Kristusveier

Kristusveier  i  menneskets  bevissthet  og  på  jorden.

 Gud, min opprinnelse, min hjelp og mitt håp!
 Sammen med Jesus Kristus takker jeg Deg for alt som kommer fra Deg,
Tilgi meg det som har fjernet meg fra Deg,
Jeg ber om at jeg gjennom denne stillheten skal bli skapende gjennom Din ånd.

 Led meg, slik at jeg ikke skader andre på deres vei til Deg,
Før meg, slik at jeg kan hjelpe andre i Din ånd,
beskytt meg på min vei*.

  Inspirer menneskene, slik at de lar beslutninger om liv og død bli i Dine hender **;
Hjelp de som arbeider for Din skapelse,
Før denne verden til gjennombrudd til Din lovede nye tid.***

Tilbake til lenkene på denne siden

Jesus Kristus la vekt på at målestokken for etisk, moralsk opptreden lever i hvert enkelt menneske, istedenfor å virke på grunn av ytre trykk fra en ekstern, lovbestemt norm eller skikk. Denne indre normen oppstår ikke gjennom en "innprenting" fra det ytre, men gjennom et liv, der man kan utfolde sin "kjærlighet til Gud og sin neste som til seg selv". "Elsk hverandre" (Joh.13,34) er den kraften som gjør det mulig å handle i overensstemmelse med den virkelige samvittigheten. Gjennom kjærligheten til Gud kan man fornemme Hans høyere mål. Hvor enslige, par eller grupper osv. trekker inn denne universelle kjærligheten, blir forskjellen synlig. Jo mer dette lever i alle, desto mindre viktig blir eksterne, detaljerte forskrifter.

Likevel er dermed innholdet, slik de ble gitt f.eks. i de eldre "10 bud", ikke som sådan foreldet, men blitt bekreftet. De er ikke underlagt i grunnlagene, men i de kulturelle endringenes detaljer. Dette attesteres av Moses sin beretning, som først nok fikk formidlet en høyere form for etikk, men som istedenfor brakte en enklere versjon til det tilsynelatende umodne folket. Disse etiske grunnlagene er forsåvidt de samme i både kristendommen, jødedommen og islam, og i praktisk talt alle andre religioner finner man beslektede ting, slik det viste seg i "Verdensreligionenes parlaments deklarasjon om verdensetos" (se vår side med lenker). Selv en etikk som anser seg selv som "ikke-religiøs" eller humanistisk har tilknytning til verdier i religiøse kulturer. I bunn og grunn dreier etikken seg om å behandle andre så menneskelig som en selv vil bli behandlet, altså ikke skade andre, men derimot tilby hjelp. Dette er vesentlig for skjebnen, for "det et menneske sår, skal det også høste" (Gal. 6,7, 2. Kor. 9,6). Det er minste betingelse for å kunne overleve i et samfunn som stadig utvikler seg videre. Det er til syvende og siste også hovedkriteriet for deltakelsen i den nye tiden, hvor det i "Fader vår" - bønnen heter: "La ditt rike komme!" (Matteus 6), og hvor det i bergprekenen heter at "de ydmyke skal arve jorden".
I videre forstand fremkommer det utfra dette synspunkter som er livsviktige for de forskjellige nivåene i den menneskelige eksistens. Bergprekenens etikk blir i dag også feilaktig betegnet som en ikke umiddelbart anvendelig "holdningsetikk" av noen kristne kretser. Den kommer riktignok ikke automatisk frem til en handlingsveiledning for f.eks alle vanskelig politiske beslutninger. Men den kunne til syvende og sist også være en målestokk for dette. Der hvor en menneskelig, veloverveid såkalt "ansvarsetikk" fører til samfunnsmessig motstridende beslutninger, slik de forventes av den enkeltes "holdningsetikk" i vedkommendes privatliv, kan det ikke forventes, at Jesus ville ha foretatt beslutninger på samme måte. 
Individet er ansvarlig for sin andel i hendelsene, og denne andelen kan ikke alltid beregnes i forhold til andres feil. En konkret skyldplassering er ikke alltid like korrekt, selv om dette er vanlig i rettssaker. Også gruppepress osv. kan på grunn av den negative eller positive "skoleringen" som de representerer, være medansvarlig. Derfor burde alle trenge en etisk kodeks (som noen yrkesgrupper allerede har). I tillegg til en individuell etikk ville det også være bruk for en "strukturell etikk" i hele eller deler av samfunnet. Lovene med sine vilkårligheter alene er ikke nok som erstatning for dette.

*) i den vers-tellingen som er den vanligste i islamske land, i andre verstellinger kan verset f.eks. stå ett vers senere.

**) Til dette ble det i de forskjellige religionene knyttet særlig mange detaljer. Dette kunne vekke mistanke om at ikke alle enkeltheter er like viktige for alle. I tillegg ble det før i tiden ikke skjelnet så mye mellom de forskjellige religiøse prinsipper og differensierte, verdslige lover, sett med nåtidens øyne. Men dette betyr ikke at det ville være ønskelig at troen og lovene viser stadig større motsetninger.

