Kristusveier

En uavhengig informasjonsside
med synspunkter fra mange forsknings-
og erfaringsområder.

 Til hjemmesiden: andre tilbud og språk.

 

Kristusveier  i  menneskets  bevissthet  og  på  jorden.

Lenker til alle deler.

Om første del: Kapitler om trinnene i evangeliene.

Dette er andre del: Trinnene i Johannes åpenbaring.

Siden må være helt innlastet for å vise lenkene lenger nede (i denne fortegnelsen).
26. Johannes åpenbaring
27. Omgangen med profetier
28. Om innholdet i Johannes åpenbaring: "De syv kirker" og dagens kirker
Inspirasjoner og kirkene
29. De syv segl
30. De syv basuner
31. De „syv tordenvær" og de to profetene
32. Kvinnen og dragen
33. Det syvhodede dyret fra havet
34. Det tohornede dyret fra jordens indre
35. De „siste syv plager", "Babylons endelikt" og "Jesu gjenkomst"
36. Det (virkelige) „1000–årige fredsriket"
37. Den „nye himmel, den nye jord og det nye Jerusalem"

38. Sluttkapittel: Det kristne
39. Tavle : En kristen holdning - "I verden, men ikke av verden", en "tredje vei"

Om del 3: 11 kapitler om forskjellige emner og livsspørsmål

Om del 4: Kapittel om Det gamle testamentet og andre religioner.

Henvisninger til andre utgaver og rettigheter.
e-post.

 

Metodisk henvisning:

De følgende 37 kapitlene følger trinnene i evangeliene og i Johannes åpenbaring. Det anbefales å arbeide med dem i denne rekkefølgen, ved hjelp av bla. Johannesevangeliet og åpenbaringen.
Bibelstudier, dvs. lesing av tekster, språklig og arbeide med dem i sammenheng, er kun en metode. I løpet av studiet kan kapitlene i teksten og ikke minst Gud fremme en dypere forståelse.

Nettstedet består av en lengre, gjennomgående tekst, der kapitlene er lette å hente frem via innholdsfortegnelsen. For et grundigere studium  anbefales det å skrive teksten ut: alt etter hvordan nettleseren og skriveren er innstilt, er det ca, 60 sider.
Den som er mer interessert i en helhetlig arbeidsmetode utover selve lesingen - også med hensyn til forsømte deler av sjelen -, kan lese et tilsvarende kapittel, f.eks. Johannesevangeliet, etter at et kapittel er studert og meditere over dets konsentrerte betraktninger. (Johannes og disiplene hans befattet seg særlig med hendelsenes dypere åndelige betydning.)
Mer utførlig om meditasjonspraksis

Bilder (pdf)

 

 Johannes åpenbaring.

I Johannesevangeliet kan man ved intensivt, meditativt nærstudium ane, at innholdets tyngdepunkt stammer fra evangelistens meditative tilbakeblikk på egne erfaringer i livet.

I Johannesåpenbaringen er det derimot tydelig at de bygger på visjoner. Her finnes det ingen fremtidsrettede tankerekker om ytre livserfaringer. Disse visjonenes form viser også – forutsatt ens egen erfaring til å skille mellom egne indre bilder – at de stammer fra høyere nivåer enn der hvor ytre forventninger kan utarte seg til imaginære bilder, en blanding med det personlige kan ikke merkes. Kilden er også gitt et klart navn, selv om dette alene slett ikke er noen garanti: „Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes".

Moderne evangelisk teologi interesserer seg som regel ikke særlig for dette apokalyptiske skriftstykket. De kan ikke egentlig, eller kun stykkevis, finne ut av det ved hjelp av ytre metoder, siden de ikke gjennom egen erfaring kan avlede måten det er oppstått ved og den symbolikken som er forbundet med dette. I den katolske kirke finnes det fremdeles noen forestillinger om apokalypsen (åpenbaringen), men menneskene her leser den neppe, den er for fjernt fra dagens selvtilfredse mennesker og kirker. Derimot henviser frikirker og sekter direkte til åpenbaringen*. De leser de profetiske syn med forstanden, altså også med en forenklet, utilstrekkelig metode, ofte utfra en enkeltstående, ytre katastrofeperiode, og ser seg selv som de utvalgte eller i det minste som de som er mest direkte utvalgt. *Apokalypse er gresk og betyr avdekning, åpenbaring, og ikke katastrofe.

I kapitlet om pinsehendelsen ble det allerede henvist til overgangen fra Jesu virke i den egne kretsen til utbredelsen i et større perspektiv.

Hvis man arbeider seg gjennom Johannes åpenbaring som helhet etter evangeliene, slik det oppfordres til i innledningen, vil det dukke opp uventede ting som ikke er å finne i litteraturen:

Åpenbaringen viser en rekkefølge som er beslektet med rekkefølgen i Jesu liv. Men det er helt tydelig at det er snakk om menneskehetens utvikling på jorden og i kosmos, uansett hvor inderlig, mystisk en gjennomarbeidelse er, så bekrefter den kun at det ikke bare dreier seg om bilder som skal støtte det enkelte menneskets utfoldelse eller „innvielse", selv om de kanskje kan hjelpe den enkelte individuelt utfra disse parallellene til evangeliene. Apokalypsens (åpenbaringens) egentlige trinn er heller en bevissthet som utvider innholdet i hendelsene rundt Jesus for 2000 år siden til trinnene i menneskehetens og jordens utvikling på bakgrunn av kosmos, som er like gjennomvevd av opprinnelig innhold. Her er også det universelle aspektet av Kristi innbefattet, av hans virke som menneskesønn ved begynnelsen av vår tidsregning. Utfra dette perspektivet ville det igjen være mulig å trekke noen slutninger i det små om hendelsene for ca. 2000 år siden.

Åpenbaringen er imidlertid i besittelse av en mye større kompleksitet enn skildringene i evangeliene. Den er heller ikke bare en projeksjon av hendelsene i verden, men av hva Johannes opplevde når det gjaldt Jesu liv.

I sin egentlige kjerne beskriver åpenbaringen en rekke hendelser i flere dimensjoner eller eksistensnivåer. Tidsbestemte rekkefølger i trinnene finner man kun sekundært. Allerede dette gjør det klart, at mange henvisninger til historiske begivenheter i beste fall delvis kan gjelde som gjenklang av det som ble observert og delvis må være høyst misvisende.

Fra et annet synspunkt, som også er tilforlatelig, ser R. Steiner menneskehetens fremtidige, visjonære bevissthetstilstander som til dels anskueliggjort gjennom noen få åndselever i nåtiden. Kan leses i R. Steiner: „Die Apokalypse des Johannes" (tysk, Johannes åpenbaring), foredragsrekke 1908.

Ifølge Otto Hanish, grunnlegger av den zarathustrisk orienterte livsformbevegelsen „Mazdasnan", fant Oberdörffer samsvar til fysiologiske utviklinger i f.eks. nervebanene i mennesket. „Die Apokalypse" (Apokalypsen/Åpenbaringen), Dt. Mazdaznan Bewegung, Gablonzer Str. 7, D-76185 Karlsruhe (Tyskland).

En kapittelvis esoterisk tydning prøvde f.eks. Artur Schult: „Das Johannesevangelium als Offenbarung des Kosmischen Christus" (Johannesevangeliet som åpenbaring av den kosmiske Kristus) og „Weltenwerden und Johannesapokalypse" (Utvikling av kosmos og Johannes åpenbaring), (begge tyske). Selvsagt er dette erkjennelsesmessige tilnærmingsforsøk som man kunne komme med mange anmerkninger til.

Her følger noen anmerkninger til eldre profetier: Det er liten hjelp i å blande sammen Johannesåpenbaringen med profetiene i Det gamle testamentet. Selv om det brukes beslektede bilder noen steder, måtte utsagnene til de gamle profetene først sammenliknes med de historiske begivenhetene i den førkristne tiden og tilsvarende tidstavler. Da vil det nemlig vise seg at disse profetene nesten uten unntak snakket om datidens forestående hendelser i førkristen tid og i Kristi tid: f.eks. det babylonske fangenskapet og jødenes tilbakevenden dengang samt de etterfølgende krigene i landet, en seier dengang for jødene osv., også Messias eller Kristi komme (om Messias sml. siden om Det gamle testamentet). Bare på meget få steder skinner det noe mer gjennom, som hentyder til vår tid eller til det som skildres i Johannesåpenbaringen (f.eks. Jesaja 24; 25; 27; 66:15; Daniel 7:9-28).

Åp 5:6 ble i tradisjonell (kristen) teologi utarbeidet som grunnleggende visjon: lammet som ble slaktet og som likevel står oppreist for Guds trone. Utfra et kirkens synspunkt ble kirken sett på som det stedet hvor det nye skulle realiseres. Ellers behandlet teologer Johannesåpenbaringen i sammenheng med den "apokalyptiske" (eskatologiske) troen på et kommende Guds "kongerike", særlig i sammenheng med tilsvarende taler fra Jesu læreår. Det som Gud har begynt, men som ikke er fullendt, utfolder seg fortsatt til fullendelse, sml. Fil 1:6. Samtidig hendte det at en "ny himmel og en ny jord" (Åp.21) ble antatt allerede med Jesu korsfestelse og oppstandelse - og at det inntil da ble antatt en kontinuerlig utvikling. Johannesåpenbaringen taler riktignok om en omveltning, som selv med en så symbolsk utlegning lot ane en utstrekning som ikke hadde fantes tidligere. Den tilsynelatende motsetningen mellom noe som egentlig foreligger og en senere realisering kan kun løses dersom denne bevisstheten forstås meditativt til en viss grad slik Jesus viser når han gjentatte ganger ganske riktig sier "Men den time kommer, ja, den er nå..." (Joh. 4 og 5): Det fastslår at noe på et mer åndelig nivå som allerede eksisterer senere skal komme til gjeldelse på det synlige området.

Om den "lille åpenbaringen" i Matteusevangeliet (kun på vår tyske eller engelske nettside).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Omgangen med profetier.

Her kan det være på sin plass å komme med noen generelle tanker angående omgangen med profetiene, ikke bare Johannesåpenbaringen, men også andre, som regel kortere „apokalypser" fra den apokryfe litteraturen i de første århundrene eller fra nålevende synske personers mer moderne apokalyptiske visjoner, som oftest av blandet karakter, og i tillegg av andre, individuelle „spådommer" av forskjellig slag. De grunnfestede trinnene i Johannesåpenbaringen er i seg selv like lite uunngåelige som de ulike stadiene i utviklingen av et embryo/levevesen eller visse trinn i utviklingen av en mystiker osv. Men hvordan disse trinnene gjennomgås, om små funn gir stor lærdom, om mye hardhet i det ytre kan unngås eller om det må skje store katastrofer, det ligger i menneskenes hånd. Den som undersøker de ytre hendelsene i verden, uavhengig av profetene, kan erkjenne de samme lovmessighetene, uansett om det er enkeltmenneskets skjebne eller de store sammenhengene som betraktes.

