Sansenes ytre og indre krav, som fører til lidelsen, skal erkjennes som "ikke tilhørende selvet" ("anatta") og utslettes gjennom en tilsvarende livs- og skoleringsvei i tillegg til meditasjon osv. og til sist munne ut i en Nirvana-tilstand. Dette har særlig den senere retningen "mahajana"-buddhismen som oftest misforstått - den som ellers brakte utvikling, f.eks. en tydelig medfølelse med alle vesen, istedenfor å flykte ut av verden. Denne retningen tolket det nevnte, stadig tilbakevendende begrepet om ikke-selvet på en slik måte at det overhodet ikke ble noe Jeg til overs etter at de egoistiske, negative egenskapene var lagt bort. Tilsvarende har den en tendens til å se Nirvana som et "intet". Men Buddha selv talte under beskrivelsen av hans største erfaringer om å: "... utvikle oppmerksomhet på pusten for å skjære over distraherende tanker, .... betrakte forgjengelighet for å kvitte seg med forestillinger om at "jeg er". Betraktning av forgjengelighet støtter forståelsen av at vi ikke har full kontroll. Og den som innser at vi ikke har full kontroll, blir kvitt forestillinger om at "jeg er". Da oppnår han lindring (nibbana) her og nå." (Suttam i Anguttaranikaja 9, nr.41 ...). 

I dette kan man fornemme at også Jesus Kristus oppfordrer til lutring av de forskjellige menneskelige egenskapene og til at hver og en begynner med seg selv istedenfor å kritisere andre. (Les mer om dette i hovedteksten på Kristusveier). Videre identifiserer han heller ikke seg eller sine disipler med verden eller med verdslige gjøremål, men beskriver dem som ikke tilhørende verden - men med mer ettertrykk enn i den opprinnelige buddhismen - som en som lever og virker i denne verden (Joh.17), som vil forvandle denne verden som surdeig.
For å forklare disse overensstemmelsene trenger vi ingen ytre overlevering slik mange av dagens forskere tenker seg det - selv om det nok kan ha vært kontakt. 
Uansett er det så mange vidtgående overensstemmelser mellom Jesu og Buddhas utsagn om livets spørsmål, at det gjennom årtier var mange som antok at Jesus hadde preket buddhisme. Men dette stemmer ikke. Man kan like gjerne påstå at han preket den ene eller den andre lære. I vår hovedtekst drøftes det blant annet at slike delvise overensstemmelser beror på åndelige realiteter, som logisk nok alle som har tilgang til dette, kan oppfatte på liknende måte, uten å skrive av fra hverandre.***** Det er dette som utgjør den styrken som religionene har til felles overfor et materialistisk og egoistisk samfunn - og som bare ikke nyttes tilstrekkelig. Overensstemmelser og kontakter mellom religionene endrer likevel ikke at alle har sine egne og nettopp derfor har forskjellige veier.

Blant de kristne mystikerne er det Meister Ekkehard som ligger nærmest det østlige, upersonlige synet. Blant de buddhistiske retningene kan Nichirens lære kanskje danne en bro. Blant de andre indiske filosofene er det Sri Aurobindo - med sin partner, "Moren" - som ligger nærmest det europeiske personliggjørende eller intrinsiske synet. Han gikk gjennom Nirvana og erkjente - sannsynligvis slik mange kristlige mystikere gjorde - at det bak opplevelsen av "Nirvana" finnes noe som er helt noe annet enn "Det store intet". Han taler om det "høyeste" og ønsker å bringe visse aspekter av dette "høyeste" ned til Jorden. Det finnes de som ser Sri Aurobindo som en bro som fører dem tilbake til kristendommen - riktignok til dens egentlige innhold, hvor det f.eks. dreier seg om den helt reale "Kristi etterfølger" og den kraften som Jesus selv lot bringe til uttrykk i sin oppstandelse.

Den "siste virkelighet" og søken etter Gud

Riktignok er de menneskelige egenskapene som skal lutres i den jødiske og kristne troen i tillegg knyttet til begrepet synd overfor Gud. Her handler det først og fremst om å overholde religiøst funderte etiske normer, mer nøyaktig, om å overvinne alle egenskaper som skiller oss fra Gud. Vanligvis hersker den overbevisning - også blant de fleste buddhistene selv - at det ikke finnes noen Gud i buddhismen. Derfor utgjør de etiske spørsmålene hos de forskjellige religionene en henvisning til en "siste virkelighet" hinsides det materielle livet, hva nå enn dette innebærer hos de enkelte religionene. Men dette er kanskje ikke helt korrekt. Buddha har aldri påstått at det ikke finnes noen Gud, men på grunn av datidens omstendigheter begrenset han seg som regel til å gjengi sine erkjennelser om den menneskelige veien. Buddha svarte på hinduprestenes spørsmål om Brahma, hinduenes skapergud: "Brahma kjenner jeg godt, og den brahmiske verden, og den stien som munner ut i den brahmiske verden, og hvordan Brahma er kommet inn i den brahmiske verden, også det vet jeg." (Digha Nikaya, 13. Tale - Med henblikk på åndelige erfaringer, ikke bare på hinduistisk litteraturkunnskap.) Hinduenes Brahma kan ikke uten videre likestilles med Jesu Kristi "Gud fader", det er heller en personifisering som er oppstått gjennom tiden av delvis guddommelige egenskaper fra forskjellige kulturer. Han er uansett ikke en betegnelse for negative krefter.
Evangeliene eller åpenbaringen kjennetegner derimot "Far" som den som skapelsen utgår fra og som den fullkommenheten som skapelsen ender i (alfa og omega), som altså står over den og er i dens egenskaper og som ikke var endelig oppnåelig før Ham. Kristne mystikere, som Jakob Böhme, har på grunn av sine autentiske opplevelser også uttrykkelig påpekt at denne Gud ikke bare står over den jordiske skapelsen, men også står over de hinsidige og himmelske verdener.**) Det er ikke til stor hjelp at den vitenskapelige litteraturen ofte har sammenliknet religioner uten å inndra dem som har dype, religiøse erfaringer. Uten dem kan man ikke engang finne et språk som begge sider ville forstå.***