Allerede etter syndfloden - altså før de 10 budene over - eksisterte det i følge den bibelske overleveringen noen grunnleggende, etiske krav til den samlede, nye menneskeheten som skulle opprettholde dem, altså som gikk ut over israelittene: 
- Å ha respekt for livet og ikke slå ihjel ("for Gud skapte mennesket i sitt bilde": 1 Mos 9:6) og ikke spise kjøttet fra dyr som ennå lever. I rabbinisk jødedom ble det senere avledet 7 "noahiske bud" for ikke-jøder, som det fantes forskjellige varianter av: 
- forbudet mot å slå ihjel,
- forbudet mot å være grusom mot dyr,
- forbudet mot å stjele,
- forbudet mot å bryte ekseskapet eller drive hor,
- forbudet mot å tjene andre guder (dvs. ifølge denne forestillingen måtte ikke-jøder riktignok ikke tilbe Gud som jøder, men de skulle heller ikke ære en annen, konkurrerende guddom),
- forbudet mot å misbruke Guds navn,
- påbudet om en rettsorden med domstolene.

Tilbake til lenkene på denne siden

Teksten på nettstedet er allerede direkte eller indirekte blitt korrigert for noen av de mest graverende ensidighetene hos noen teologiske kretser - ved hjelp av nye erkjennelser og metoder. Her skal det gjøres ytterligere oppmerksom på noen forvirrende buketter av moderne "sensasjonsforfattere". Vi vil ikke fremme disse bestsellernes publisitet ytterligere, men følgende bidrag er tiltenkt de som kjenner slik litteratur og som føler seg forvirret av den.

På grunn av større troverdighet blir denne tolkningen innhyllet i en slags sammensvergelsesteori: Skriftrullene fra menigheten i Qumran, som ble oppdaget 1947-1956, var blitt holdt opptil 75% hemmelig, og særlig lærde i den katolske kirken hadde hatt kontrollen over dem. Allerede dette er ganske enkelt feil - og dette fastslås herved, selv om dette nettstedet ikke må rettferdiggjøre noen kirke og slett ikke aksepterer at kristne skrifter holdes hemmelig. Tvert imot besto det lærde teamet av katolske, protestantiske, anglikanske, jødiske og selv ateistiske lærde. På grunn av de forskjellige meningene om de mange små, skadde papyruslappene varte det faktisk lenge før alt var offentliggjort. Men når den engelske originalutgaven om de gjeldende "lukkede sakene" ble utgitt, var 80% av Qumran-tekstene offentliggjort. I 1992, ett år før utgivelsen av en av disse sensasjonslystne pocketbøkene, der teksten på baksiden fremdeles påsto at kun 75% av teksten var offentliggjort, var også resten av tekstene utgitt såvidt det kan spores.

For å tolke innholdet måtte forfatterne stille opp en rekke i temmelig halsbrekkende teorier, for å nå frem til ovennevnte resultat ved å sammenholde dem. En gang var ikke skriftrullen fra førkristen tid, men fra Jesu tid.**) Men disse skriftene er tydeligvis fra forskjellige tider og ikke enhetlige i sine utsagn. Qumran-menigheten besto over lang tid. Den kan ikke sidestilles med essenerne med sikkerhet, heller ikke med de militante selotene, som senere hadde festningen Massada ikke så langt fra funnstedet. Qumran kunne kanskje sammenliknes med en åndelig økologisk landsby i dag. Den må ha hatt kontakter over alt, fra essenerne hadde de vel egne skikker i litt endret form, fra de skriftlærde i tempelet i Jerusalem mottok de fortrolige opptegnelser om tempelskatten - noe som viser at de ble oppfattet som et sikkert oppbevaringssted fordi de ikke var umiddelbart deltakende i stridighetene med romerne - og dessuten kan de ha hatt kontakt også med enkelte seloter.

Forfatterne påstår også at essenerne ikke hadde vært asketiske munker, men militante motstandskjempere. Alt som er overlevert om essenerne, tyder imidlertid på en pasifistisk, vegetarisk, strengt jødisk troende - esoterisk retning, som på grunn av sine rett og slett zaratustriske renhetsforskrifter søkte avsondring fra resten av verden, heller mer enn dagens munker. I den omtalte vurderingen av essenerne som militante ble essenerne og selotene blandet sammen, uten at det ble funnet belegg for dette.

Johannes døperen, Jesus og Jakob, Jesu (halv-)bror, ville hatt de samme militante motivene "som essenerne". Også denne vurderingen, som i tillegg presenteres i forbindelse med det forutgående som et faktum, kan ikke bevises gjennom Qumran-skriftene. Jesus, Jakob og Johannes kan praktisk talt ikke identifiseres som dette noen steder. Så måtte man identifisere Jakob som f.eks. "rettferdighetens lærer", åpenbart en ledende personlighet i denne menigheten, men dette er en teori som ikke kan bevises. Heller ikke er det bevist, og dessuten temmelig usannsynlig, at denne "rettferdighetens lærer" var en radikal selot, men det kan hende at menigheten anerkjente ham som høyere - geistlig - autoritet overfor tempelprestene, som befant seg i en oppløsningsfase. Også det som er overlevert om Jakob selv, passer ikke til dette militante bildet. Jakob -ikke disippelen Jakob, men nevnte Jesu bror, som ledet den kristne urmenigheten i Jerusalem etter Jesu korsfestelse - hadde etter all sannsynlighet en utpreget tolerant, stabil karakter. Han måtte så å si sette seg mellom Petrus og Paulus eller formidle mellom de stridende disiplene for å holde menigheten sammen.

For dessuten å kunne påstå at Paulus hadde vært en romersk agent som hadde forfalsket det hele, måtte ytterligere en kunstig konstruksjon stables på beina, nemlig at romerne hadde iscenesatt pågripelsen for å føre alle bak lyset. Men dette kan heller ikke bevises. (Vår tekst "Kristusveier..." vil gå nærmere inn på Paulus, i tillegg til mange andre emner, bla. om at uansett hvilket syn man kan ha på de tradisjonelle problematikkene hans, f.eks. hans holdning til kvinner - så er hans visjonære opplevelser og erkjennelser uansett autentiske, men riktignok kun dersom noen virkelig overhodet påtar seg å befatte seg inngående og praktisk med mytiske opplevelser, som sensasjonslystne forfattere åpenbart ikke har gjort.)