De ikke-fundamentale og dermed også mindre rotfestede enkelthetene i fremtidsvisjonene er åndelige programmer som på grunn av det forutgående er modnet så mye at det i fremtiden kunne følge bestemte hendelser utfra dem, som stadig blir engere avgrenset etter type, rom og tid. Men hvis de grunnleggende, åndelige programmene endres av enkeltindivider eller menneskegrupper, så endrer også enkelthetene seg i fremtiden, såfremt disse er hevet over det fundamentale behovet. På den måten endrer visjonene seg i tidens løp. Dette gjelder særlig for menneskers visjoner som ikke er sett utfra Johannes` vidtrekkende nivåer, noen ganger kan deres visjoner bli akterutseilt i løpet av kort tid. Riktignok er menneskehetens spillerom begrenset på grunn av menneskenes treghet. 

Synske personer kan enten føle svake impulser, disse kan noen ganger være de riktigste, eller de ser allerede tydeligere muligheter i symbolsk form eller eventuelt eksakte fysiske hendelser, noen ganger med enkeltheter som legges til av underbevisstheten fordi de kun er fastlagt i liten grad, eller av regelrette projeksjoner om fremtiden fra opplevelser i fortiden - for ikke å snakke om fra andre hyppige, misvisende impulser eller utlegninger som kan være fullstendig feil.

Andre motsigelser i slike "fremtidsvisjoner" gjenspeiler åpenbart fastlagte, til dels selvmotsigende fremtidsscenarier (*se også henvisning i slutten av kapitlet om "de siste syv plager" på Internettsiden). På menneskehetens psykiske nivå er disse "reelle, ennå ikke klart avgjorte muligheter" som forskjellige menneskelige forestillinger har bidratt til. Både bevisst og ubevisst deltar alle mennesker i denne fremadskridende beslutningsprosessen om fremtiden. 

På den ene side er jorden en bevisst, fri organisme, og hvordan Gud skal håndtere denne delen av Sitt vesen eller Sin skapelse, er det ingen som kan fortelle Ham. På den andre side står også mennesket for sin del fritt til å bestemme seg for stadig bedre løsningsmønstre, på samme måte som dets celler kan tilsies å opptre i en vesentlig variasjonsbredde - dette blir ikke diktert sentralt av menneskets bevissthet, men det kan absolutt påvirkes med positive tanker osv.

Det er altså mye mer som kan oppnås og som er blitt oppnådd gjennom bønn og pulserende tanker, gjennom kjærlighet og tillit til Gud, gjennom reddende gjerninger og nåde enn det som kan tillegges fatale holdninger.

Også tidsangivelser fra synske personer eller inspirerte skrifter har ofte ikke vært eksakte med henblikk på den jordiske tiden.

Opplevelsene til noen mystikere, som går ut på at på det høyeste nivået er alt til stede hinsides rom og tid, og det jordiske opplevelsesnivåets kamp om de riktige avgjørelsene osv. er riktige, hver på sin måte. Å spille disse to filosofisk ut mot hverandre svarer ikke til disse nivåenes fullstendig ulike karakterer og medfører uriktige slutninger.

Inspirasjon og kirkene

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Om innholdet i Johannes åpenbaring: De syv kirkene.

I Johannes åpenbaringens 1. kapittel beskriver Johannes den første Kristusvisjonen etter himmelfarten. „Jeg snudde meg", eller tydeligere i det 4. kap. „Stig opp hit...", „I det samme kom Ånden over meg" betyr at det ikke er Kristus som "stiger opp" til Johannes, men at Johannes av og til bevisst kan "stige opp" til det nivået som det blir talt til ham fra. Dette er viktig og ikke symbolsk. „Den første og den siste og den levende", som „var død", „...og (jeg) har nøklene til døden og til dødsriket", det er den Kristus som er forent med Gud som taler til ham. Han navngir dermed også det allmenne, ofte varierende emnet, som går gjennom åpenbaringen som en rød tråd: Gjennomtrengingen av de forskjellige resterende eller „formørkede" nivåene i livet – ikke av et eller annet lys, men gjennom det „sanne lys" i betydningen Johannesevangeliet, gjennom Kristus. Nå først blir alt stilt i sammenheng med den gjentatte profetien om Krist gjenkomst „i skyene".

Kristus viser seg rent billedlig i sin egenskap som solaktig sentrum for „Asias syv menigheter". "Kledd i en fotsid kjortel" - dvs. hans ånd gjennomtrenger alt, også viljen, som kommer til uttrykk gjennom føttene - "med et belte av gull om brystet" - hjertets kjærlighet er også bundet til visheten. "Hodet og håret hans var hvitt..." - gjennom denne forbindelsen med kjærligheten er hodet strålende - "øynene var som flammende ild" - øynene hans 'lyser' over verden - "føttene som bronse glødet i en ovn" - skrittene hans har også en rensende virkning utad - "og røsten var som bruset av veldige vannmasser" - selv i stemmen svinger ånden med. "I høyre hånd holdt han sju stjerner" - han trekker alle krefter, alle karakterer etter seg med høyre hånd, som står for fremtiden, og de følger etter ham - "og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd" - han bringer den virkelige kraften til å skjelne og differensiere. 
Denne visjonen fremstår som en analogi til Johannes døperens visjon i begynnelsen av Johannesevangeliet, med den sanne åndens due, de syv menighetene tilsvarer disiplenes kallelse - f.eks. fra Joh. 1, Matt. 4,18-22.

De „syv menighetene" - syv kirkene, Åp. 2-3 - eksisterte i virkeligheten. De materialiserte forskjellige kulturelle problemer, kvaliteter og muligheter, som Kristus nådeløst lar skrive ned av disse menighetenes „engler". „Engel" synes her å henvise til de jordiske lederne av disse menighetene, brevene er ikke rene overjordiske frembringelser. I tillegg gikk man sikkert ut fra at disse kirkene faktisk ble ivaretatt av hver sin engel. Begrepet engel kan imidlertid også henvise til at de kristne menighetene i de syv byene kontaktes som vikarer for de kreftene som de legemliggjør, og som også kommer til uttrykk andre steder.

Derfor kan det også være en snev av sannhet i det, når strømninger av rosenkorsisk, teosofisk, antroposofisk art uten ytterligere dokumentasjon går ut fra at disse menighetene representerer kulturer. Disse skal beskrives i rekkefølge. Ombruddet i den østlige kulturen i vår tid til en mildere kultur som dukker opp i horisonten blir enten identifisert med et skifte fra den 5. til den 6. menigheten eller med et skifte fra den 6. til den 7. menigheten. Noen ganger prøver man å opprette en forbindelse til forestillingen om en kommende „vannmannens tidsalder", som ifølge forskjellige astrologiske og new-age-retninger skal begynne mellom ca. 1961 og ca. 2000 eller kanskje 2242, ifølge R. Steiner starter dens aktivitetsperiode imidlertid først ca. 3500. Her tas det hensyn til underavsnitt på 300-400 år. Selv om disse kosmiske syklusene beror på realiteter, blir likevel forskjellige forhold oversett.

I sin karakter er ikke apokalypsen (åpenbaringen) rettet mot en syklus av „evig gjenkomst av de samme tolv dyrekretskvalitetene". Bildet av en spiral, hvor all utvikling stadig skjer på stigende nivåer, ville være bedre. Menneskehetens og jordens meget fundamentale „kvantehopp" i apokalypsen kan imidlertid ikke kun ses på grunnlag av en kontinuerlig sirkelbevegelse, jordaksens presisjon og åndelige tilstander som følge av dette. Hvis man f.eks. ser på datidens historie, så skjer utviklingen raskere og raskere. Her kan man ane en inngripen av noe overordnet. Hvis man fikserer på et kretsløp, måtte man anta en ytterligere, større syklus for de apokalyptiske forandringene. Dette kan imidlertid være de innflytelsene som åpenbaringen taler om.

Hvis man også trekker inn forskningsresultater om kosmiske endringer i den tidlige verdenshistorien som ble tatt mindre seriøst, som kalender, arkeologiske funn, skriftlige opptegnelser, sagn, nøye vurdert av bla. H.J. Andersen, viser det seg at himmelmekanismen og dermed også tidsaldrenes rytme ikke lenger er konstante. De kan åpenbart settes ut av kraft eller endres gjennom ytre, revolusjonerende innvirkninger. Da ville nok tidens kretsløp ha en enda mindre betydning enn hos de første fem „menighetene" - dette dannet bakgrunnen for hvordan man i teosofiske kretser så kulturene i India, Persia, Egypt og Kaldea, Hellas og Roma og samtidens kultur i øst.

Tillegg: Skriftet "Aufschließung der Apokalypse" (Åpningen av åpenbaringen, tysk) (fra "Schriftwerk des Erzengels Raphael" av Helene Möller - 1884-1969 - Radona forlag, Am Buchstein 14/15, D-61250 Usingen, Tyskland) tidfester de "7 menigheter" i henhold til tiden i kirkens utvikling - heller uavhengig av kosmiske kretsløp:
1.     33-   333 e.Kr.: Stridigheter om den riktige måten å følge Jesu anvisninger på... .
2.   333-   633 e.Kr.: Problemer og trofastheten i den tidlige kirken... .
3.   633-   933 e.Kr.: Inspirasjon gjennom skriften... .
4.   933- 1233 e.Kr.: Farer på grunn av "innbilskhet, pyntesyke, begjærlighet, sensualitet" i kirken.
(Anmerkning: Dette tidsrommet omfatter også kirkens krigerske og inkvisitoriske forviklinger.)
5. 1233- 1533 e.Kr.: "Urenhet og selviskhet i kirken", fulgt av massevis av "frafall fra kirken".
(I bokens videre forløp blir den katolske og evangeliske kirke riktignok anerkjent som "de to vitner" ifølge Joh.Å.11 eller som sammenhørende partnere.)
6. 1533- 1833 e.Kr.: Eksternalisert kristendom.
(Anmerkning: I denne tiden oppsto også rasjonalismen og den eldre, mekanistiske naturvitenskapen.)
7. 1833- 2000 e.Kr.: Manges likegyldighet overfor kirken og Gud.
(Deretter dreier boken seg om det store ombruddet med Kristi snarlige gjenkomst, som er skildret i resten av Johannesåpenbaringen. Gjenkomsten ble tydet som en kosmisk hendelse fra flere sider. Dette gamle scenariet overskygges riktignok av store kriger mellom de ugudelige, men dette stilles allerede overfor "folkeslagenes bønn til Gud" som kan endre dette, og særlig at de seriøst troende kan "tilslutte seg" til Gud og Hans inspirasjon og kan tas opp i Hans nærhet.