Den buddhistiske veien fører til inngangen i "nirvana", det hinsidiges hinsidige - noe som for de fleste buddhistene er like langt borte som den mystiske enheten med Gud er for de kristne -.**** Riktignok lærte Buddha også om muligheten for at en bodhisattva "som er befridd fra evige gjenfødsler" frivillig kan vende tilbake for f.eks. å hjelpe resten av menneskeheten.
Kristus steg opp til Far ("og graven var tom", oppstandelse og himmelfart), for derfra å vende tilbake. Med Kristus kan det i dag oppstå en sterkere gjennomtrenging fra det høyeste guddommelige nivået og ned til det jordiske.

Her bør nok Rudolf Steiner nevnes. Han sa at Buddha brakte en lære om kjærlighetens visdom, mens Kristus deretter brakte en lære om kjærlighetens kraft, som til syvende og sist trekker alt tilbake til guddommelig fullkommenhet - eller heller: forover. "Be Far i mitt navn" - dvs. i samklang med Ham, gjennom Ham, går den kristne veien til Den ene. Her blir Buddha på sett og vis sett på som en veiviser.

Den som ønsker å erkjenne hvordan dette virkelig forholder seg, kan spørre Kristus eller Buddha selv på sin vei!

Buddha i "Kalama Sutra": "Dere burde ta avgjørelser..., ikke etter hva dere har hørt, ...ikke ved å følge konvensjoner, ... ikke ved å anta at slik er det, ...ikke ved å stole på tekstene, ...ikke på grunn av argumentasjon ... logikk, ... forklaringer ... synspunkt dere selv foretrekker, ...det fordi det virker sannsynlig, og absolutt ikke av respekt for en lærer. Når dere vet ... for dere selv ...". (Erkjennelse og en virkelig trosoverbevisning har mye mer til felles med hverandre enn hva det rene intellektets "holde-for-sant" har med troen.)

*) De overleverte lærene til Buddha kan særlig finnes i de omfattende tyske oversettelsene ved K.E.Neumann, "Die Reden des Buddha: mittlere Sammlung"; også i den "lengre samling".

**) For mennesker med teosofisk språkbruk må det her nevnes, at i teosofisk betydning ligger nirvana eller atman under det "paranirvanske" og "logoiske", guddommelige nivået.

***) Særlig den kristne mystikeren Meister Ekkehart beskrev sine erfaringer som Nirvana-erfaringer, uten å bruke dette ordet, men at for ham var forskjellen forbundet med å møte Gud.

****) Å vende tilbake til Gud med essensen av erfaringene fra vandringen gjennom verden er på den ene side en tilbakevenden til opprinnelsen som alltid var tilstede. På den andre siden er det noe ekstra som ikke var der før, som f.eks. 2 identiske triangler. Dette paradokset kan kun forstås gjennom en dypere, mystisk erfaring.

*****) Det finnes også filosofiske aspekter. I Mahajana-buddhismen beskrev Nagarjuna i sine Generelle kommentarer til Prajnaparamita, at noe kan ses på som sant, usant, sant og usant, verken sant eller usant, altså fire kategorier istedenfor en rent dualistisk enten/eller. Siden den klassiske forstanden ikke har evne til å forstå dette fullt ut, kan dette føre til at mennesket kan heve seg ut over denne dualistiske forstanden (en form for "forklaring") som for de paradokse kravene i zen-buddhismen (se over) og dermed innta et annet bevissthetsnivå. I den europeiske filosofien finnes det en annen vei til tankens utvidelse over det gamle dualistiske enten/eller: Hegels dialektikk om tese og antitese inkluderer også aspektet med syntesen. Den kan trene forstanden til å overvinne motsigelser eller tilsynelatende motsigelser og dermed åpne seg for Guds høyere åndelige sannhet. Uavhengig av dette har vårt kristne prosjekt utviklet en liknende mulighet: ulike synspunkt kan inneholde deler som er både forståelige og kompatible (overvinnelse av tilsynelatende motsetninger).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Informasjoner om:  Jesus Kristus og hinduismen.

Ekstrasidene til Internettprosjektet "Kristusveier" om forskjellige andre religioner er et bidrag for å forstå dem bedre og til en innbyrdes religiøs dialog. Her fremstilles likheter og forskjeller mellom hinduistiske retninger og en kristendom som (igjen) er seg bevisst sin egen åndelige dybde. Det er ikke målet å beskrive den hinduistiske religionen i sin helhet. Det er derimot kjernepunktene som blir grundigere behandlet.

Jesus Kristus.

I de opprinnelige hinduistiske lærer finnes begrepet „avatar" på forskjellige trinn. Med dette forstår man mennesker, som ikke er på jorden for din egen utviklings skyld, men som er her frivillig for å bidra til et folks eller menneskehetens utvikling, som en dråpe „av guddommelig fullkommenhet". Forskjellene mellom slike "avatarer" som opptrer på rekke og rad og religionene utviskes imidlertid ofte i slike oppfatninger, mens den jødiske og den kristne oppfatningen om „historiens Gud" fremhever aspektet med videreutvikling og "Messias" sin spesielle rolle i denne forbindelsen (utdrag fra kapitlet "I begynnelsen var Ordet..." i hovedteksten *).
Likevel er det utfra indisk tenkning
en akseptabel tilnærming til forståelsen av Jesu Kristi oppgave. Derfor tillegger også hinduistiske yogamestre oftere Jesus en større rolle enn det som noen moderne kristne teologer gjør, som kun ser Jesus som et vanlig menneske eller som en sosialreformator. Men det finnes også hinduer som kun ser Jesus som en enkel lærer eller mester. I alt dette må man ta hensyn til at de åndelige dybdene i kristendommen delvis var gått tapt og først må gjøres så forståelig, at en fornuftig dialog om dette med andre religioner overhodet kan bli mulig. (Dette er det dette nettstedet arbeider med i form av de utførlige tekstene *).