Qumran-rullene er ganske enkelt noen av mange andre skrifter fra denne tiden, som bit for bit gir opplysninger om noen av datidens skikker. Noen andre skrifter fra disse århundrene har allerede lenge vært kjent som apokryfer, og andre ble først funnet i nyere tid (som f.eks. funnene fra Naq Hammadi, som gir endel opplysninger om troen til de tidlige kristne i Egypt.) Det som står fast er at menneskene i Qumran var gudstroende, og at de var bevandret med Jesu lærer når det gjalt mange holdninger og skikker -de lærene som står i Bibelen, og ikke de angivelig militante lærene til den Jesus som sensasjonsforfatterne skriver om. Det er absolutt mulig at Johannes døperen opprinnelig stammet fra essenernes eller qumranernes strenge trosgrupper eller at han var en velkommen gjest hos dem. Like sannsynlig er det at Jesus traff disse menneskene. (På vår nettside "Kristusveier" blir det imidlertid også begrunnet at han traff mange kretser og at han ikke automatisk stammet fra den skolen som han traff elevene av.)

2. Flere forfattere sluttet seg til de nevnte spekulasjonene om Jesus, med mange detaljer om den jødiske historien, men uten at de nevnte motsetningene lot seg oppløse. Siden en del av denne litteraturen også reduserer Jesu oppstandelse til et historisk, ytre ritual hos de sene egypterne og ev. essenerne og de tradisjonene som bygger på dette, blir nettopp det fornyende som Jesus skapte i denne sammenhengen, skjult for leserne. Samtidig ville det ikke være et tap for de sammenhengene som fremstilles mellom historiske grupper, som essenerne og tempelridderne, dersom man ikke hadde brukt dette anti-oppstandelses-dogmaet. En del av det som Jesus fullbrakte, som kun kan begripes mytisk, gikk allerede i tidlig kristen tid utover forstanden til enkelte jødekristne og gnostiske menigheter, og derfor er det nytteløst å ville prøve å bevise, med deres oppfatning, at det som de hadde forstått, faktisk var det hele. Andre hadde forstått andre deler av sannheten, noe som vises både gjennom de tidlige kristne, som trodde på en omfattende betydning av oppstandelsen, og gjennom de som brukte stridsskriftet fra Filipevangeliet. Paulus, som egner seg særlig godt som busemann, var slett ikke den eneste kilden til de tradisjonene som holdt fast ved den åndelig og materielt forvandlende oppstandelsen. Mennesker som møter denne kristne tradisjonen, som er bredt anerkjent gjennom kirkehistorien, kun med en viss aktelse, kan komme nærmere sannheten enn de som lettsindig bortforklarer alt som ikke passer inn i konseptet deres.
Dersom slike aktiviteter kan utarte til en stadig besudlig av Jesus Kristus, kan dette også få åndelige følger, som gjør dette til mer enn et rent menneskelig anliggende.

** Det er også påfallende at slike bøker ikke nevner det faktum at det også ble funnet ekstra gamle evangelietekster fra det 1. århundre i Qumran, som sammenliknet med dagens evangelietekster (f.eks. Markus) viser, at de ble gjengitt temmelig originaltro.

Tilbake til lenkene på denne siden

At det finnes mennesker som også i trosspørsmål trenger støtte fra ytre observasjoner, tall, måling, veiing, anerkjenner Jesus i tilfellet med Thomas, som kan betraktes som naturvitenskapstype blant disiplene, og som dermed kan være et forbilde for svært mange, spesielt i vår tid. Da han fikk anledning til å undersøke om det virkelig var Jesus Kristus som sto foran ham, sier Jesus: „vær ikke vantro, men troende". Det vil si at den nye erfaringen som Thomas har gjort nå skal omsettes gjennom ærlig, dyp ettertanke på en slik måte, at roten til hans tvil forsvinner og „det går et lys opp for ham": - at Jesus i det hele tatt må si dette etterpå, betyr også at Thomas ikke var en skeptiker som nå er helt "nedslått" på grunn av ytre realitet og nå er „tvunget til å tro", kanskje av frykt for straff, men at Thomas også etterpå har beholdt sin evne til å komme til nye overbevisninger av seg selv. Likevel har han nok fornemmet at det også finnes andre muligheter for egen overbevisning enn ytre observasjon. Jesus visste hva som var det riktige for Thomas. Han ville ikke tvinge noen - dette ville hatt karakter av en domstol, og det kan heller ikke ha vært hans hensikt å provosere noen til avvisning, som ikke var moden for en beslutning.

En vitenskap som nedtoner empirien = oppsamlede erfaringer - hver gang noe ikke passer inn i det gamle bildet, er ikke verdig å bli kalt vitenskap. Sanne genier, som Einstein, drev ikke med en slik forvaltning av kunnskapene, men konsentrerte seg derimot i sin forskning alltid på ting som var uforklarlige. Også denne søken kan være en av mange veier til Gud - så lenge motivene er ærlige og vitenskapen ikke korrumperes gjennom økonomiske eller andre problematiske interesser.

(Et slikt erkjennelsesnivå er ennå ikke oppnådd der hvor vitenskapspersoner og teologer har diskutert med hverandre. Den som ønsker å skaffe seg et innblikk i denne diskusjonens nivå, kan lese en samtale mellom Gerhard Börner og Hans Küng i tidsskriftet "Spektrum der Wissenschaft" (tysk) av april 2006.)