I forhold til de etterfølgende trinnene i åpenbaringen oppfattes uansett „menighetene" som værende på et nivå, som kan påvirkes med bevissthetens kraftkilder fra det jordiske livet.

 

De "7 menigheter" og dagens kirker -
(på den tyske og engelske siden med flere utdrag fra Johannesåpenbaringen 1 - 3). 

a.) De 7 tidlige kirkene i Lilleasia.

Tidlig kirke

Kristus taler som:

Anerkjennelse

Formaning

Mål for de som overvinner seg selv

i Efesus

"som den som holder sju stjerner i høyre hånd og går blant de sju lysestaker"

gjerninger, anstrengelser, tålmodighet, som ikke tåler de onde, "hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør"****, erkjenner falsk apostel, tålmodighet, båret last på grunn av Kristus, ikke blitt trøtt. 

har forlatt den første kjærligheten, vil gjøre bot og utføre de første gjerninger, i motsatt fall blir lysestaken fjernet fra sine plass

"... som seirer, vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis."

i Smyrna

"den første og den siste, han som var død og er blitt levende"

Vanskeligheter, fattigdom - "men du er rik", "spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er "Satans synagoge."

"Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler."

" Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans. Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død."

i Pergamon

"som har det skarpe, tveeggede sverd"

"holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel"

Her bla. Bileam-tilhengere: Balak-avgudskult med (tempel-) hor, noen nikolaitter. "Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn"

"Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det."

i Tyatira

"Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse"

Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og din tro, din tjeneste og din utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!

Tåler den falske profetinne Jesabel: Avgudsoffer med tempelprostitusjon. Trussel: stor lidelse, barna hennes dør, alle får i forhold til sine gjerninger. De andre: ikke noen ny byrde, "Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer".

"Den som seirer,... skal jeg gi makt over folkene (/nasjonene). Med jernstav skal han styre dem, som leirkar blir de knust", "... Og jeg vil gi ham morgenstjernen."

i Sardes

"han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner"

"Jeg vet om dine gjerninger". Noen som ikke har skitnet til klærne sine.

"Du har navn av å leve, men du er død. Våkn opp og styrk det som er igjen, og som holder på å dø!"; gjerninger ikke fullført. Holde fast på det som ble tatt i mot og hørt, vende om. Ellers "skal jeg komme som en tyv...". 

"Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler."

i Filadelfia

"den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne"

Gjerninger, har liten kraft, holdt fast ved hans ord og ikke fornektet hans navn. "Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden...."

"ieg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det...", de skal "kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg"... "Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!"

"...den vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn."

i Laodikea

"han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk"

("Jeg vet om dine gjerninger", men her finnes det ikke noen klar, positiv bekreftelse)

"...Men du er lunken***** , ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn". "...Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild....", "og hvite klær...", "og salve til å smøre på øynene dine...". "Jeg refser og oppdrar alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om!"

"Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone."

**** mer vanlig oversettelse "hater" og "hate" (Kristus hater ingen!), se også Paulus´ brev til efeserne 4-6; *****"lunken" betyr ikke en klart differensiert tredje posisjon, men fraværet av en klar holdning.
Alene det at Kristus taler til kirkene i andre egenskaper, antyder at kirkene har i det positive forskjellig å lære.

 

b.) Dagens eksisterende kirker.

Disse syv tidlige menighetene/kirkene eksisterte i virkeligheten. I Kristusveier.net sin hovedtekst henvises det til en generell betydning for forskjellige menneskegrupper/kulturer. Men det er også mulig å undersøke om beslektede egenskaper som i de "syv menighetene" kan finnes igjen i dagens kirker eller kirkelige innretninger og kristne bevegelser. For at dette ikke skal bidra til forhastet identifisering og skjematisering, blir slike erkjennelser ikke nevnt her, men i det følgende blir de forskjellige sidene ved dagens kirker skissert for seg, slik at den enkelte kan gjøre seg sine egne vurderinger. Det skal fremheves at ingen kirke blir bedømt her - dette kan bare Kristus selv gjøre. Tvert imot kan på denne måten den skjulte meningen i økumenets "enhet i mangfoldet" synliggjøres, idet man kan ane et samsvar med universelle grunnmønstre osv.

Nåtidens kirker*/retninger

Styrker

Hva som følger med for interessenter 

Syrisk-ortodoks kirke og noen tilhengere av den gamle keltiske kristendommen, armensk kirke, egyptisk-koptisk og etiopisk kirke,

gresk-, russisk-, serbisk- ortodokse kirker, 

(og utraderte greiner av Aruis` kristendom)

"Thomaskirke" i India, nepalesisk kirke,...

Ofte dypere tro,  tildels sterk åndelig bestrebelse blant munker osv., utholdenhetskraft, konsekvens.
Et snev av opprinnelighet. Ofte krypt under kirken som rest etter gamle kristen-esoteriske tradisjoner. visdomslære (Maria-Sofia). ...

Som regel vakre, men strenge tradisjonelle ritualer - f.eks. 3 timer stående - (unntak f.eks. Thomaskirken). Liten tilpasningsevne til dagens unge søkende, særlig i ateistiske kretser - som derfor blir stående i utkanten av kirken og tenker mer verdslig.
Ved noen av disse kirkene ble det gjennomført kommunistisk systemtvang eller nasjonale preferanser som begrenset arbeidet eller oppfordret til fiendskap med andre kirker eller folkegrupper. ...

Frikirker, evangeliske, også pinsekirken, kvekere

Andre menigheter, som mange ganger blir betegnet som "sekter"** på tvilsomt grunnlag: adventister, nyapostolisk kirke, mormonere, o.a.

Enkelhet og kompromissløshet som tilsvarer egen trosoppfattelse og moral. For personer som er særlig lydhøre gir dette ukompliserte forholdet til Jesus Kristus også en mer direkte tilgang til hans kraft: sterke troserfaringer, som usedvanlige bønnoppfyllelser, troshelbredelser osv.,
intensivt bibelstudium uten bortforklaring av vanskelig forståelige steder,
sterk gjensidig støtte fra medlemmene i menigheten - ingen ren søndags- eller julekristendom ...

Utenom den mangeartede styrken i troen ingen direkte metoder til forberedelse på åndelige eller troserfaringer. Også som regel for lite stillhet eller metoder som baserer seg på stillhet, som kristen meditasjon (dette mangler også i andre kirker.)
Den velmente moralske strengheten i mellommenneskelige ting består ofte av forbud og ledsages sjelden av tilstrekkelige anvisninger, som f.eks. hvordan vennskap kan mestres i dagens virkelighet.
Tildels begrenset vilje til å forstå kristne erfaringer i andre kretser. Ofte av den mening, at hva som er nok for meg, er også nok for å misjonere andre.
Tildels for sterk følelse av å være utvalgt med hensyn til den egne kirken (særlig den nyapostoliske osv.).
Ofte motsetninger mellom egen overbevisning og politisk virkelighet. ...

Flertallet i de protestantiske/evangeliske kirkene

og progressive åpne kirker osv.

F.eks. Luthers sterkere innbinding av bibelen som troens kilde.
Mange sosiale funksjoner. Tildels åpenhet om at egne politiske og troens standpunkter skal stemme overens, å tenke og formane selv - også utenfor de "moralske emnene".
Åpenhet for det økumeniske forholdet mellom de ulike kirkene. ...

Det historisk-kritiske teologistudiet fratar troen i dag dessverre mange ting, mens det i presteseminaret blir undervist hvordan man skal få menigheten til å tro.
Veier til åndelig fordypning i troen søkes av noen, men tilbys sjelden.
Forflatning og for sterk tilpasning til samfunnet helt inn til kirkelige arrangementer er svært utbredt. Ofte var kirkene også medvirkende til problematisk utvikling av prestasjonssamfunnet (f.eks. kalvinisme). ...

Venstrekatolisisme, feministisk teologi, befrielsesteologier i den 3. verden

Svært nær menneskenes liv, sterke, kristent motiverte bestrebelser på sosiale rettigheter og menneskerettigheter osv. På grunn av dette også innenkirkelig aktpågivenhet.
Bestrebelser på å finne den beste åndelige og menneskelige rollen, også for kvinner
I den senere tiden også en begynnende åpenhet for mystiske erfaringer. ...

Hos noen en forflatet tro. Tildels innskrenket målestokk av dybdepsykologisk og sosial art, (gjelder alle, også humanister.)
Tro innenfor feministisk teologi som ofte er inspirert av gammel kult, som det ikke alltid har vært forsket på om den er kompatibel med kristendommen. ...

Katolsk kirketradisjon

og strengere katolske bestrebelser på f.eks. om Mariaprofetiet og mystikken 

Opprettholder det som denne kirken ble gitt av ritualer og tro. Innenfor Maria-tilbedelsen o.a. tradisjon også elementer som andre kirker mangler.
Mye karitativt arbeid og sosial årvåkenhet, også globalt.
Ofte bremse mot det generelle etiske forfallet i samfunnet.
Noen vage tiltak for formidling av metoder (eksersitier, enkle meditasjonstyper) for et lite antall av kirkemedlemmene.
Blant mystikerne - som ofte forekommer i denne kirken - tildels oppsamling av hemmelighetene i sammenheng med Jesu korsfestelse. (Også den kjente teologen Rahner forsto at fremtidens kirke må dyrke mystikken). ...

Det ble satset mye på dogmer og kirkeledelsens ytre gjennomslagskraft, også innenfor i kirken, istedenfor på innlevelse og forståelsesfull undervisning overfor dagens selvstendige mennesker. Også moralsk for det meste kun påbud og forbud. Svært liten innsats mht. det språklige som kirkene trenger i dag for å kunne levendegjøre trosarven og formidle den til forskjellige mennesker. Den moralske bremsefunksjonen er ikke nok for reell omvandling og fornyelse.
Den påbegynte opparbeidelsen angående tidligere inkvisitorisk og krigersk praksis samt samarbeid med bestemte verdslige makthavere er vanskelig.
En lære som sier, at det kun er den egne kirken som er fullkommen.
Mystikerne ble i beste fall akseptert istedenfor å anerkjenne deres veivisende funksjon.  ...