Yogaveier** og kristendom.

På samme måte som ordet "Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matt.5,48) er for oss det mest interessante ved alle religioner spørsmålet om hvor de praktiske åndelige stier fører hen. Når det gjelder hinduismen, er det de mangeartede yogaveiene. De forsøker 'å føre sjelen tilbake til den guddommelige fullkommenhet gjennom å beherske menneskets ytre og indre natur'.
I denne sammenhengen finnes det europeiske undervisningsmuligheter (...), som kan innbefatte elementer som nerve- eller bevissthetssentrene - chakraene - slik de kalles i yoga, under et annet navn. Slike metoder er ikke automatisk "ikke-kristne", slik dette ble ansett fra kirkens side, men disse sentrene i mennesket var kjent allerede i middelalderen av den kristne teosofen (Johann Georg Gichtel) og kan i dag påvises som reelle energistrukturer i ethvert menneske, på samme måte som kunnskapen om akupunkturpunktene. som særlig er kjent fra Kina, ikke automatisk er "taoistisk" - for disse er forlengst blitt påvist med måleinstrumenter og nylig også som histologisk tilstede i menneskelig vev. (Utdrag ev "Den hellige iver" fra hovedteksten). Sml. også Albrecht Frenz "Christlicher Yoga - Christliche Begründung einer indischen Meditationsweise" (tysk, Kristen yoga - kristen begrunnelse av en indisk meditasjonsmetode), der det antas at de praktiske yogametodene kan kombineres med kristendommen.
Men for de kristne er det den åndelige holdningen som er avgjørende, dvs. om øvelsene anses som det egne vesenets forberedelser til Guds virke, eller om det feilaktig antas at fullkommenheten i Gud kan fremtvinges gjennom teknikken (kropps- og pusteøvelser, synging av mantraer, konsentrasjon, meditasjon og kontemplasjon...) ?
En annen slik differensiering for kristne: hvis det f.eks. dukker opp begreper som "Kristuskraft" på yogaområdet, blir det da ansett slik at Kristi helbredende kraft er en del av dets vesen, som i tillegg virker på hele mennesket - eller blir dette kun opplevd som isolert kosmisk kraft? Dersom noen ikke innstiller seg direkte på Kristus, hvordan skal han/hun da vite, at det som han/hun opplever faktisk har med Kristus å gjøre? (dels fra "Spørsmålet om miraklene" i hovedteksten)
*
Uansett finnes det også opprinnelige kristne veier som kan erstatte metoder fra andre kilder som er tilpasset kristendommen, men disse er først i ferd med å bli tilpasset til nåtiden. For eksempel kunne de gamle ortodokse munkenes praksis på fjellet Athos ("kyrie eleison" ,"Herre, forbarme deg") være en kristen puste- og mantraøvelse i den indiske terminologien. (Sml. "Stillheten i ørkenen" i hovedteksten)
*. Dessuten eksisterer f.eks. den spesifikke kristne evangeliemeditasjonen slik den ligger til grunn for hovedteksten vår og blir beskrevet på vår ekstraside Kristen meditasjon *

**Det indiske ordet yoga betyr ordrett "tilknytningen", dvs. en gjenopprettet forbindelse med opprinnelsen, på samme måte som den ordrette betydningen av det latinske ordet re-ligion betyr øvelsesmetoder av hinduistisk opphav for kropp, sjel og ånd.

Kristne og indiske former for mystikk.

De etterfølgende opplevelsene av korsfestelsen eller „sjelens midnatt", av „den mystiske døden", gjennomgangen gjennom en følelse av å være forlatt av alle ting som mennesket kan klamre seg fast ved og som alle kjente kristne mystikere fikk føle (f.eks. Meister Ekkehart) i den ene eller andre form, er også på en viss måte beslektet med toppopplevelsen i yoga, Nirvikalpa Samadhi eller "nirvanas" tomhet. Men den kristne mystikken ga imidlertid opplevelsen av at det er "noe" i eller bak denne tomheten, nemlig Kristus eller Gud. At det gjennom den indiske veien er mulig å overskride nirvana til noe som ligger bakenfor, viste Aurobindo. På den kristne veien kan det imidlertid være at dette noe som ligger bak alle ting allerede er gjennomgående tilstede fra første øyeblikk på den religiøse veien, fordi den verden som Kristi vesen har preget, kan danne en bro.
Det gir inntrykk av å være en vanskelig balansegang når en som Aurobindo konfronteres med krefter som har nær tilknytning til Kristi utvikling, men der bakgrunnen til dette mangler. Men det er ikke på noen måte umulig, det er bare å huske på tilfellet med hindugutten som ikke visste noenting om kristendommen, men som gjennom sin indre søken etter Gud plutselig fikk en Kristus-opplevelse og senere opparbeidet dette i bokform (utgiver: Friso Melzer, "Sadhu Sundar Singh"). Også under hinduistiske, tantriske øvelser opplevde mennesker plutselig en Kristus-visjon, selv om de heller hadde regnet med å oppleve indiske gudeskikkelser. „Ånden går hvor den vil".
En impuls fra Rudolf Steiner om å kunne se et solaktig vesen i Kristus, som så absolutt var kjent for mange høye vise i forskjellige førkristne kulturer, er ikke en brukbar teori for en teologi som er fastlagt på kristendommen som religionssamfunn, men for andre kulturkretser kan dette være desto mer interessant. (Utdrag fra kapitlet "Korsfestelsen..." i hovedteksten
*) Når det gjaldt India, henviste R. Steiner til "Vishnu Karman", en "verdensarkitekt", hvis virke de gamle indiske rishis (vise) kunne ane bak de nivåene som var direkte oppnåelige for dem. 
Med henblikk på de mange hinduistiske guddommene bør man huske på at ifølge nyere kunnskaper er de gamle kulturenes guder - såfremt det ikke dreide seg om rene stammeguder eller mennesker - aspekter som fremstiller en guddom som senere ble æret som en selvstendig guddom. En teoretisk betegnelse, som polyteisme, sier derfor ingenting i seg selv. I den hebraiske originalteksten har jødene også mange navn på Gud og Hans egenskaper. Men de gikk ikke til det skritt å ære dem som forskjellige guder. F.eks. holdt også zarathustrerne (parsene) fast ved en monoteistisk tro (troen på én Gud). I hinduismen kan f.eks. vishnuittenes lære gjelde som monoteistisk.