Tilbake til lenkene på denne siden

*) Se imidlertid forskjellene i de arkaiske, magiske, mytiske og intellektuelle... utviklingstrinnene hos menneskets bevissthet - hvordan de fremstilles i Generelle synspunkt på naturreligioner og "Religion som gjenforbindelse med Gud.". I visse epoker ble kilden til menneskets følelseskraft mer identifisert utenfor mennesket, og i andre mer i mennesket selv. Dagens muligheter for å utvikle bevissthet er representert i detaljer i vår hovedtekst del 1 basert på de ulike stadiene i Jesu liv. I dag kan for eksempel mennesket lære mer bevisst - i  motsetning til den tidligere, mer instinktive måten - f.eks. sterkere lære å observere sammenhengene mellom hans/hennes omgivelser, miljøet rundt og Jordens.  Slik skapes det i samfunnet, i tillegg til sosiale og økologiske erkjennelser, også generelle etiske og religionsfilosofiske synspunkter.

****) Se også vår fremstilling angående "Bearbeidelse av det daglige livet".

Tilbake til lenkene på denne siden

Forhistorien: I 1. Mosebok (Genesis), 29, heter det: Og Gud sa: "Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere." Dette kunne bety at menneskene først og fremst har tygge- og fordøyelsesorganer som en frugivor (frukteter) (og ikke som en alteter, som kan tenkes, når de fleste dyr bare kan inndeles i kategoriene rovdyr, altetere og gressetere.) Etter den (f.eks. i For-Asia arkeologisk beviste) syndfloden derimot til Noah, 1. Mos 9,3: "Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere... Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise." Alt dette gjalt i en tid før nåtidens folkeslag, og ikke bare, såfremt overleveringene er riktige, de senere jødene.
Etter utvandringen fra Egypt ble dette bekreftet i 5. Mosebok (Deuteronomium),14,3-21, og det ble tilføyd flere detaljer. Etter floden dreide det seg tilsynelatende i prinsippet om å tillate alt og kun om å unngå de stoffene som var absolutt minst ernæringsmessig uegnet.** Her kunne det i noen tilfeller trekkes moderne ernæringsvitenskapelige slutninger. Riktignok fantes det fremdeles steder, hvor det ble henvist spesielt til plantekostens spesielle betydning, uten at dette ble bindende foreskrevet for alle, se Daniel 1,8. 

Apostlenes gjerninger 15,19 beretter om utsagnet til Jakob, menighetens leder i urmenigheten, at (hedninger frelst av Paulus) "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod." Derimot påpeker den tidlige kirkehistorikeren Eusebius, i apokryfene og apostelaktene (se over) at Jesus, Johannes, Petrus, Jakob osv. selv i det minste vanligvis ikke spiste kjøtt. 
Matt. 15,11-20 / Mk.7, 17-21 viser riktignok at Jesus la mer vekt på "det som går ut av munnen" enn på "det som kommer inn i munnen", selv om dette er knyttet til fariseernes spørsmål om å vaske hendene før man spiser. Dette er den samme verdinormen som viser seg i setningen om å se bjelken i det egne øyet og flisen i den andres. Dvs. at det dreier seg om å begynne hos seg selv fremfor frykten for ytre påvirkning. Det er derimot ikke en forskrift om å måtte spise kjøtt.
Iflg. Luk. 10,8 anbefalte Jesus disiplene å spise det som deres gjestgivere tilbød dem mens de var på vandringer. Dermed er det ikke automatisk sagt, at dette er likegyldig. I arabiske områder kan det den dag i dag føre til helt uberegnelige reaksjoner hvis noen avviser en velment matrett eller drikk, dersom vedkommende ikke gjør dette på en meget diplomatisk måte. Dessuten var datidens disipler utstyrt med evnen til at selv de mest skadelige stoffer ikke kunne skade dem (Markus 16,18.). Det er derfor uten mening å rive slike bibelord ut av sammenhengen og generalisere dem ubegrenset.

Tilbake til lenkene på denne siden

Jesus med hans disipler og andre ledsagere ble opplevd av mange i samtiden som en bevegelse til frelse for legeme og sjel. Siden dette ikke er så selvsagt lenger, må det arbeides på dette i dag.

Jesus stilte et uforberedt menneske først et viktig spørsmål:  "Vil du bli frisk?" (Joh. 5,6). Jesus taler til sjelen.  Den syke skildrer sine ytre hindringer for helbredelse. Men gjennom spørsmålet får han også anledning til å bli seg bevisst om/at han virkelig vil bli frisk. Dette er første forutsetning for å forstå helbredelsen riktig. Så lenge underbevisstheten av en eller annen grunn blokkerer veien til helbredelse og hjelp, blir det vanskelig å ta i mot denne hjelpen. Da ville det ev. være mulig på ta i bruk et medisinsk førstehjelpstiltak på en eller annen måte, eller å påvirke et symptom. Men helbredelse er noe som går utover dette, og det fungerer kun dersom den syke kan gjøre det til sitt eget, altså kan forbinde det med egne selvhelbredende krefter.
Det er ikke bare de som tilhører healinggrupper og hjelpegrupper som er aktive på dette området og som er beredt til å samarbeide med pasienten, men også andre, seriøse "helere" og mennesker som støtter helbredelsen gjennom tro og forbønn.