Kristensamfunn og kristologi av Rudolf Steiner, og kristne rosenkorsere,

Spesielle menigheter som nyåpenbaringsbevegelser****;

andre retninger, bla. på basis av Prof. J. Hurtaks lærer.

Slike måter å lære om Kristus på er beslektet med forsømte og delvis utryddede spirer til en erkjennelseskristendom*** f.eks. på grunnlag av Johannesevangeliet - ikke identisk med "gnostisismen". (Denne mangelen førte til mange forbedringsverdige forhold i dagens kirker.)
Forskjellige undervisningsveier for åpning på veien til Gud.
I Hurtaks tilfelle bla. arbeid med det bibelske "Guds navn".

F.eks i antroposofien ofte kun "arbeid i Kristi mening" istedenfor å trekke ham direkte med i bønnen. (Det kristensamfunnet som ble inspirert av R. Steiner regnes ikke direkte som antroposofi).
(Den kristne forbindelsen er ikke alltid like tydelig hos alle moderne rosenkorsgrupper.)
Nyåpenbaringsgrupper som bygger på skriftene til mystikeren Jakob Lorber trekker hovedsakelig inn former for "profetier" i tillegg til bibelen. Den som vil danne seg et bilde om deres mening og problemer, burde skaffe seg tilsvarende bedømmelsesgrunnlag.
****

Noen kretser uten klar organisasjonsstruktur i periferien rundt kristendommen f.eks. med nærhet til  new-age-grupper

Tildels bestrebelser for en ny tid hinsides ufullkommenheten i dagens materialistiske samfunn, forsåvidt beslektet med løftene i åpenbaringen. Granskning av egne egenskaper og erfaringer istedenfor å beskylde andre. Bestrebelser for en dialog mellom svært mange retninger. ...

Ikke alltid klart skille mellom Kristus og angivelige Kristusser samt noen retningers "Kristusbevissthet".
Siden det er omfattende enighet mellom religionene når det gjelder etiske spørsmål, men mindre om selve troen, blir forskjellene tildels bortforklart med kunstgrep.
At det er nødvendig å skille etisk mellom konstruktive og destruktive krefter på jorden, blir noen ganger ikke forstått, fordi Gud står over alt. Derfor også redusert toleranse overfor problematiske forhold og liten evne til å takle etiske vanskeligheter, som har preget den øvrige, organiserte kristendommen. Som bevegelse har de svært lite samfunnsmessig engasjement. ...

* Det er også mulig å undersøke de forskjellige kirkenes slektskap med de opprinnelige apostlene. Forskjellige mennesker finner i de forskjellige kirkene det som hjelper dem videre frem. 
** Dersom du interesserer deg for en gruppe og den: a.) lar deg beholde din personlige frihet og kontakt med familie og venner, b.) ikke forleder deg til uetiske aktiviteter, c.) bestreber seg ikke på å ta fra deg det som tilhører deg (unntatt kirkebidrag, kirkeskatt og frivillige ytelser), d.) baserer seg på bibelen eller Det nye testamentet eller på Jesus Kristus i samme mening, e.) anerkjenner at den ikke er den eneste sanne kristne gruppen, - da kan man i det minste ikke bruke det nedsettende begrepet sekt, uansett hvordan dine teologiske interpretasjoner ser ut, og uansett hvordan du vurderer deres tilleggstradisjoner, som finnes hos nesten alle kirker - unntatt den ev. frikirke.
*** F.eks. Johannes selv, Clemens av Alexandria, Origenes, paulikianerne, Joakim av Fiore, Mester Eckehart, Tauler, Seuse, Nikolaus av Cusa (Cusanus), Jakob Boehme, Angelus Silesius, Paracelsus, Novalis osv. Slike kretser kan like godt ha hatt sine begrensninger som alle kirkene hadde sine, men de er også en bestanddel av hele kristendommen. Bogumilene og katarene var til dels beslektet med dem, men noe ensidig og verdensfjern.
****
Se også kapitlet "Omgangen med profetier" - også generelt om "profetiske ord" og liknende - i hovedteksten på Kristusveier.net. Ikke alle nyåpenbaringsgrupper betrakter seg som konkurranse til kirkene, derfor blir det heller ikke oppfordret til å melde seg ut eller gå over til annen kirke (f.eks. Lorber). Andre grupper igjen er meget kirkekritiske, fordi de også i dag ser de store kirkene som sine forfølgere. 

 

c.) Løsningsforsøk til konfliktene mellom kirkene i økumenen.

Kristendommens fulle muligheter blir først synlige når kirkenes økumeniske mangfold betraktes.  Den som bare lar den minste fellesnevner i de store kirkenes kjente lærer gjelde som kristent, forbeholder menneskene og kirken nettopp den impulsen de trenger for å komme videre for å utrydde forflatningen og fornye kristendommen i den tidlige kirkens mening. Det er nødvendig at kristne lærer av hverandre. Samtidig bevarer alle sin identitet. En sterkere bevissthet om samhørigheten innenfor kirkenes mangfold betyr ikke, at det må strebes mot en enhetlig kristendom. Dette har Kristus selv overhodet ikke nevnt i sendebrevene til de syv kirkene i Asia. Han visste at det finnes forskjellige mennesker. Også profetiet som nevnes et annet sted om en tid der det vil være én hyrde og én hjord betyr ikke, at disse hjordene ikke ville ha et indre mangfold. Den høyeste "hyrde" er til syvende og sist Kristus. Han er også den eneste som kunne forene kirkene på riktig måte. Hvem skulle man ellers høre på? Men det kan innledes en utvikling i den retningen. I det følgende beskrives de punktene som dagens ledene av de store kirkene anser som de viktigste hindringene i denne diskusjonen. (De fleste menneskene i kirkene er ikke særlig interessert i å opprettholde "hindringer".)

0. Et viktig grunnlag for en viss innbyrdes enighet mellom kirkene er den felles forståelsen av dåpen som sakrament.

Ved det 2. vatikanske konsilet i 1962 skjedde det en viss åpning for økumenet: den katolske kirken anerkjente at det finnes elementer, som Guds ord, levende nåde, håp, kjærlighet og Den hellige ånds gaver - usynlige og synlige elementer - også utenfor den katolske kirken, og at det derfor er mulig å oppnå 'frelse' og forløsning også der. Den katolske kirken fortsatte imidlertid å være den eneste kirken som kan betegnes som fullstendig.

1. Den uavbrutte "apostolske suksesjon" (arvefølge) som har skjedd gjennom håndspåleggelse siden de opprinnelige apostlene og biskops- og presteordinasjonen i forbindelse med den, aksepterer ikke den katolske kirken hos protestantene. Derfor er ikke disse to kirkene noen søsterkirker. Imidlertid er noen evangeliske kirker delvis oppstått ved at enkelte landsfyrster konverterte, som igjen betyr at endel ordinerte katolske prester også må ha konvertert. Disse tok på sin side del i innsettelsen av videre prester i tilsvarende handlinger under gudstjenesten. Håndspåleggelsen for forskjellige formål (helbredelse, velsignelse ...) er absolutt bibelsk begrunnet. Hvis utleggelsen skal skje etter katolsk mening - som bibelen ikke uttrykkelig foreskriver - med at det skal være en ubrutt kjede frem til i dag, da ville det fremdeles være mulighet for at de evangeliske kirkene ville innføre håndspåleggelse igjen - noe som ikke ville skade dem på noen måte - og i tillegg fant noen i egne rekker eller utenfor som kunne utgjøre den "ubrutte kjeden", kunne dette ryste selvbevisstheten i de evangeliske kirkene.
Det ville også være mulig å gjensidig anerkjenne at forholdet til Kristi hellige ånd, som ellers formidles gjennom håndspåleggelse, også kunne oppnås direkte ved bønn. (Det kan til og med hver troende. Derfor finnes det også mennesker som åpenbart har særlig utpregede evner til kristne helbredelser med håndspåleggelse, uten noensinne å ha mottatt en kirkelig ordinasjon, mer en de fleste ordinerte.) Utfra dette måtte en evangelisk prest kunne gi Den hellige ånd videre gjennom klassisk håndspåleggelse. Denne varianten ville på sin side være fremmed for en katolske kirkens selvbevissthet. (Men den evangeliske kirken har heller ikke praktisert dette, så ingen har noe å bebreide de andre for. Strengt tatt kunne den katolske kirken anse dette som en mulighet og kunne kun ta det forbeholdet at det ikke ville være kontrollerbart med normale midler om Den hellige ånd slik ville virke på samme gyldige måte. Men de hadde til alle tider mennesker for hånden som kunne ha fortalt dem hvor gyldig eller ugyldig resultatet ser ut (f.eks. mennesker som Pater Pio osv.). I tillegg finnes det sannsynligvis en innskrenkning for den katolske ordinasjonen hittil. Hva skjer med en ordinert prest som grunnet en drastisk forseelse kan ha mistet Den hellige ånds strømning? Ville han/hun fremdeles være i stand til å kunne gi Den hellige ånd videre? Dette er spørsmål som ikke kan besvares pålitelig uten undersøkelser eller uten mennesker som Pater Pio.

2. De andre kirkenes spørsmål om Petersembedets rolle, altså pavens rolle, står for de katolske kirkene i sammenheng med konseptet om en synlig, full kirkelig enhet under hans føring. Jesus hadde bedt Peter om å "fø" sine "lam" og "sauer" (Joh.21). Dermed har riktignok ikke Jesus gitt beskjed på at de andre disiplene og elevene skulle innordnes under Peter, men at de eksisterende kristne i sin helhet: f.eks. de gamle "7 kirkene i Asia" (se over) ble passet av Johannes og ikke av Peter, mange menigheter ble passet av Paulus osv. Spørsmålet er altså hva dette "fø" kan bety for en etterfølger etter Peter i dag. For noen år siden signaliserte representanter for ortodokse kirker at de ville være enige med pavens "æresprimat" uten direkte maktfunksjon for de andre kirkene, slik den romerske biskopen i den tidlige kirken var allment anerkjent som den første blant sine like. Selv noen protestantiske teologer vurderte dette også. Vatikanet gikk ikke inn på dette den gangen. Likevel uttalte paven senere at de andre kirkene skulle tenke over hvilken rolle pavedømmet etter deres oppfatning skulle ha. Å tenke over tingene kunne ikke skade noen. Hvis kirkene slo seg sammen, ville de selvsagt også måtte velge en felles leder.