I denne sammenhengen er det interessant, at det eksisterer nye strømninger, som, i likhet med Kristus ved oppstandelsen, ikke lenger deler den vanlige antakelsen om legemets selvsagte, uunngåelige dødelighet: (...) F.eks. den indiske filosof og yogi Aurobindo og hans åndelige ledsagerske, "Moder" Mira Alfassa, søkte i denne retningen. (...)  (delvis utdrag fra "Oppstandelsen" i hovedteksten) *.

Lærene om "karma" og Gud.

En vesentlig del av kristne, sosiale tiltak og barmhjertighetstanker ville i India gjelde som "Karma Yoga" (skjebne-yoga) eller "Bhakti Yoga" (kjærlighets-Yoga), mens en erkjennelsesorientert vei ville sammenliknes med "Jnana-Yoga".
Det som kan oppleves realistisk, er at ved å innstille seg på å bli ført gjennom livet av den Gud som Kristus formidler kan livet forløpe mer organisk enn dersom man er innstilt på skjebne-=Karma-utlikningssetninger som virker mekanisk. Også Kristus snakker om å opparbeide, „betale til siste øre", men han sier ikke at dette fremdeles må skje etter prinsippet „øye for øye, tann for tann" (Det gamle testamentet). Menneskets nye oppgave står i forgrunnen – det som er fruktbart for mennesket og dets omgivelser, må det holdes fast ved og omsettes. Nå er det ikke lenger viktig å bearbeide fortiden for dens egen skyld eller som utviklingsmotiv. I dag kan man iaktta en hjelp „ovenfra" i samspillet mellom de forskjellige mulighetene menneskene har. (Utdrag fra kapitlet "Korsfestelsen" i hovedteksten, det finnes også en ekstraside om karma og reinkarnasjon.)
*

Etiske verdier.

Etikken er den substansen i de forskjellige religionene som er mest beslektet og hvor hvor dialogen derfor er kommet lengst. F.eks. er det "yama" som står i begynnelsen til den klassiske yogaveien til Patanjali som forutsetning for å lykkes: ikke skade noe levende vesen gjennom tanker, ord eller gjerninger, ikke være eiesyk, sannferdighet, seksuell renhet, ikke bare ta imot gaver (være uavhengig). Det 2. trinnet er "niyama": indre og ytre renselse, nøysomhet og beskjedenhet, askese, gavmildhet, ofre, studier og tilbedelse av guddommen, intensiv tro. Yogiene lærer at med "slagmarken" i bhagavadgita menes den egne, indre slagmarken i forbindelse med renselsen. At det her er paralleller til budene og til Jesu lære, er åpenbart. Både hinduer og kristne og mange andre religioner har bidratt til skapelsen av "verdensetos".

Hellige skrifter.

Det eldste religiøse grunnlaget er vedaene, som føres tilbake til "rishis" i oldtidens "gyldne tidsalder". Senere ble f.eks. mahabharata-eposet tilføyd, med skildringen om gammelhistoriske begivenheter, som ofte anses som myter, bla. kriger, altså fra en tidsalder som ikke lenger var så "gylden". Upanishadenes visdomslitteratur kom senere til. Bhagavad Gita er en av hinduenes viktigste hellige bøker, som forbinder overleveringer fra de eldre vedaene med Upanishadenes filosofi og yoga-visdom og som står i sammenheng med Mahabharata. Krishna, helten i dette didaktiske diktet, gjelder som et menneskelig vesen - avatar, s.o. - den høyeste guddom.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Informasjoner om:  Jesus Kristus og taoisme + konfusianisme.

Ekstrasidene til Internettprosjektet "Kristusveier" om forskjellige andre religioner er et bidrag for å forstå dem bedre og til en innbyrdes religiøs dialog. På denne ekstrasiden utarbeides likheter og forskjeller mellom taoisme/konfusianisme og kristendommen - som (igjen) er seg bevisst sin egen åndelige dybde. Dette forbindes imidlertid ikke med at Lao-Tses eller Kon-fu-tses liv og tradisjoner skal belyses inngående. Det er kjernepunktene som blir grundigere behandlet.