Matt. 9,22 : En som søker helbredelse berører Jesus kun på klærne hans, og blir frisk. Jesus: "Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt". Den som har troserfaringer, vil under denne troens kraft forstå noe høyst realistisk i sitt forhold til Gud, som gjør helbredelsesprosessen mulig. Riktignok viser den såkalte placebo-effekten i medisinen litt av kraften i menneskelig overbevisning (der f.eks. sukker inntas idet man mener at det handler om et medikament). Likevel skjer det ikke slike dyptgripende omvendelser i de sykelige prosessene, slik de forekommer ved helbredelser ved hjelp av troen.
Jesus er også urbildet på et kroppslig, sjelelig og åndelig sunt menneske i videste forstand.

Ikke alltid, men ofte, brukte Jesus og disiplene håndspåleggelse for å oppnå helbredelse. Denne praksisen brukes noen steder fremdeles. Personen som legger hendene sine på hodet eller skuldrene til den syke, sier samtidig frem en bønn, helst ledsaget av menigheten. Dette støtter innlevelsen og bevisstheten om å være et redskap for Guds hjelp. Dette kan forstås symbolsk. Men på grunnlag av oppdagelser fra moderne helbredelsesbestrebelser - deriblant befinner det seg også bekjennende kristne - vet vi, at dette er en realitet. I den tidlige kristendommen ble det her snakket om "pneuma", livsåndedrettet, eller Den hellige ånd*), som ble formidlet. Denne praksisen ble brukt både ved forbønn om helbredelse og ved velsignelse, til dels forbundet med andre handlinger. Se f.eks. Matt.19,13; Mk.8,23; Mk.10,16 (Velsignelse av barn), Luk.4,40-41 (Helbredelse og åndeutdrivelse), Luk. 24,50 (Velsignelse av disiplene), Apostlenes gjerninger 6,6 og 19,12 samt 28,8.
En helbredelsesforbønn er imidlertid ikke nødvendigvis anvist ved håndspåleggelsen. Dette kan også gjøres på lang avstand - selv om dette kan være vanskeligere.

Helbredelsen av psyken og livskraften eller kroppen henger tett sammen. En god "sjelesørger" eller livsrådgiver kan derfor også ha innflytelse på psykosomatiske lidelser - dersom fornuftige råd omsettes i praksis istedenfor å la feilene få fortsette i livsførselen. 

En anvendelig metode til dette kan være: 1. å analysere den negative impulsen man finner, hvordan opptrer den konkret, hvordan ser den ut i det indre (f.eks. angst, hat og raseri, likegyldighet og hovmod, overdreven tvil, ...). 2. å vente rolig en liten stund istedenfor å gruble for dypt for å bli mest mulig klar over hva det hele handler om. Så 3. deretter overgi det nesten fysisk følbare problemet til Gud gjennom bønn**). 4. vente rolig, til det dukker opp en følelse av lettelse.
Dette kan etter litt meditativ ***) trening oppleves som en strøm som strømmer ovenfra og bort og deretter en fornyende kraft som strømmer ovenfra og inn. En annen mulighet er å "puste ut" negative emosjoner osv. med pusten, idet man vil overgi det til Gud, og ved innånding gjøre det mulig å motta det positive fra Guds nåde (en liknende metode er de kristne munkenes stadige bønn på fjellet Athos, som nevnes i kapitlet "Stillheten i ørkenen" i vår hovedtekst.)

I den moderne helbredelsen av psykiske sykdommer kan man noen ganger oppleve at det finnes tilfeller, hvor en helbredelse ikke er mulig (ennå) eller ikke er "tillatt". Dette likner litt "programmenes" nivå. Det kan hende at den syke skal eller "vil" lære noe av sykdommen. Men også her er en løsning sammen med Gud tenkelig. Les mer om dette i foregående avsnitt "Viljen til å bli frisk".

En ren, kristen helbredelse gjennom bønn inkludert håndspåleggelse er sikret gjennom grunnlovens frihet til religionsutøvelse (f.eks. i Tyskland). Men den som vil utøver dette utenfor kirkens private kretser eller vil tilby dette som tjeneste, bør informere seg nøye på forhånd om det lovmessige i dette. Dersom det under slike seanser skulle finne sted aktiviteter som kan tolkes av andre som diagnose eller direkte terapi - selv om dette skjer gratis eller på grunnlag av frivillige bidrag - må enten ha avlagt en naturlegeeksamen eller være ordinert som lege (åndelige helbredere kan f.eks. ofte føle seg frem til sykdommer, selv om deres metoder ofte avviker fra - samtidig som den har likheter med - den klassiske urkristne helbredelsen). Selv om det ville være ønskelig at lovgiverne kunne håndtere de spesielle egenskapene ved disse aktivitetene på en ubyråkratisk måte, anbefaler også "hovedforbundet for åndelig helbredelse"****) at det avlegges en eksamen i naturmedisin. Teoretisk er det tillatt med en forenklet utgave av dette, dersom det kun utøves psykologisk rådgivning eller åndelig helbredelse. Om denne forenklede formen kan realiseres over alt, er et annet spørsmål. (...)
I England er f.eks. "åndelige helbredelser" allerede generelt akseptert og også tillatt i sykehus.

Uavhengig av rettslige spørsmål bør den som søker frelse likevel bruke egne muligheter, som et sunt kosthold eller gymnastikk og så langt som mulig sørge for tilstrekkelig med søvn, og å be.*****

Tilbake til lenkene på denne siden

Som troende kristen kan du velsigne alt og alle såfremt du føler at du står i samklang med troen og når du har innstilt deg på Gud med dette. Det finnes ikke bare den velkjente velsignelsen fra prest eller pater i 4.Mos (Numeri) 6:23 - 7:1 . 