3. I den katolske kirken savner den protestantiske kirken tillatelsen til å ordinere kvinnelige prester. Riktignok har også ortodokse kirker og deler av de anglikanske og de protestantiske kirkene i mange land selv et problem med dette spørsmålet. På den annen side finnes det også innenfor den katolske kirken "folkets krav til kirken: 'vi er kirken'", som bla. også stiller dette kravet. Uansett hvor viktig dette spørsmålet er, så er det ikke mulig å se hvorfor det er så viktig å løse dette i forbindelse med veien til en enhetskirke. Det er egentlig et krav som de enkelte kirkene må løse selv i forhold til egen overbevisning. Vatikanet ville nok ikke frata den evangeliske kirken retten til å fortsette å ordinere kvinnelige prester, selv om en tilnærming mot hverandre skulle forsterkes. Riktignok kan det være en positiv utfordring å arbeide med dette i de enkelte kirkene.
I bibelen (av Paulus) er det først og fremst kun antydet at kvinner og menn tradisjonelt har forskjellige funksjoner i menigheten. At kvinnene generelt skulle ha mindre rettigheter, var ikke noe problem i en tid der kretsen av disiplene fremdeles visste og opplevde hvor viktig f.eks. Marias eller kvinnenes rolle var for pinsehendelsen. "Kvinner skal tie i forsamlinger" hadde sikkert en annen betydning enn det som senere ble tolket ut av dette og har lite å gjøre med det aktuelle spørsmålet. Siden det imidlertid betviles om dette alltid forstås slik, gjenstår det kun å påpeke hvor upassende det er å gjøre dette spørsmålet til det viktigste i bestrebelsene på å oppnå en kirkelig enhet. Den som mener at han/hun kan fremme saken om en enhetlig kirke ved å blande spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige prester inn i diskusjonen, vil nok bli skuffet. Det er bedre å ha to emner enn å behandle to emner. Etter hvert som kirkenes enhet rykker nærmere, vil det vise seg hvor langt den enkelte kirken er kommet.

4. Mariatilbedelsen i den katolske eller ortodokse kirken eksisterer ikke i denne formen i de protestantiske kirkene, men dette anses åpenbart ikke som et sentralt stridighetspunkt på veien til en større enhet. Det 2. vatikanske konsilet medga også at det kunne være forskjeller i liturgien i forhold til de troendes åndelige kultur, som også kunne virke gjensidig berikende. Vi er kjent med at det på 50-tallet og 60-tallet ble gjort enkelte forsøk på å gjeninnføre Mariatilbedelsen i egnet form i de evangeliske kirkene.

5. På den ene siden er det forståelig at kirkeretten (CIC), hvis tidlige former ga anledning til misbruk av forskjellig slag, generelt er en ømtålig sak. Den tradisjonelle kirkerettens rolle, som bibelen slett ikke påkrever, burde i den katolske kirken imidlertid ikke være et problem som blokkerer bestrebelsene mot en sterkere kirkelig enhet, slik EKD mener det. Dette gjelder først og fremst en enkelt kirke. Enhver kirke, så lenge den eksisterer som egen enhet eller underenhet, kan ha sine egne vedtekter og dermed også sin egen - uansett utforming - kirkerett. Endringene innenfor disse interne, kirkelige normene er også en sak for den enkelte kirken, så lenge man ikke forlanger at ens regler skal overtas av alle uten gjennomsyn på forhånd. Og selv om noen ville ha en diskusjon om en slik overtakelse, ville også den katolske kirken være klar over at dette ville forutsette et nytt felles konsil, som ville fremkomme med felles, ny kirkerett - eller animere til det, på samme måte som den katolske kirken selv i 1983 hadde tilpasset seg til den nye folk-Gud-teologien i det 2. vatikanske konsilet fra 1962. Det er altså malplassert, dersom dette emnet fremstilles som enhetsforhindrende. 

6. Et annet stridsobjekt, spørsmålet om menneskets rettferdighet for Gud gjennom sine gjerninger eller gjennom Jesu Kristi frelsesgjerning, kan betraktes som tilstrekkelig erklært, fordi den katolske og evangeliske kirken i mellomtiden er kommet frem til en felles beslutning.

Dermed ville det absolutt være mulig at kirkene går nærmere inn på hverandre gjennom økumenske synspunkter istedenfor å plage Kristus mer gjennom sine avgrensninger mot hverandre.*) Det å gå nærmere inn på hverandre burde faktisk skje "med sensibilitet og gjensidig hensyn, med tålmodighet og samtidig med mot og respekt for sannheten", som pave Johannes Paul II. kalte det. Men det som riktignok i dag kan oppleves uavhengig av dette, er den "allmenne kirke" i Jesus Kristi ånd, som består av alle som følger Jesus Kristus på sin måte og som bestreber seg på å "utføre Faderens vilje" - uansett i hvilken kirke de er, og uansett om det også er noen der som ikke er medlem i noen kirke eller religionssamfunn eller som ikke stadig har begrepet kristendom for øyet. Det er dette nettstedet "Kristusveier" bygger på når det gjelder kirkene. Bestrebelser på en synlig enhet fortsetter å bestå som oppgave til tross for disse erfaringene og er altså ingen motsetning. Men dette må imidlertid virkelig være utfra en egen, indre vilje. En underskrift alene er ikke nok.

*) se også fotnoten i kapitlet „Jesus døpes i Jordan" i del 1.

Den katolske kirke kunne f.eks. hente inspirasjoner om dette fra Kristusbudskapene av den ortodokse Christin Vassula Ryden, "Das wahre Leben in Gott" (tysk: Det sanne liv i Gud), bind 1. Den katolske kirken avstempler slike skrifter som "privatåpenbaringer" (...). Ofte dekker imidlertid innholdet mye mer enn det som slike inspirasjoner ville bety for vedkommendes personlige liv. (Litteraturangivelser blir kun gitt på dette nettstedet som ekstra henvisning. Våre erkjennelser er helt uavhengige av disse.)

 

Hva trenger jeg en kirke eller et fellesskap til?

På den ene side er det mulig å finne en helt individuell, indre forbindelse til Jesus Kristus og til Gud.  Det er dette som er kjernen. Han/hun kan til og med føres direkte av Gud til å utføre visse gjerninger, hvis han/hun er i stand til å tyde de finere, små tegnene.

Men det finnes enda et nivå i denne forbindelsen, som først utfolder seg i fellesskap med andre: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem" (Matteus 18,19-20). Først kan dette lyde enkelt, hvis man leser det rent ordrett. Litt vanskeligere, men absolutt mulig, ville dette også være fra det fjerne, når f.eks. mennesker lager en avtale til en bestemt tid. En mystiker kunne oppleve et slikt fellesskap helt uten avtale. Dette er imidlertid et for stort krav for de fleste. Mennesket er egentlig ikke født til å leve som eneboer.

Denne formen for bønnefellesskap kan f.eks. føre til et regelmessig husmøte. Dessuten kan det praktiseres i et kirkemenighet eller i et eller annet egnet annet trosfellesskap. Selv om en eller annen kirketradisjon kanskje fremtrer sterkere enn en annen for de troende, endrer ikke dette meningen med møtet.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 De syv segl.

Følgende visjon skildrer først og fremst tilbedelsen av Gud av de „24 eldste", de „syv ånder foran Guds trone" og de „fire skikkelsene" – som skapelsen og de forskjellige urkvalitetene fremstilles med. Deretter blir det skildret, hvordan kun „lammet" – med attributter fra Kristus – kunne åpne boken med de syv segl - Åp. 4 - 8, 1. Denne visjonen foregår i „himmelen" – i denne sammenhengen på det guddommelige området. Seglenes innhold blir først skildret på et nivå som kjennetegner deres krefter gjennom symboler – de fire hestene og rytterne med forskjellige farger. Utfra forandringene på dette nivået, som kan sammenliknes med et symbolsk drømmenivå, utgår også indirekte virkninger på hendelsene på jorden. 

Til tross for karakteren som i det store primært er rettet mot utviklingen på dette psykiske nivået i disse avsnittene står det i begynnelsen også „så vil jeg vise deg det som heretter skal skje", dvs. etter de syv menighetene. Ut fra dette prøvde R.Steiner og Arthur Schult å antyde ytterligere syv „seglkulturer" på jorden, som hadde sammenheng med renselsen av de gjeldende bevissthetsnivåene. En bok som er oppstått i Mexico på grunnlag av Kristusinspirasjoner, "det sanne livets bok" fremlegger hele historieforløpet fra "Kains og Abels" tid i de syv seglene og til fullbyrdelsen i den kommende tid.  

Ihvertfall gjør denne teksten det umulig med en klar identifisering med nåtidens fysiske jord. Hvis man tenkte over tingene på samme måte som mange frikirker gjør, kunne man i de første fire seglene finne svake antydninger til de to verdenskrigene, den etterfølgende skrekk-likevekten mellom øst og vest samt sult og pest, religionsforfølgelser og katastrofer av kosmisk opprinnelse ville eventuelt følge etter: meteorer, jordskjelv, mulig polvending/polforandring, men se også kapitlet „De siste syv plager".

Allerede hendelsen i Johannesevangeliet 2 – Bryllupet i Kana og Jesu utdrivelse av kjøpmennene og vekslerne fra tempelet – se vårt kapittel om dette - minner om karakteren i disse avsnittene i sin felles aggressive form.

Når Jesus forutsa åndenes adskillelse - i kapittel 5 i Johannesevangeliet, i de som gjorde gode ting og de som gjorde onde ting, så går skildringen mellom det 6. og det 7. seglet over i den sjelelige „Guds tjenere blir merket med segl" og "Den store hvite skaren".  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

De syv basuner.

Også visjonen om englene med de syv basuner avspilles i himmelen - Åp. 8, 2 - 11, 19.  De „helliges bønner" som stiger opp og „ilden fra alteret" som blir kastet ned på jorden, likesom basunene selv som instrumenter som brukes i hodehøyde gjenspeiler et mer åndelig nivå, slik det ofte er med drømmer med liknende symboler. Her er dette utgangspunktet for de endringene som til dels kan rekke helt til det jordiske, hvor alle mulige skygger kan oppvirvles.