En rekke beslektede kilder er flytt sammen i den tradisjonelle kinesiske åndeligheten:

1. Den opprinnelige læren om det høyeste prinsipp.
Den opprinnelige læren om det høyeste prinsipp Tao / Tai-dji, "som det ikke kan sies noe om", er også den opprinnelige enheten i begynnelsen av alle ting, altså før delingen i polaritetene Yin og Yang*), og deretter i de "5 elementer"*). Det er denne urenheten som står bak manifestasjonen av kosmos.
Noen kristne misjonærer, f.eks. jesuittene, mente at dette høyeste prinsippet samsvarte med Gud, selv om fransiskaner- og benediktinermunker, og til sist også Paven, mente noe annet. På den ene siden tilsvarer ikke "Tao" den nye opplevelsen av Gud som personlig "Far", slik Jesus lærte. På den andre siden er det ikke utelukket, at det dreier seg om en eldre opplevelse eller søkjen etter Gud, slik dette var mulig i gammelkinesisk tid. 

*) Yin er et utvidende, "kvinnelig" prinsipp - f.eks. i sympatikusnerven. Yang er et sammentrekkende, "mannlig" prinsipp, f.eks. i parasympatikusnerven. Begge virker inn i hverandre. De "5 elementene jord, vann, tre, ild, metall" tilsvarer inndelingen i de 4 karakteristiske elementene "jord", "vann", "luft", "ild" = "varme" slik man finner dette i den gamle vestlige alkymien og hermetikken og i mange andre kulturer (det fantes også kristne alkymister). Det kinesiske 5. elementet, det såk. "metall", ble i Europa også betegnet som "prima materia" ("urmaterie" - sammenligne med moderne teorier om elementærpartikler), gamle indiske og antroposofiske kilder kaller det "eter" og anser det for å inneholde flere nivåer, slik at det totalt kan ha 7 aggregattilstander. I dag ville man ikke tilordne slike gamle erkjennelser til religion i engere betydning. De er imidlertid heller ikke bare en ren spekulativ filosofi, men en gammel kosmologi som i sin avanserte form har en heller naturvitenskapelig karakter - selv om datidens metoder skilles seg fra dagens.

Det endrer ikke det faktum at metodene til de gammelkinesiske og senere taoistiske mestrene hadde åndelig karakter. For datidens innsikter regnet med "elementenes" eller kreftenes rolle hos mennesket, nettopp fordi det er vanskelig å gå utenom fysiske ufullkommenheter på veien mot åndelig perfeksjon. Det ville være en slags åndelighet som ikke prøver å flyklte fra det jordiske, i motsetning til andre åndelige tradisjoner. I utgangspunktet er ikke streben etter perfeksjon i seg selv noen motsetning til den kristne læren om menneskets frelse. Det glemmes ofte at Jesus sa "Men dere skal være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen." (Matt.5,48). Metodene er imidlerid forskjellige. De urkristne visste at mennesket aktivt kan forberede og åpne seg aktivt for Guds inngripen, men i kristendommen var det likevel alltid klart at det ikke er mulig å påtvinge seg Guds nåde med slike aktiviteter. Også Gud er fri.

Mellom himmelen, den kinesisk "T'ien", Jorden og mennesket - som alle stammet fra den samme urenheten - ble det sett samsvar over alt (på samme måte som i de "7 frie kunster" ved de høyere skolene i Europas middelalderen). Dermed rettet all streben etter harmoni i menneskenes liv seg mot "himmelen" - som den manifesterte verdenens høyeste makt - og mot Jorden. I tillegg til den åndelige streben viser dette også dennes religiøse karakter. Re-ligion (fra latin) betyr "gjenforening", nemlig til alle tings opprinnelse. Fra et kristent synspunkt er riktignok den direkte skaperguden alle tings opprinnelse, alle tings begynnelse og slutt, og Jesus Kristus er som et bindeledd som hjelper oss til denne forbindelsen med Gud.

Opp gjennom tidene ble også andre guder tilbedt i Kina: himmelen, underjordiske, lokale ånder og hellige. Begrepet "polyteisme" dekker ikke dette fenomenet helt her, siden disse "gudene", som i endel andre religioner også, opprinnelig kun var utløpere eller kvaliteter fra det ene urprinsippet (bortsett fra f.eks. tilbedelse av hellige - som burde virke kjent for endel kristne kirker).

På denne måten kan inndelingen av alle ting i Yin og Yang holde menneskets forstand innenfor disse polaritetene, men den som søker kan forsøke å gå ut over dem og inn i en mystisk bevissthetstilstand.

2. Taoisme.
Det som hittil er blitt beskrevet var i hovedsak det felles grunnlaget for de senere skolene til Lao-tse og Kon-fu-tse (som ifølge historikerne innordnes rundt år 500 f.Kr.).
Taoisme (Lao-Tse: bl.a. boken "Tao-te-king") fokuserer på at gjerningen er "ikke-gjerningens" meditative holdning (Wu-wei). Intet skjer på menneskets egoistiske og intellektuelle overflate, men utfra kjernen i menneskets naturlige instinkter - som er i samklang med naturen. Dette vil føre til en art naturlig etikk av uegennytte og beskjedenhet.
Den gode kjernen i denne betydningen er riktignok ikke automatisk identisk med Jesus, som har tatt menneskelig form og virker der slik Joh. 15 sier ("har Gud boende i seg, og han lever med Gud"). Men moderne teologer kan ikke uten videre bestride at personer med annen tro har en god kjerne - den nær beslektede etikken mellom de fleste religioner viser at "det gode" har fattet fotfeste så å si over alt. Selv "Den hellige ånd svever hvor han vil"
(Joh. 3).