DU - som menig person - kan også utdele velsignelse. Du trenger ikke noen formel til dette og trenger ikke å snakke høyt, det er kun den indre holdningen som trengs, meningen er denne: "Herrens velsignelse være med dere, slik Han vil det". Gud vil ikke mistolke din velsignelse. Denne skikken er blitt sjelden, men den kan være nyttig. 

Det finnes mange bibelstedet som handler om velsignelsen. Her er noen typiske aspekter til velsignelsen: Sak 8:13, Apg 3:26, Ef 1:3, 1 Pet 3:9-12, Hebr 6:7. Her er noen flere bibelsteder om dette: Matt 5,44 eller Lk 6:28; Rom 12:14; 1. 1. Mos (Genesis) 9:1; 5. 5. Mos (Deuteronomium) 11:26; Sal 115:13, Ordsp 11:25.

*) Det er innlysende at dersom f.eks. våpen velsignes, vil nok englene ha problemer med slike "velsignelser" ... .

Tilbake til lenkene på denne siden

Mange kristne kretser, nettopp strengt troende, vekker det ensidige inntrykket at kristne bør helst føye seg i sin skjebne og avholde seg fra å kritisere verdens utvikling: Det er bedre å be for forbedringer eller å forsøke å gjøre andre ting. Men at man kan "klage bittert" hos Gud - se Klagesangene i Det gamle testamentet - forekommer veldig sjelden, unntatt i litterær form ('Don Camillo og den ærverdige Peppone'), og blir i sjelden undervist offisielt i kirkene. I den private bønnen kan det heller forekomme. Dersom man sammenlikner den jødiske skikken ved Klagemuren i Jerusalem med denne situasjonen - uten å ville anbefale noe liknende for kristne - blir det helt tydelig at det her dreier seg om en mulig, uhyre viktig bestanddel av troen.

Konklusjon: Det er riktignok mulig å klage hos Gud, for Han er fortsatt den riktige instansen, men det gir ingen mening å klage over Ham. Denne klagen kan også bety å overgi Gud innsiktene med de tilhørende, oppkjørte menneskelige følelsene, selv om disse følelsene gjelder urett fremfor sorg (Mt. 5:6).  Siden dermed løsningen overlates til Gud, fremstiller denne klagen en spesiell type intens bønn. Kjærligheten eller respekten overfor Gud/Kristus hører likevel til, dette beskytter mot å hensynke i ren negativitet som dermed ikke ville føre til Gud, men på villspor. 

En annen vei er å selv la disse følelsene få komme til ro litt, slik at en klassisk, ren bønn blir mulig og hvor alt bringes frem for Gud med takk og bønn. Det er en sikker og passende holdning overfor Gud, vanligvis å be på denne måten. Men det er også tillatt å klage, såfremt dette er nødvendig og er ærlig (autentisk) ment. 

Tilbake til lenkene på denne siden

Tilbake til lenkene på denne siden

Først må det konstateres at mennesket ifølge nyeste samfunnsøkonomiske forskninger *) ikke er dette rent egoistiske vesenet som den liberaløkonomiske teorien har forutsatt til nå. Det er kun en liten del som handler ifølge rene egeninteresser. For de fleste spiller andre verdier en like stor og ofte avgjørende rolle, som frivillig, gjensidig samarbeid. Denne "gjensidige altruismen" fører like lite som egoisme til det beste for fellessamfunnet, men kan istedenfor føre til klikkdannelse. Da hjelper kun bevisste, konsekvente etiske beslutninger.

Her kan psykologiske og religiøs-etiske synspunkt være et utgangspunkt. Mennesket er innrettet som et individuelt og sosialt vesen. Både en sunn - og ikke overdreven - selvbevissthet og en solidarisk holdning overfor medmenneskene kan opptrenes med riktig åpenhet. Der hvor det kun synes å være den egoistiske siden som eksisterer, har den altruistiske siden enten ikke fått utfolde seg eller er blitt undertrykket av det vestlige samfunnets harde "skoler". De sosialistiske samfunnene la ensidig vekt på solidaritet, men lot den andre siden, menneskets frihetshungrende og individualistiske side, visne og var derfor ikke egnet til å ivareta det som menneskene er innrettet for. Der hvor menneskene ikke finner utliknede forhold, blir dette før eller senere satt til uttrykk gjennom kritikk osv. Enten lærer man tidsnok av dette, eller det går nedover. Dette gjelder også for tendensene i dagens globale samfunnsøkonomi, som er kjennetegnet av verdensomspennende storkonserner. Jesus ber oss om først å løse våre egne problemer (Matt. 7).

Forbudet mot renter er kjent i islam. Men både jøder og kristne kan finne liknende anvisninger i bibelen (i Det gamle testamentet er dette forbudt):
Esekiel 18:8 og 9: "Han låner ikke ut mot (annen oversettelse: forhøyede) renter og driver ikke åger. Han holder sin hånd fra urett og dømmer rett i strid mellom mann og mann. Han følger mine forskrifter og tar vare på mine lover i troskap. Den som gjør dette, er rettferdig, og han skal få leve, lyder ordet fra Herren Gud."  
Se også Esra 7:24 (forbund mot renter, toll og skatt i bestemte yrker); 
Salomos ordspråk 28:8 ble ofte bekvemt utlagt slik at omgangen med de pengene som utgjorde renten var til syvende og sist likegyldig, fordi pengene uansett ville komme de fattige til gode igjen gjennom de rike. Men der hvor det i dag brukes penger stikk imot de fattiges eller fellesskapets interesser, er ikke forutsetningene i verset oppfylt. For å oppfylle verdifordelingen i dette verset, kommer det nettopp an på hva pengene brukes til.
IMed hensyn til renter, se også i Det nye testamentet: Mt. 23:23 og Mt. Kl. 17:24 .
Det som er av størst interesse for denne utarbeidelsen er det som gir stoff til ettertanke når forholdene som Det gamle testamentet er oppstått under, ikke tas med i betraktningen. Derfor blir det her ikke gått nærmere inn på 5. Mosebok (Deuteronomium) 23,20.