Til tross for denne primært åndelige ikke-fysiske karakteren er det også her gjort forsøk på å innordne dem tidsmessig etter seglene, f.eks. som jordiske „basunkulturer". Det er vanskelig å finne holdepunkter i tidhistorien: Det ville ikke være vanskelig å se skogsdøden og giftstoffer i sammenheng med kvaiteten i den 1. og 2. basunen. Når det gjelder den 3. basunen er det derimot påfallende, at den fakkelen som faller på tredjedelen av elvene, heter malurt = Tsjernobyl. Den 4. basunen kunne fremheve en stjernekonstellasjon, som kunne ses midt i august 1987 i en kosmisk trekant av alle planetene. Deler av new-age-kretsene mediterte dengang uten å påberope seg apokalypsen, men med det apokalyptiske antallet på 144000 mennesker – indianske „regnbuekrigere" – over en tilsynelatende begynnelse - eller stasjon - på veien inn i en ny tidsalder. Den femte basunen – røyk fra avgrunnsbrønnen, gresshopper med jernpanser, fem måneders pinsler...– kunne etterlate inntrykket av at Golfkrigen (1991) i det minste var et ytre bilde av kraften i denne basunen og dens fortsettelse inn i den neste basunen. Den syvende basunen fører inn i „Guds tempel", igjen ledsaget av lyn og røster og torden osv., som også kan ha en indre betydning.

Ved den syvende basunen er det også røster, ifølge dem består „Vårherres og hans Kristi folk og nasjoner" allerede, i det minste på åndelig nivå er allerede mye fullført, som ikke er ferdig opparbeidet på jorden. „Basunenes" kraft kan sammenliknes med kraften i „forklarelsen" (Matt. 17 og vårt tilsvarende kapittel) og i lærene i omgivelsene, også i bergprekenen (Matt. 5-7) osv.   

Tilbake til lenkene på denne siden

 

De „syv tordenvær" og de to profetene.

Etter den sjette basunen „sagt av de sju tordener", hvis innhold Johannes „setter segl for" og ikke skal skrive ned. Deretter blir „Guds tempel og alteret" målt. To profeter skal bli drept og vekkes opp igjen. Åp. 10 - Åp. 11, 14. Her kan man fastslå slektskap med Lasarus oppvekkelse i evangeliet - vårt kapittel om dette og Joh. 11.  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Kvinnen og dragen.

I alle fasene av disse hendelsene deltar åndelig bærende krefter og forskjellige motstridende krefter. I teksten er av og til den ene siden mer utført, av og til den andre. Tegnet på himmelen - „en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet" - Åpenbaring 12 - viser uten tvil „Sofia", himmelens eller verdens mor, mindre aspektet av jordens mor - se i kapitlet „Den første pinsehendelsen" i dette arbeidet. Hennes antatte forbindelse med Maria er allerede nevnt. Maria bodde langt opp i alderdommen symbolsk i en hule, hvor tidligere modergudinnen Kybele var blitt tilbedt, som om å ville tilføre noe nytt. „Barnet" hennes i åpenbaringen – et barn av et himmelsk vesen må først og fremst også ses som et himmelsk vesen – som senere skal føre menneskene med „jernstav", dvs. bla. med stadig formaning til deres oppriktige, individuelle kjerne, hentyder til en spesiell virkemåte til den kosmiske Kristus, den kan også oversettes med "jernscepter" og er dermed også et kongesymbol i tillegg til et symbol på den "innvidde" og kan også ha å gjøre med den "himmelske hærskare". Mer i kapitlet „De siste syv plager (vredeskålene)".

Her kan man ane en delvis forbindelse til karakteren i fotvaskingen og den forutgående salvingen gjennom Maria i Betania - se vårt kapittel "Kristus og fotvaskingen" og Joh.12,13. Også gjenopptakelsen av motivet om ny fødsel på stadig høyere nivåer i utviklingen er innbefattet her.

„Dragen" med sine negative engler er baksiden. Gjennom „Mikael og englene hans" beseires de i kosmos og kastes ned på jorden. Nå beskyttes kvinnen av himmelen og jorden mot dem.    

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Det syvhodede dyret fra havet.

Også de to andre negative krefter opptrer i denne visjonen, først og fremst den som er rettet mot ønsker og lettsindighet - Åp. 13, 1-10, sml. vårt kapittel "Fristelsene" og Joh. 13, 1-10 og Matt. 4, 5-11. Senere i åpenbaringen blir de syv hodene tolket som syv fjell, som "horen Babylon" sitter på, og fjellene rundt som „syv konger". De ti hornene tolkes som „ti konger" i åpenbaringen, som har én mening og som har gitt dette dyret sin makt.

Bla. på grunn av de „syv fjell", som bla. kan minne om de syv høyder rundt Roma, finnes det kristne frikirker som ser på pavedømmet som „Babylons hore". Dette er imidlertid kanskje å gå litt for langt og er ikke dokumentert gjennom den øvrige symbolikken til tross for den katolske kirkens historiske problematikk. I Åp. 18:11-23 fremheves entydig en sammenheng med den globale verdenshandelen. (Se kapitlet "De siste syv plager og Babylons endelikt...".) "Bildet" av dyret iflg. det følgende kap. Åp.14 kunne ha noe å gjøre med falske bilder (forestillinger) av Jesus. Det kan også henge sammen med en viss avhengighet av multimediaenheter, som også kan ha kultstatus.

Dette „dyrets" grunnleggende, forføreriske krefter kan særlig forvandles gjennom den kraften som beskrives i vårt kapittel "Ydmykelsen" - Joh. 19,1.  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Det tohornede dyret fra jordens indre.

Her har vi den negative kraften som er rettet mot materialistiske ønsker - Åp. 13, 11-18; sml. vårt kapittel "Fristelsene" og Matt. 4, 1-4.

Sammenhengen mellom menneskets kjennetegn ved hjelp av panne og hånd med tallet 666 i disse kapitlene som forutsetning for å kunne kjøpe og selge, gjenspeiles allerede ekstra tydelig i verdens hendelser. Utviklingen av PC-nettets muligheter, betalingskort, strekkoder med tre dobbeltstreker som begrensning = 666 i denne koden, stortestene med apparatene som allerede er utviklet i Kanada eller i Malaysia for personidentifikasjon ved hjelp av panne eller hånd, betegnelsen „La bête" = bestet, dyret for den gamle EØF i Brüssel, en internasjonal bankkode 666 osv., viser en tendens på hvordan ubevisst eller bevisst og kanskje for moro skyld slike betegnelser blir anvendt. Det bibelske „dyret fra jordens indre" er også identisk med „avguden mammon".

En ytterligere og ennå ikke helt overstått tendens er først å angå de stadig mer dramatiske miljøproblemene med uvirksom teknisk miljøkosmetikk og deretter med forblendende, teknokratisk økodiktatur, istedenfor å la virksomme demokratiske eller massive endringsimpulser fra befolkningen komme på banen. Gjennom en klar erkjennelse av deres karakter blir mulige løsninger på manipulasjonsmekanismene oppdaget. Denne prosessen har en sammenheng med den kraften som ble nevnt i forbindelse med tornekroningen - vårt kapittel og Joh. 2 - 3.

Også i kapitlene om dragen og de to dyrene er eventuelle antydninger til nåtidens tilskikkelser ennå ikke hele innholdet. Det hele avspiller seg, som nevnt, ikke bare på den fysiske jorden. I den etterfølgende nye visjonen med 144000 (Åp.14) opptrer flere vesener eller engler på nytt etter hverandre, som "høster" to forskjellige menneskegrupper på jorden. De som forbindes med dyret blir kastet i „Guds vredes store vinpresse", dvs. overlatt til naturlovenes virkninger. Riktignok må det her henvises til at åpenbaringen i virkeligheten ikke kjenner en "evig fordømmelse", men at alle kan finne frem til Gud på et høyere nivå og at alt er omgitt av Ham. Sml. Åp. 22 og vårt kapittel om den "nye jorden" i denne teksten.  

Tilbake til lenkene på denne siden

 

De „siste syv plager", "Babylons endelikt" og Jesu gjenkomst.

De som forble standhaftige overfor dyret og dets bilde, dukker opp i den neste visjonen på et nivå som omskrives som „hav av glass blandet med ild". Ut av „tempelet i himmelen" kommer syv engler ut på nytt, med de „siste syv plager", som de tømmer fra „vredesskåler" over jorden, i havet, i elvene, ut over solen, ut over „dyrets trone", i „Eufrat" og ut i luften (Åp. 15,5 - Åp. 21).

På den ene side ser vi her et enda høyere virksomt bevissthetsnivå, på den andre side kan dette bevirke en enda dypere og mer eksistensiell oppvirvling av alle jordens elementer og den synlige delen av kosmos: Byller, gift, lidelse, ild, mørke, negative „ånder" og en verdensomspennende katastrofe med kontinentalplateforskyvninger, senkinger eller oversvømmelser, meteorer inkludert en tredeling eller ødeleggelse av den materialistiske sivilisasjonen i „Babylon" - Åp. 17 - 18,24. En mulighet eller et „tidsvindu" for hendelser i denne retningen viste seg allerede i det sjette seglet.

Her er det også mulig at man bør regne med større tidsintervaller. Men Jesu avskjedsord (f.eks. Markus 13) og mange profetier som er oppstått etter Johannesåpenbaringen, peker alle mot en sentral omveltning, ca. i årene rundt 2000, der alle sporene omstilles. (Se over: Omgangen med profetier). Vitenskapelige resultater og andre ikke 100 % anerkjente resultater peker i samme retning. Den massive reduksjonen i det jordmagnetiske feltet og den siste tidens uvanlige økning i jordskjelv og vulkansk aktivitet, solens „økte lysstyrke" uavhengig av solaktivitetens klassiske sykluser samt maksimalforløpet av solaktivitetene i 2000/ 2001 viser våkne mennesker, at her er det noe usedvanlig i gjære.

Dersom magnetpolene plutselig forskyver seg kraftig eller magnetfeltet går i oppløsning og deretter ville bygge seg opp igjen i motsatt retning, slik dette har forekommet flere ganger i jordens historie, ville dette føre til en geologisk omveltning. Dette ville ikke bare innlede en ny tid for menneskeheten, men også en ny jordhistorisk tidsalder. Dersom det magnetiske „Van-Allen-beltet" rundt jorden periodevis ville miste sin sannsynlige beskyttelsesfunksjon overfor partikler og „kosmisk støv", kunne den profetiserte meteornedbøren bli virkelighet.

Egne erkjennelser bla. hentyder riktignok til at den omfattende ødeleggelsen som mange forfattere er så redd for slett ikke eller ikke lenger trenger å skje, verken i form av en tredje atomær verdenskrig, gjennom en komplett økologisk kollaps eller utfra teorien om en polforandring på rotasjonsakselen eller vending i forhold til den kosmiske bakgrunnen. Mye har endret seg ved grunnlagene for slike visjoner.