Taoistene var alltid praktikere, ingen teoretikere. Taoismen bruker:
- Askese. Dette skjer i alle religioner. Men man kan også finne metoder som skal sublimere eller transformere seksualiteten (f.eks. Mantak Chia, "Tao Yoga" og "Tao Kjærlighetens yoga"; de gamle østlige veiene begynner ofte "nedenfra og opp", mens europeiske veier i dag heller ville begynne "ovenfra og ned", dvs. fra bevisstheten.
- Øvelser for kropp, pust og konsentrasjon for å vekke og styre livsenergien "Chi". I dag anses det at denne livsenergien eksisterer, slik forskning på akupunktur og elektroakupunktur har vist, selv om dens natur ennå ikke er vitenskapelig bevist. I dag er meridianenes akupunktur histologisk bevist (i vevet) som "tomme" kanaler. Denne livskraften er altså ikke "taoistisk", slik noen kristne mente, men allmennmenneskelig. I gresk/tidlig kristen tid ble den kalt "pneuma", et gresk ord som står for både åndedrett og for livskraft  - og som ble brukt for det livets åndedrett som Gud blåste inn i mennesket - og for Den hellige ånd. Men "Den hellige ånd" står i sammenheng med Jesus Kristus. Hvis noen altså ikke føler seg innstemt mot Jesus Kristus, hvordan kan han/hun da vite at det som oppleves er identisk med Den hellige ånd, slik Jesus forkynte?
- Dessuten omfatter taoistenes metoder, på samme måte som i indisk yoga, en meditativ fordypning i alle tings opprinnelse for å oppleve overskridelsen av livets begrensning. Her spiller også en alkimistisk søken etter udødelighet en rolle.

3. Konfusianisme.
På beslektet måte anbefaler Kon-fu-tse (Konfusius) at mennesket føyer seg inn i "den kosmisk-etiske loven". I motsetning til taoistenes heller individuelle vei søkte han et moralsk oppdragelsessystem for hele bredden av samfunnet. Grunnlaget var å bevisst kultivere og perfeksjonere en god menneskelig kjerne gjennom vaner og eksempler:
Hvis man lærte kjærlighet og ærefrrykt i familien, ville samfunnet bli etisk.
- Helt siden de eldste tider var det i Kina forbudt med mord, tyveri, prostitusjon og bildekult.
- Som nesten alle verdensreligioner lærte Kon-fu-tse "...nestekjærlighet: gjør mot andre som vil at andre skal gjøre mot deg".
- Dette inkluderer selvbeherskelse, humanitet og godhet,
- eller de etiske dygder: velvilje, legalitet, riktig, respektfull opptreden (også overfor forfedre), generøsitet, visdom, oppriktighet,
- doble kvaliteter ifølge boken Shu-djing: vennlig og verdig, mild og bestemt, ærlig og høflig, ordentlig og respektfull, lærevillig og tapper, oppriktig og mild, moderat og måteholden, sterk og pålitelig, modig og rettferdig.
- Målet var en tilfreds holdning utenfor raseri, sorg og fornøyelser.
I de gamle lærene ligger det både tidløse verdier og tidstypiske verdier som var forbundet med det gamle keiserriket.

4. Dette førte til at disse to skolene hadde mange berøringspunkter, men også mye strid. Likevel ble de allerede tidlig ofte opplevd som gjensidig utfyllende enn som motsetninger. Dette gjalt også for buddhismen, som kom til senere fra India med sin lære som rettet seg mot å overvinne de jordiske lidelser.
Dagens kinesiske templer, f.eks. i Hong Kong, gir ofte inntrykk av en heller enkel søken etter orakler eller ritualer for livets lykke. Dvs. at som stort sett i alle dagens religioner er den opprinnelige åndelige dybden ikke å finne over alt.
I tillegg kan man nevne metoder i den kinesiske tradisjonen som ikke er direkte religiøse, som f.eks. orakelboken I Ging, de kinesiske horoskopene, den kinesiske varianten av geomanti eller byggbiologi - "Feng Shui" og den allerede nevnte tradisjonelle kinesiske medisinen. 

Et interessant bevis for et tidlig møte mellom kristne og taoister finner man i Martin Palmers bok, "Jesus` Sutras", Ansata: en kristen kirke som ikke lenger eksisterer gjorde vesentlige innhold i kristendommen forståelige for et taoistisk miljø i Kina på 700-tallet. (Når det gjelder bøker av andre som nevnes her, betyr ikke dette at Kristusveier støtter innholdet automatisk.)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Generelle synspunkter på naturreligioner.

Ekstrasidene til Internettprosjektet "Kristusveier" om forskjellige andre religioner er et bidrag for å forstå dem bedre og til en innbyrdes religiøs dialog. Fra kristent hold blir det lagt uavhengig forskning til grunn for dette, som åpner for åndelige dybder i kristendommen igjen, og moderne bevissthetsforskning. Denne teksten vil ikke gi noen omfattende beskrivelse av naturreligionene, men kun bringe noen synspunkter som er viktige for dette formålet.