Bibel oppfordrer til ikke å oppta lån unødig (Salomos ordspråk 22:7) og planlegge framsynt (Salomos ordspråk 21:5) samt hele tiden lære mer angående visdom og forstand (f.eks. Salomos ordspråk 4:5-8). Det oppfordres til å spare, den tidligere nevnte "tienden" skal legges til side hvert år, slik at man kan reise til de religiøse festene og ha gaver klare til dette (5. Mos 14:22-27). Paulus oppfordret kristne til å legge noe til side hver uke, slik at man hadde noe til rådighet for medkristne som hadde kommet i nød (1. Kor 16:1,2), og oppfordrer til en måteholden omgang med materielle ting (1. Tim 6:8). Jesus går ut fra, at det må regnes ut om det er nok penger før man f.eks. kan starte et byggeprosjekt (Luk. 14:28). En bæredyktig økonomisk handling er også i dag et høyaktuelt tema ettersom det er en beklagelig mangelvare: privat, samfunnsmessig og offentlig gjeld er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet verden over. Nettsiden Kristusveier forfølger ingen politiske mål, derfor blir det kun gitt generelle synspunkter.

*) Iflg. Ernst Fehr, direktør for institutt for empirisk samfunnsøkonomisk forskning ved universitetet i Zürich, iflg. intervju i "Spektrum der Wissenschaft", mars 2002, "Reziproker Altruismus...".
**) Disse verdiene blir drøftet på en mer inngående og åndelig måte i kapitlet om bergprekenen i vår hovedtekst del 1.
***) Se også vårt kapittel "Etikkens grunnlag"

Tilbake til lenkene på denne siden

På den ene siden kan ikke bergprekenens generelle verdiskala (Matt. 5-7) osv. oversettes direkte i samfunnsmessige handlingsplaner. Likevel ville nok ikke det være Jesu mening, f.eks. å handle etter påbudet om nestekjærlighet i det private livet, og bruke nøyaktig de motsatte prinsippene i foreninger eller politiske funksjoner. En seriøs etikk **) må kunne stå sin prøve på alle nivåer og til syvende og sist gjelde for hele verden.
F.eks. ville det ikke være forenlig med den sannferdighet og ansvarsbevissthet som Jesus demonstrerer, å gjennomsette seg med uredelige metoder overfor medkonkurrenter, å bedra offentligheten og iverksette prosjekter på bekostning av andre mennesker og som kan være skadelige for (ikkekriminelle) medmennesker og andre skapninger. På den måten kan et kristent engasjement også kreve selvstendig tenking som går ut over ensidige tankemønstre om "venstre" eller "høyre".

Et profetisk råd befinner seg i Jeremia 29,7: "Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel." Dette er en fordel til fellesskapet i sin helhet. Kristne blir også oppfordret i Matt. 5,13, Matt.13,33 osv. til å interessere seg for samfunnet og være "jordens salt".
Likevel kan det være situasjoner, hvor kristne føler at de må ta avstand fra samfunnsmessige misforhold: Johannes åpenbaring 18,4: "Fra himmelen hørte jeg en annen røst: Dra bort fra henne (fra byen Babylon), mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!"

*) Dette nettstedet forfølger ingen politiske målsetninger. Her blir det kun gitt generelle impulser til dette emnet.
**) Se også vårt kapittel "Etikkens grunnlag"
Se også vårt kapittel "Kristne synspunkt på økonomiske og sosiale spørsmål"

Tilbake til lenkene på denne siden

Mens altså kristne eller religiøse kretser tilpasset seg språklig i omgang med verdslige innretninger, ville man ifølge Habermas måtte innstille de rent verdslig tenkende og talende kretser inn på deres egentlige tenking i dialog med kristne eller religiøse mennesker istedenfor bare å "eliminere" "det som engang var ment". Sekulære flertall burde ikke kunne gjennomtvinge flertallsavgjørelser i spørsmål som er vesentlige for de troende, uten at de selv har grundig tenkt over hva de selv kan lære av innsigelsene fra slike grupper. Anmerkning: Ja, nå bør naturvitenskapspersoner, politikere osv. i samtaler med kristne faktisk innstille seg på det særlige, som ligger i begrepene "bevare skapelsen", "skapning", ja, selv "menneske" i forhold til begreper, som kosmos, biosfære, økologi, levende vesen, homo sapiens... .

Habermas satser på en formidlende "tredje part" mellom religion og vitenskap: en "demokratisk oppklart common sense" (sunn menneskeforstand/-fornuft) og på et "postsekulært samfunn", som innstiller seg på at de religiøse gruppene fortsetter å bestå. Anmerkning: Hittil fungerer ikke dette optimalt, i f.eks. Tyskland, eller kun dersom i det minste de store kirkene må bli tatt mer eller mindre med i diskusjonsprosessene. I USA er f.eks. de enkelte religiøse aktivitetene mer akseptert, men de religiøse verdiene når frem til det sekulære samfunnet i en form som gjør dem nesten ugjenkjennelige.