Siden på den ene side apokalyptiske prosesser i guddommelig målretning og på den andre side manipulasjon av mange naturprosesser gjennom egoistiske deler av menneskeheten eller deres „eliter" hele tiden skjer, ved siden av noen få menneskelige innvirkninger, kan begrensede jordforandringer med "nyjusteringer" som rekker langt inn i det astronomiske bli uunngåelig, i tillegg til forandringene i menneskeheten og dens bevissthet. 

Ofte forutsagt ble "antikristne", diktatoriske bestrebelser til makthavere som vil beholde sin makt, og også at denne gamle tiden skal forkortes eller gå til ende gjennom denne omveltningen med opptil tre dagers mørke. Disse forandringene kan dermed ikke bare avfeies som vrøvl.

I denne sammenhengen blir profetiseringen av Mariavisjonen fra Garabandal til en „stor advarsel", som nådeløst viser alle mennesker verden over hva de må overvinne i sitt indre - sml. Joh. 16:8, Åp. 14:6-20 - hvis de vil gå gjennom lyset  (sml. Joh. 16:13). Dette kan være forbundet med et synlig tegn på himmelen. Innen ett år etter skal det skje et "stort (helbredelses- ) mirakel" og et tegn bli igjen i Garabandal. Kun dersom menneskene ikke omvender seg etter dette, vil senere den store "dommen" (de "syv siste plager" = "vredesskåler") finne sted gjennom "ild fra himmelen" (se dessuten Mt. 24:28). (Franz Speckbacher, "Garabandal" (tysk), s.120... De fleste kommentarer som finnes i litteraturen om Maria-åpenbaringene sett fra en streng katolsk synsvinkel må ikke tilsløre at profetiene er tiltenkt for hele menneskeheten.)
En mulig forberedelse kunne kanskje - i tillegg til renselsen av det egne livet - å be allerede nå om en sterkere innvirkning fra Den hellige ånd.

I nyere „tilkjennegivelser" snakkes det om en "nullsone" - de som har modenheten til det, skal kunne dykke inn i et kosmisk-åndelig kraftfelt på jorden – ofte unøyaktig kalt „fotonring" – og kunne føre et fysisk liv med „lyslegemenes" evner i høyere dimensjoner (se kapitlene "Oppstandelsen" og „Fredsriket").

Også hjelpeaksjoner som periodevise „opphentelser" av mennesker som er forberedt av Kristus eller av engler,  eller foreløpige evakueringer og annen hjelp blir kunngjort av positivt stemte overjordiske vesener. Hvor den enkelte henter sin hjelp, må han/hun finne ut selv på bakgrunn av sin religion eller verdensanskuelse. Siden det også finnes lys og skygge i kosmos, er det godt å be om Kristi føring sett på bakgrunn av hendelsenes sannsynlige kompleksitet og bruke egen evne til differensiering – for dette er en spesifikk jordisk vei mot enheten i sammenheng med det som kommer i tillegg som nye krefter fra oven.

Kjerneemnet i denne gjennomgangen er det enkelte menneskes siste sjanse til å beslutte i sin sjel, om han/hun vil fortsette å ta del i utviklingen frem til "fredsriket", slik Gud ville det skulle fremstå på jorden. Til slutt i denne hendelsen finner til syvende og siste Kristi gjenkomst sted (Åp.19, sml. Åp. 12, Matt. 24:30; Apg. 1:6-8): Kristus kommer ikke ganske enkelt igjen som jordisk menneske, men som kjernen i en mer omfattende hendelse, hvor Guds "himmel" (og det "hinsidige") og jorden samt ånd (og sjel) og kropp vil komme nærmere hverandre. Likevel er det selvsagt også beskrevet en Kristi gjenkomst som reelt vesen, altså ikke bare den forandringen i menneskeheten som han har innvirket til, slik noen moderne grupperinger antar. Denne hendelsen har direkte eller indirekte betydning for alle mennesker, ikke bare for kristne. Jesu gjenkomst som vitne for sine ved den guddommelige domstolen anerkjennes også i Koranen. Videre kan det utfra profetier i andre religioner sluttes, at deres profeter vil spille en ny rolle igjen og vil hjelpe sine tilhengere i gang.

Heller ikke ved dette trinnet i åpenbaringen passer det med straffetenkning. Det fremstår heller som del av et logisk konsept som er rettet mot et nytt evolusjonstrinn i livet på jorden. Det som er utfordringen er å finne den felles gjennomgangen til et høyere nivå, hvor alle til sist kan finne det riktige utviklingsnivået eller -trinnet for seg selv. Den som i god vilje tar opp i seg og omsetter de nødvendige fornyende kreftene, kan oftere oppleve det positive i dette, men samtidig også ha medfølelse for verdens lidelser. Den som derimot ikke vil la det nye få komme inn i seg, opplever dette som en kraftig kollisjon utenfra. Det er "dommens" eller "den siste dags" egentlige karakter i åpenbaringens mening. Mennesket har en stor handlefrihet, men, som ellers i livet, ved et visst tidspunkt må han/hun ha tatt en avgjørelse, ellers vil ingen avgjørelse også regnes som en avgjørelse – de „lunkne" nyter ikke særlig god anseelse i åpenbaringens kontekst (se i "De 7 kirkene" med tillegg). Åndenes adskillelse hører også med til kjernen i åpenbaringens hendelser på veien til endelig enhet.

De „syv plagene" – den syvende ender med en røst fra himmelen „Det er skjedd" – tilsvarer korsfestelsen og det som ble sagt der „Det er fullbrakt", se bla. Joh. 19, og vårt kapittel til dette.

Allerede i dag kan man gjennom mystikk og innlevelse oppleve hvordan jorden lider og skriker om hjelp, ja, hvordan den forbereder seg på den „vanskelige fødselen". Korsfestelsen eller „graven" som gjennomgang til oppstandelsen gjelder her hele jorden og rekker ut over den i sin virkning. Også her kan man ane, som nevnt i trinnene i evangeliene, at gjennomgangen fra korsfestelsen over en tilstand hinsides liv og død til oppstandelsen i dag virker som en enhet, slik at trinnene i "den siste plagen" også kan forløpe uten en "verdensundergangsliknende" katastrofe.

Siden åpenbaringen ikke gjør oppmerksom på en film som forløper mekanisk, men på en differensiert utvikling (se det innledende kapitlet "Johannes åpenbaring"), kan det hende at den faktiske ytre hendelsen er kommet lenger enn mange innser, fordi de kanskje stirrer på en eller annen detalj, som kanskje (ennå) ikke har funnet sted. På andre områder eksisterer det mange plager allerede, som slett ikke var lagt opp til i åpenbaringen.

Et tillegg: Også de nye bøkene av Wladimir Megre om den sibirske kloke kvinnen Anastasia (tysk, Wega forlag, Neufelderstr.1, D-67468 Frankeneck, Tyskland) inneholder kunnskapen om at de gamle programmene i verdenskatastrofen er foranderlige, og at målet er å optimere alt gjennom menneskenes medvirkning i samklang med Gud. Men det betyr ikke at alt kan fortsette som hittil. 
Denslags bidrag kan imøtegås som impulser istedenfor å dyrke fordommer. Erkjennelsene hos „Kristusveier" er imidlertid ikke avhengige av dette.

Spørsmål:
Ønsker jeg at Jesus Kristus som forkynt igjen skal anta tydelige former og endre menneskenes liv og verden?

*Scenarier (kun tysk eller engelsk).

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Det (virkelige) „1000–årige fredsriket".

Etter at perioden med de „syv plager" er gjennomgått, følger den kosmiske visjonen til Kristus, som vender tilbake til jorden fra himmelen – „han som heter Trofast og Sannferdig"– med sin „hærskare" av hvitkledde. Med dette er det ikke dagens menneskelige pseudo-kristusser som er ment. Den „falske profeten" (med falske/ensidige forestillinger om Jesus, eller om det som er kristent...) styrtes. De „tusen år" - Åp. 20, 1-6 som innledes nå, er ikke akkurat et imperium. Nettopp den samfunnsmessige „store maskinen", de ytre negative krefter og deres manifestasjoner, blir bannlyst.

Her finner vi også den åndelige dom. Her må også en utbredt misvisende oversettelse korrigeres:
Åp. 20:4: "Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshogd på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år."
I virkeligheten skal det her stå ordrett "levde" istedenfor "ble levende" (sml. f.eks. fotnotene i Elberfelder-bibelen (tysk)). Dette kan riktignok - i tilfellet med "sjelene ..." - bety en gjeninntreden i livet, men for de "som ikke hadde tilbedt dyret" også et videre liv på jorden. Det vil si at av de sistnevnte må slett ikke alle omkomme først.

Dette stadiet er beslektet med Kristi oppstandelse (Joh. 20-21, og vårt kapittel om dette). Også i selve teksten blir dette kalt den „første oppstandelsen".

De negative kreftene er imidlertid ikke fullstendig oppløst, også det enkelte menneskets ufullkommenheter må fortsatt bearbeides, men dette blir lettere nå.

Etter „tusen år" opptrer resten av de negative kreftene frem i dagen som noe kompakt, men skal bli fullstendig oppløst (Åp. 20, 7-10). Se også neste kapittel. 

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Den „nye himmel, den nye jord og det nye Jerusalem".

Oppdatering: Etter „de tusen år" kommer den siste "dommedag" også over de døde: "bøker ble åpnet" - overjordiske opptegnelser om alt som skjedde i livet - og "en annen bok ... livets bok", den egentlig rettesnoren, bedømmelsen av livet eller utviklingen gjennom livet som danner grunnlaget.
Først etter den fortærende ild på hæren samlet til krig, og etter at „djevelen ble kastet i sjøen med ild og svovel" - ifølge Åp. 19, 19 - Åp. 20, 3 nå i Åp. 20:11-15 - nærmer den nye himmelen og den nye jorden seg - Åp. 21-22 . Hvilke tidsrom som det er tenkt på her, er uvisst.

Kristi motto er „Se, jeg gjør alle ting nye" – uten unntak - Åp. 21, 5 - Også denne „nyskapelsen" har imidlertid likhet med det som allerede utfoldet seg som uforgjengelige verdier i det små og det store. Derfor er dagens gjerninger også viktig for den som i dag forventer apokalyptiske hendelser.