Også f.eks., den japanske shinto-kulten er opprinnelig en av verdens mest beslektede naturreligioner som er eldre enn de kjente verdensreligionene, som buddhisme og kristendom.
Naturreligionenes opphav ligger i en tid da menneskene hadde en bevissthet som avviker sterkt fra dagens dominerende intellektuelle bevissthet. Jean Gebser, forfatter av boken "Ursprung und Gegenwart" (tysk, Opprinnelse og nåtid) ville ha kalt dette bevissthetstrinnet for "mytologisk bevissthet". Bevissthetsforsker Julian Jaynes, forfatter av "Der Ursprung des Bewusstseins" (tysk, engelsk, Bevissthetens opprinnelse) ville ha kalt dette en bevissthet, hvor begge hjernehalvdelene fremdeles kommuniserte mer med hverandre enn i dag.*) Den høyre hjernehalvdelen tillot at alle slags syn i f.eks. naturen kunne oppleves som helhetlige "vesen", og den venstre hjernehalvdelen kunne bearbeide dette slik at mennesket hørte deres "stemmer". Alle overleveringer om elementærvesen, eventyrvesen osv., også europeiske, stammer fra dette og er altså ikke fritt oppfunnet. I sammenheng med utbredelsen av skrive- og lesekunsten som erstatning for muntlig overlevering, forsvant mer eller mindre denne typen opplevelser som samfunnsmessig fenomen i den europeiske og forasiatiske antikken inntil ca. 500 før Kr. Siden stammens egne vesener, aner eller guddommer ofte ble tilbedt mange steder i den mytologiske tiden, har denne kulturblandingen i tillegg ført til at den eldre bevissthetsformen ikke fungerte lenger eller fungerte feilaktig. På den andre siden gjorde disse feilene at nytten av disse opplevelsene stadig ble mer og mer tvilsomme og satte derfor fart i prosessen.
Det ville ikke være helt riktig å vurdere disse trinnene
på en slik måte at den nyeste forståelsesbevisstheten er mer verdifull, og at produktene fra den eldre bevisstheten i dag er helt verdiløs. Dette ga flere nye ferdigheter, men samtidig gikk andre tapt, som intellektet ikke kan erstatte. Likevel er det mulig å bevisst gjenutvikle de eldre, tapte ferdighetene til fellessyn og syntese, samtidig som man holder fast ved fordelene ved den analytiske tenkemåten, f.eks. gjennom meditasjon. På den måten kan det oppstå en integrert bevissthet, som hjelper begge hjernehalvdelene til sin berettigelse på en ny måte. I dag støter den rent intellektuelle bevisstheten ofte på grensene for sin ytelsesevne. Det er åpenbart ikke mulig alene å greie å forstå og løse f.eks. de kompliserte økologiske problemene tidsnok: Dörner snakket om en "multifaktoriell bevissthet" som er nødvendig for å begripe de økologiske prosessene, men som studentene hans så godt som aldri var i besittelse av ved en tilsvarende undersøkelse. Dagens mennesker kan likevel motta impulser av gamle overleveringer fra førintellektuelle opplevelser - imidlertid uten at de ganske enkelt kan overta den tidlige formen av denne bevisstheten. Av disse grunner er eventyr verdifulle for barn også i dag. De bidrar til at den høyre hjernehalvdelen ikke forgår med en gang.

I den opprinnelige kristendommen spilte "Den hellige ånds gaver" en viktig rolle (bla. Joh. 16, Kor. 12, 7-11; Apostlenes gjerninger 2, 17-20). Se også vårt kapittel "Pinsen" i hovedteksten på vår engelske nettside, samt på andre språk. Den hellige ånd er en guddommelig kraft, som lar menneskets kreativitet vokse ut over seg selv. Den er riktignok ikke bare en ren aktivitet i den høyre hjernehalvdelen, men den bruker den faktisk her. Men: Den hellige ånd står i sammenheng med Jesus Kristus. Selv om Jesus sa til disiplene sine "Ånden vet hvor han vil" - hvordan kan noen være sikker på at dagens budskaper fra Den hellige ånd kommer i Kristi navn, dersom han/hun ikke har innstilt seg på Kristus?

I motsetning til det som vi fant hos andre polyteistiske religioner - der det var en eneste guddom med "egenskaper" som var opphavet, som først senere ble tilbedt som adskilte guddommer - er det ved en rekke naturreligioner ikke mulig å fastslå en slik enhetlig opprinnelse.
Mens
skapelsesmytene hos noen folk begynner med skapelsen av himmel og jord (og underverden), forutsetter den gamle japanske skapelsesmyten himmel og jord. Gudene oppstår spontant i dette bildet og befolker alle tre verdener, mens jorden også bebos av menneskene og underverdenen også av mange av de døde samt demoner. Også tilbedelsesverdige forfedre ble regnet med i den guddommelige panteon. (...)

Tilbedelsen skjer forskjellig, gjennom fastlagte bønner (takk og be), og gjennom ofring av naturalier eller symboler.
(...)

Mens det i naturreligionene for det meste er sjamanene - medisinmenn med spesielle kunnskaper og evner som spiller en sentral rolle - blir shinto-kulten ledet av prester.

Etisk lære: I f.eks. shintoismen fantes det et synderegister, det ble utviklet gjennom kontakt med andre religioner med etiske grunnsetninger, slik de forekommer i praktisk talt alle store religioner.

(...)

*) Eng. "Bicameral mind". Jaynes selv vekket imidlertid inntrykk av at disse gamle naturlige funksjonene i hjernen kan være den eneste forklaringen til opplevelsene med guddommelige eller naturlige krefter, dette er etter våre analyser rett og slett feil. Hva disse vesener "er", forteller hans fremleggelse ingenting om. Verken "guder" eller Gud er å finne i hjernen. Det dreier seg om et realitetsnivå av en egen type, og hjernen kan bare tolke dette på den ene eller den andre måten. Nettopp den beskrevne eldre typen opplevelse er ikke uten videre i stand til kunstig å produsere slike "vesener" som forestillingsbilder, slik den moderne bevisstheten kunne. På liknende måte gjengir åndelige drømmer eller meditasjonsopplevelser til dels noe helt annet enn rene bearbeidelsesprosesser av psykiske hverdagsopplevelser.
**) I Europa tilhørte f.eks. tiden da de homerske eposene oppsto til den mytiske tiden, mens de litt senere gamle greske filosofene allerede tilhørte forståelsesbevissthetens tid. 

Tilbake til lenkene på denne siden

.

Tidlige amerikanske religioner -
Mayakalenderen og kristendommen.

Den bibelske profeti, særlig Johannesåpenbaringen, skriver ikke om et folks eller de kristnes fremtid, men om menneskehetens fremtid og Jorden og Kosmos. Også profetien til andre kulturer strekker seg lagt utover det som kun ville være av betydning for dem selv. Vi har en felles planet. Mayakalenderen viser at dens skapere i høy grad kunne omgås presist med "tid". Altså kan man ikke bortforklare alle slike erkjennelser som "ikke-kristne" eller "anti-kristne" teorier som ikke kunne ha betydning for kristne. På den andre siden betyr ikke dette at alt er kompatibelt med kristen profeti.