Tilbake til lenkene på denne siden

Også i Det nye testamentet ble skapelsen sett på som viktig: I Rom 1:20 heter det, at "Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger." Rom 8:19 "For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet " (annen oversettelse: "på det frelste mennesket", dvs. på det fullkomne mennesket.) Rom 8:22 "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier". Markus 16:15 "Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!" (Se også Kol 1:23).
Nå hjelper Jesus Kristus. Heller ikke han tar ansvaret for sine medmennesker og medskapninger fra menneskene, men hjelper dem, slik at menneskene kan være"fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matteus 5:48), dvs. slik som det opprinnelig var tenkt - slik at de er seg dette ansvaret bevisst****. Først da kan skapelsen bli ett igjen. Men dette forutsetter at de også aksepterer denne hjelpen. At mennesket fortsetter uten Gud, kalles til og med i Rom 1:20 "uten unnskyldning".

I Johannes åpenbaring (om dens karakter, se del 2 i vår hovedtekst) blir det riktignok bla. beskrevet katastrofale hendelser som kan ramme naturen og menneskeheten eller deler av den. Men ingen steder blir disse følgevirkningene i en tid med guddommelige korreksjoner vist som positive eller som de egentlige guddommelige mål, og ingen steder i åpenbaringen blir mennesker unnskyldt, som har bidratt til at arter dør ut eller til andre katastrofer, og de blir absolutt ikke oppfordret til å bidra til slike ting heller.***) Tvert imot blir denne lettferdige sivilisasjonen i åpenbaringen betraktet ytterst kritisk.
Åpenbaringen endrer ikke den positive visjonen i resten av Det nye testamentet, f.eks. bergprekenen (Matt. 5 "De ydmyke skal arve jorden ...").

*) Dette nettstedet er ikke politisk aktivt. Derfor er det kun generelle målestokker som diskuteres her, og ingen handlingsplaner for enkelte av dagens politiske saksspørsmål. Kristne fra forskjellige orienteringer behandler visse temaer angående bevaring av skapelsen, som f.eks. ufødt liv, misbruk av genetisk manipulasjon og atomkraft.

Se også vårt kapittel "Grunnlag for etiske verdier"

Tilbake til lenkene på denne siden

Et annet spørsmål er imidlertid hvordan man omgås praktisk med slike anskuelser. 
Budet "Du skal ikke slå ihjel" - 2. Mos 20 - ble forstått som "Du skal ikke myrde" i gammeltestamentarisk tid, selv om forestillingen om hva som er mord og hva som er å slå ihjel senere endret seg. I bredere betydning blir budet brukt som målestokk på alt menneskelig liv, og av vegetarianere til og med utover dette til dyrelivet. Den moderne ideen om et interreligiøst "verdensetos" ** inneholder "en kultur som har respekt for alt liv" som ledetråd. 
Men uansett må den gravides livssituasjon, med alle vanskeligheter, engstelser, samvittighetskvaler osv., tas alvorlig - slik dette gjøres i enhver seriøs svangerskapsrådgivning, selv om hun gjerne kan oppmuntres til å bære frem barnet og få tilbudt hjelp - istedenfor å fordømme alle generelt som bærer med seg tanken på å ta abort. Kvinnen selv tar som regel ikke denne avgjørelsen på en lettsindig måte. Man burde også trekke inn mannens medansvar i dette, istedenfor å lesse alt ansvaret over på kvinnen. 
Dersom målet er å redusere antallet svangerskapsavbrudd så mye som mulig og til slutt unngå dem helt, er det i tillegg til individuelle bestrebelser helt avgjørende at samfunnet tilrettelegger for et liv med barn, altså tar fatt i problemer som i dag er årsaken til en del av abortene - istedenfor f.eks. å fortsette å kreve enda tyngre last fra de sosialt svake.

De rettslige spørsmålene *:
Jesus Kristus påla menneskene en bevisst beslutning til etisk og moralsk opptreden, istedenfor å bygge på en ekstern lovfestet norm eller skikk som pålegges dem, slik det var vanlig i gammeltestamentarisk tid. Likevel kunne rettslige normer gi støtte til etiske spørsmål, slik dette er forsøkt på nesten alle livets områder.
Strafferettslige regler (som den tyske §218), uansett om streng eller liberal, ser ut til å ha en begrenset virkning på antallet aborter i internasjonal sammenlikning. Derfor er det tvingende nødvendig, som allerede nevnt, å finne andre løsninger på dette problemet.

Sammenhengen med genteknikk og forplantningsmedisin: 
I vitenskapelig forskning og ved kunstig befruktning finnes det internasjonalt et "embryoforbruk", som f.eks. blir forsøkt begrenset gjennom den tyske loven om embryobeskyttelse. For tiden bidrar preimplantasjonsdiagnostikken (PGD) til å friste med nye grunner til abort.

Konsekvenser på andre områder: 
Når det dreier seg om å verne om livet, måtte det også dreie seg om alle farene som de nyfødte allerede utsettes for - og særlig om de tilfellene hvor født og ufødt liv er utsatt samtidig. Miljøfarer rammer mor og embryo, det ømfintlige embryoet til og med mer enn den voksne. Dette har ofte vært ignorert av de som vil verne om livet, på samme måte er de som arbeider for å redde miljøet, ikke opptatt av problemet med svangeskapsavbrytelsene, som f.eks. bekymret Franz Alt allerede i 1985.

*) "Kristusveier" er ikke et politisk nettsted. Det skrives her ikke mot noen og det stilles ingen politiske krav, men kun informert i generell målestokk.
**) Se bla. vårt kapittel "Grunnlag for etiske verdier"

Tilbake til lenkene på denne siden

E-post: Ways-of-christ.com: Vennligst skriv på tysk eller engelsk. Hvis det brukes et annet språk, vennligst skriv i korte setninger, og angi hvilket språk som benyttes.