I den nye himmelen – nevnt i teksten før den nye jord og det nye Jerusalem - er det antydet noe slikt som en kosmisk himmelfart. (Sml. himmelfarten i evangeliene, Luk. 24, Mark. 16, og vårt kapittel til dette.) Hvis beskrivelsens tyngdepunktet hittil lå på jorden, trer nå betydningen av hendelsene for den synlige og usynlige „himmelen" i forgrunnen. Her er det ikke den evige Guds himmel hinsides rom og tid som er ment – den forblir uforanderlig – men skapte verdener. Det kunne vise seg at den lille planeten Jorden også i kosmisk målestokk ikke bare er "utviklingsland", men at den kanskje har en høyst spesifikk oppgave når det gjelder problemløsning. Problematikker på grunn av stor menneskelig frihet og store forviklinger i det materielle ville ifølge Lorbers mening og andres utsagn slett ikke være å finne slik i alle eventuelt „bebodde" verdener, heller ikke de negative kreftene, som ifølge Johannes sine visjoner var blitt „kastet til jorden" og nå i „ildsjøen". På samme måte som Jesus hadde en innvirkning på menneskeheten, slik ville en tilsvarende gjennomgang av hele menneskeheten eller jorden med Kristus sikkert ha en fornyet, utvidet virkning.

Den så fornyede „nye jorden" og hendelsene i forbindelse med nedstigningen av det „nye himmelske Jerusalem" til denne jorden kan sammenliknes med pinsehendelsen (Apostlenes gjerninger), dette også her i kosmisk målestokk. Dette er ikke det geografiske Jerusalem. Jorden står i utveksling med det omsluttende kosmos på forskjellige nivåer.

„Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse - andre oversettelser: ingen død/intet mørke osv. - ...Guds og Lammets trone skal være i byen" (Åp. 22:3). I sin konsekvens betyr dette at her er også de negative eller dødbringende krefter forløst, verdens splittelse er opphevet. Det er overhodet først her at verden fremtrer som et bevisst hele, en tilstand som riktignok kan anes i visjoner 'om Guds nærhet', men denne tilstanden kan ikke beskrives. Et svakt bilde på denne tilstanden kunne være, hvis man fra et eller annet punkt i seg selv kunne levendegjøre alle andre punkter, en opplevelse som kan hende på veien, „alt i det hele". I Gud eksisterer den høyere enhet av det hele allerede.

Skapelsens guddommelige mønster – A-en – og den nye skapelsen med alle vesener som er knyttet til Gud – O-en – blir ens, men likevel fortsetter A-en og O-en å eksistere. „Enden" er altså mer enn begynnelsen, selv om begynnelsen inneholder det hele allerede. Som en gjennomtrengende tendens til enhetlighet i delområder, f.eks. i mennesket, er selv denne retningen i hendelsene allerede synlig.

Tabell (engelsk): "Archetypes" (models, symbols) from the earliest history -elucidated by the bible- to Jesus, and to the future.

Her henvises det til at utfra R. Steiners syn strekker hendelsen med "den nye jord" seg over kjempemessige tidsrom med tre påfølgende „jordinkarnasjoner". Uten å ville ta stilling til dette, skal likevel nevnes til "den nye jordens" karakter, at dette, som skildret, også går frem av en annen prosess, nemlig - sammenliknet med - en rytme av legemliggjørelse, slik dette f.eks. ble beregnet også for planetene og hele kosmos i hindu-kosmologien. Hvis dette tas alvorlig, går den utover hittil kjente eller antatte former for tilblivelse og forderv inn i stadig høyere „oktaver" eller "spiraler".

Selv overfor dagens eventuelle opplevelser blekner meningen hos noen teologer helt, som ser apokalypsen kun som formanende lignelser uten realitetskarakter.

Jesu lignelser i evangeliene var tatt ut fra menneskenes liv for å anskueliggjøre synspunkter. Senere, mens Jesus ennå levde på jorden, fremhevet han overfor disiplene at han nå ikke lenger snakket i lignelser til dem, men åpent. Åpenbaringen har ikke sin opprinnelse i menneskenes liv, overalt i teksten hvor det er gitt antydninger, handler det om direkte „tilsvarende hendelser", dvs. på det gjeldende bevissthetsnivået, er hendelsen noe „reelt eksisterende" som i dagens åndsforskning, f.eks. av R. Steiner. Apokalypsen formaner riktignok også,f.eks. om å gå over fra en teo-logi til en „teo-praksis", for å se hva som ligger i luften, og „la Gud ved ethvert tidspunkt komme til syne". Gud handler også gjennom menneskene - men dette har ingenting å gjøre med vilkårlige menneskelige handlinger: mennesket skal ikke spille Gud eller apokalypse. Den menneskelige utviklingen kan gå stadig mer i ett med Guds plan i det store - med skapelsesprogrammet.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Sluttkapittel: Det kristne.

Det egentlig kristne er Jesus Kristus selv og dermed selvstendig å søke forbindelsen med den tilstedeværende Kristus i det indre: "Be så skal dere få". Den mest direkte veien til å forstå ham kan vise seg å være at man tar samtalen med ham alvorlig og omsetter impulsene av dette. Det er dette denne artikkelen prøver å oppmuntre til.

En annen vei, som også kan forenes med den nevnte "mest direkte veien", er å fornemme de spesielle kvalitetene som Jesus gav oss og integrere disse litt etter litt i det egne livet. Det er dette de nye utarbeidede passasjene i fet skrift i denne artikkelen prøver å hjelpe med.

Disse forskjelligartede holdepunktene, som kunne ha vært utvidet, har til felles at Kristus åpenbart står hinsides denne verdens motsetningspar (dikotomier). Han blander heller ikke ganske enkelt disse to sidene, men de innstillingene som han vil formidle til oss er alltid en "tredje vei", som fra et annet nivå er i stand til å trekke inn det fruktbare, ikke det avsporede, fra alle sider, mens alt forherdet blir forvandlet. Se mer om dette i tavlen på slutten.

De enkelte holdepunktene kunne også medføre flere konsekvenser for vår tids gamle og nye bestrebelser i forbindelse med samfunnsmessige diskusjoner. Mange av disse gruppene uttrykker i det minste på ett punkt og med et mål noe essensielt som andre grupper kanskje ikke tar hensyn til, fordi de er blitt hengende i motsetningstenkning mellom venstre og høyre. En diskusjon om gammelt og nytt ville – i det minste i forutsigelig fremtid – ikke forsvinne, men dialogen kunne erstatte steile fronter med tilsynelatende motsetninger, og diskusjonslinjene kunne krysses ved de riktige punktene; f.eks. kan man tjene Gud eller forgude penger. Det ville også bli lettere for de menneskene som passer sammen å finne sammen for å kunne bygge nye prosjekter – som ikke ender i ensidigheter. De som ikke passer sammen, ville kunne gruppere seg på nytt.

Også alle videre betraktninger i denne artikkelen kan få praktisk betydning utover studier i forhold til individuell intensitet og utvikling, selv om mange gjennomgående synspunkter om dette er spredt og ikke gjentas i hvert kapittel.

Denne form for undersøkelse går altså lenger enn mange teologiske og andre kretser gjør, der Jesus ofte "brukes" for egne, velmente, men ensidige synspunkter. I slike undersøkelser fremheves det bildet som til enhver tid passer best, mens andre bortforklares eller utlegges på nytt eller ignoreres. Allerede forfatterne av evangeliene i de første århundrene erkjente i det minste delvis at Jesu mangesidighet var lettere å fremstille dersom man brukte flere kilder om dette. De var ikke så dumme at de ikke kunne se de forskjellige anskuelsene. Derimot så moderne teologer det som en stor oppdagelse, når de fant ut at det var brukt forskjellige kilder med forskjellige synspunkter i de overleverte evangeliene, f.eks. en såkalt „Quelle Q" (Kilde Q), som straks førte til et overilt spørsmål og til svaret på om hvem av forfatterne som kunne ha hatt „rett". Nå er det tydelig at nesten alle kan ha hatt "rett" hver på sin måte, hvis man trekker fra enkelte ensidigheter hos enkelte. Dette kunne gi "økumenen" nye impulser.

Mennesker med en annen religiøs bakgrunn eller verdensanskuelse, som likevel stiller seg positivt og interessert overfor en tilnærmelse som verken er kirkelig forherdet eller kristent forflatet, eller som ihvertfall kan se noe meningsfylt i det, kan sikkert også lære noe av det, slik forfatteren av dette kapitlet ble kjent med de forskjellige retningene og lærte å sette pris på dem. Mange representanter for andre religioner erkjenner i dag stadig flere av Jesus Kristi sider som er vanskelige å forklare materielt, enn mange historisk-kritiske kristne teologer. Det bør gi dem noe å tenke på. 

Utover dette skal Kristus uansett ikke forpaktes av de "kristne" religionssamfunnene. Hans tilnærmelsesmåte kan gi menneskene kraft til enhet i mangfoldet: Kjærlighet og den dypeste ønsken til forståelse, en harmoniserende kraft. Men dette utjevner ikke bare alle forskjeller, men bevare det forenlige kjærlig sammen og gjør virkelig uforenlige ting synlige. Denne kraften fra Kristus, som bidrar til konvergens og tilnærming av forskjellige strømninger, har kristne ofte holdt tilbake fra verden. Også når det gjelder å redde jorden er det tid for en grunnleggende nytenkning blant de kristne om deres egentlige oppgaver – forutsatt at de virkelig vil definere seg som kristne. 

 

 Se tavlen til hovedtekstens sluttkapittel:   En kristen holdning - "I verden, men ikke av verden", en "tredje vei" (se f.eks. Joh.17).

Tilbake til lenkene på denne siden

Til neste del: Kapittel om forskjellige emner   /   om del 1 angående trinnene i evangeliene

E-post: Ways-of-christ.com: Vennligst skriv på tysk eller engelsk. Hvis det brukes et annet språk, vennligst skriv i korte setninger, og angi hvilket språk som benyttes.

Til hjemmesiden.

 

Henvisninger til andre språk og rettigheter.

De andre Internettsidene kan finnes under http://www.Christuswege.net  (tysk) og http://www.ways-of-christ.net (engelsk). Andre språk, se hjemmesiden. Den tyske og engelske Internettsiden aktualiseres kontinuerlig og inneholder også en side, "Endringer", samt ekstrasider. Teksten på Internett-siden må kun utskrives og kopieres i uendret form.  Oversettelsene til andre språk er ikke alltid kontrollert.

Anvendte korte bibelsitater og anmerkninger er - på grunn av de forskjellige oversettelsene - gjennomarbeidet på nytt som supplerende tekst til de tilsvarende kapitlene i hovedteksten.
Disse karakteristiske stedene er imidlertid ikke noen erstatning for et ledsagende studium eller meditasjon over hele evangeliekapitler eller deler av åpenbaringen. Her tilrådes det å bruke en bibel eller Det nye testamentet.