Kalenderens oppfinnere så det som sin oppgave å kombinere de forskjellige rytmene som etter deres oppfatning var relevante for Jorden. Dette kan ha oppstått, ikke bare utfra deres studier om tidskvaliteter, men også fordi dette var nødvendig. Kalenderforsker H.J. Andersen oppdaget f.eks. at over hele verden fantes det opptegnelser fra det tredje årtusen før Kristus som vitner om at det må ha skjedd visse endringer som ifølge et astronomisk synspunkt må ha forstyrret de kosmiske syklusene. Dette gjaldt både Jordens og Månens bane. Også i Bibelen kan man finne referanser om dette. f.eks. en "stillestående sol". Dette etterlot f.eks. muligheten til å telle dagene, slik Mayakalenderen gir. 

Matematisk kan tiden da Mayakalenderens nåværende storsyklus begynte, 3114 f.Kr., stemme overens med tidspunktet for Noa og syndfloden, som i det minste i For-Asia er bevist som faktisk hendelse. Det betyr ikke automatisk at det må finne sted en storkatastrofe igjen når denne syklusen ender - men man kan ane at det dreier seg om noe mye mer alvorlig enn bare en lek med tall. Syklusen tilsvarer en del av den astronomiske presesjonssyklusen (rotasjonsbevegelsene til Jordens akse). Den store Maya-syklusens slutt ble av de fleste arkeologene datert til den 21. eller den 23.12. 2012. Denne presise dateringen baserer seg på en Maya-innskrift på en søyle, hvor dagen er nevnt nøyaktig. Noen forfattere har skrevet at i løpet av denne tiden vil ekliptikken - Solens bane i stjernekretsen sett fra Jorden - møte Ekvator i vår galakse (Melkeveien). Dette kan nok stemme, men astronomisk blir dette ansett som et tidsrom på flere år som vi gjennomlever allerede.  Dagens Maya-eldste, som i det minste har bevart en del av den gamle viten, sier faktisk at det i virkeligheten handler om et større tidsvindu for denne hendelsen, som strekker seg til ca. 2015/ 2016.*)

Dette blir forbundet med en gammel Maya-profeti med ukjent betydning, at på denne dagen vil noe eller noen gjenoppstå. Ordene som brukes om dette "Bolon Yokte" blirav en forfatter oversatt med ordene "ni trinn", som riktignok ikke er sertifisert. Andre betrakter det som en Mayaenes guddom, selv om dennes navn ikke er overlevert. Ifølge de gamle mayaenes verdenssyn består verden av ni deler. Så finnes det også tolkninger som sier at det er en tid for å føre eksistensens forskjellige nivåer sterkere sammen og dermed en sporveksel til en sterkere bevissthet eller sett i sammenheng med en samfunnsmessig omveltning til et økologisk og sosialt ... samfunn. 

I Johannesapokalypsen er det Jesus Kristus som forventes, og i evangeliene også Den hellige ånd/"trøsteren" som han sender. Andre religioner, som islam eller zoroastrisme osv., venter på at deres profeter skal gjenoppstå, dessuten nevner den islamske Koranen at i tillegg til profeten Muhammed skal også Jesus gjenoppstå, som vitne for de kristen for Gud ved dommedag.

Også uten slike erkjennelser viser dagens situasjon på Jorden at den gamle tiden har gått inn i et krisepreget stadium som er avgjørende for den videre utviklingen. Allerede Albert Einstein forutså: Hvis mennesket ikke lærer å tenke på en annen måte, vil det gå til grunne.

*) Til sammenligning: i det gamle Indias kosmologi, hvor det eksisterte urgamle astronomiske opptegnelser, på samme måte som i gamle Babylonia, finnes det en beregningsmetode som teller "år" som "dager", og som bl.a. iflg. H.J. Andersen kommer til en liknende syklus. som strekker seg fra 3102 f.Kr. til 2000 e. Kr., idet de manglende 12 årene i begynnelsen og slutten kan anses som en overgangstid.

Tilbake til lenkene på denne siden

Flere nye sider på engelsk og tysk:
Vurderinger om gresk religion
Anmerkninger om tidlig romerisk religion
Gammelgermansk religion
Keltisk religion
Tidlig slavisk religion
Tidlig baltisk religion
Tidlig baskisk religion
Tidlig finsk religion

Om del 1: Trinnene i evangeliene   /  Om del 2: Trinnene i åpenbaringen   /  Om del 3: Forskjellige emner, livsspørsmål.

E-post: Ways-of-christ.com: Vennligst skriv på tysk eller engelsk. Hvis det brukes et annet språk, vennligst skriv i korte setninger, og angi hvilket språk som benyttes.

Til hjemmesiden.

 Henvisninger til andre språk og rettigheter.

De andre Internettsidene kan finnes under http://www.Christuswege.net  (tysk) og http://www.ways-of-christ.net (engelsk). Andre språk, se hjemmesiden. Den tyske og engelske Internettsiden aktualiseres kontinuerlig og inneholder også en side, "Endringer", samt ekstrasider. Teksten på Internett-siden må kun utskrives og kopieres i uendret form.  Oversettelsene til andre språk er ikke alltid kontrollert.

Anvendte korte bibelsitater og anmerkninger er - på grunn av de forskjellige oversettelsene - gjennomarbeidet på nytt som supplerende tekst til de tilsvarende kapitlene i hovedteksten.
Disse karakteristiske stedene er imidlertid ikke noen erstatning for et ledsagende studium eller meditasjon over hele evangeliekapitler eller deler av åpenbaringen. Her tilrådes det å bruke en bibel eller Det nye testamentet.