Kristusveier

Det nye testamentet skildrer den direkte inspirasjonen hos de enkelte troende, som andre gaver fra Den hellige ånd, som noe viktig som generelt tilhører det å være kristen (sml. f.eks. 1.Kor 14,26; Mk.16,17). Åpenbart ble imidlertid veien dit gjort vanskelig. Men man kan be om Den hellige ånd.

I tillegg til pinsekirken anerkjenner riktignok f.eks. den katolske kirken denne muligheten for å fremsi budskap. "Men den skiller mellom en "generell åpenbaring" for alle gjennom bibelen, tradisjonen og en kirkelige lærersteder på den ene siden - og mystiske"private åpenbaringer" på den andre. Sistnevnte blir anerkjent som åpenbaring av Den hellige ånd, såfremt den inneholder noe meningsfylt for livet til vedkommende og de umiddelbare omgivelsene, men dette anses ikke som forpliktende og er heller ikke særlig påkrevd. Ofte kom det først en kritisk reaksjon fra denne kirken, særlig dersom det ble meddelt profetiske*) budskap med innhold som utover det private også vedrørte kirken eller menneskeheten, f.eks. i Maria- og Kristusbudskap. Siden pave Paul VI blir trykking av slike budskap offisielt ikke blokkert av forlag som ligger kirken nær. Derimot er slike vitnesbyrd til dels blitt holdt tilbake, slik f.eks. det 3. budskapet fra Fatima ble det i årtier. Kirken forbeholder seg i slike tilfeller en senere endelig dom. Alle i kirkeretten, selv troskongregasjonen, er ved en eventuell nærmere kontroll innstilt på å rette seg etter anordningene i Can. 844 §3 når det gjelder en rettferdig behandling. Can. 220 forbyr også urettferdig tilsmussing av et ry, likegyldig av hvem (som kunne oppstå ved en offentlig fordømmelse).
I mange andre kirker spiller hele dette området ikke noen stor rolle eller de har ikke utviklet en spesiell praksis i å håndtere slike saker. Noen på det evangeliske området tenker at åpenbaringen er avsluttet med Bibelen. På den andre siden finnes det mange eksempler på slike budskaper, også utenfor kirkene, sml. også Joh. 14:21-23. Totalt sett får man inntrykk av at Gud har interesse av at menneskene også på denne måten mottar nye impulser, ja, blir regelrett undervist, og også advart. Det er imidlertid en livslang, vanskelig læreprosess, og det å spre slike budskaper forutsetter egentlig et spesielt kall samt en særlig tilknytning til Gud og en tilsvarende forutsetning.

De første apostlene - Menneskene, som gjennom Kristi gaver kunne representere ham - lærte ifølge 1.Kor 14,26 å la direkte åpenbaringer og deres utlegning bli en del av deres møter. 1.Kor.12,4-7: "Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode". Ifølge 1.Kor. 12,28  kan "profetenes" *) rolle ses som ordnet etter apostlene, i i den tredje rekken kom lærerne. I 1. Kor.14 blir det skilt mellom tungetale for eget bruk og tungetale til bruk i forbindelse med profetiske taler til oppbyggelse av menigheten, mennesker med profetiske gaver var høyt ansett, særlig siden de andre disiplene ikke automatisk kunne fylle denne oppgaven (f.eks. Matt.10,41). 

Forskjellenes kjennetegn:  
- Her dreier det seg ikke så mye om spørsmålet om det overhodet finnes inspirasjoner som ikke kan regnes til autosuggesjon eller massesuggesjon, skisofreni eller andre psykiske symptomer**. Den som uten fordommer studerer slike fenomener i kristendommen, vil raskt merke at slike innsnevrende, rent psykologiske forklaringsforsøk i de fleste tilfeller ikke strekker til. Etter denne erkjennelsen begynner først de egentlig interessante spørsmålene.

- Et ytterligere kjennetegn på en forskjell kan slike menneskers beskjedne opptreden være, for kun der hvor mennesket er "stille", kan det høre Guds ånd. Her er ikke teologikunnskaper overhodet noe kjennetegn, ofte var det nettopp enkle mennesker som ble utvalgt ("amatørkarismaer"). Personer med høyere utdannelse kan kun oppleve dette, dersom de ikke er innbilsk eller fastkjørte, og dermed likevel tilhører de "fattige i ånden" ifølge Matt. 5,3. (F.eks. sadduseerner - rasjonalister og materialister - og fariseerne - såfremt de ofte var stivnet i religiøs forståelsesviten - hørte ikke umiddelbart til de "fattige i ånden".) 
- "At dere skal leve deres liv som verdige mennesker og oppfylle deres daglige plikter, men også gi Gud den allmektige en plass i deres liv" (fra Marias budskaper til jentene i Garabandal og andre steder.)

- En kjærlig opptreden i samsvar med Jesu etikk - se f.eks. Matt. 7,12 - er også et slikt kjennetegn. Mennesket får mer kontakt til Ånden - som står over forstanden - gjennom sitt jeg som er forbundet med Kristus. Det kan skje enda tydeligere, jo mer mennesket kommer i samklang med guddommelige egenskaper som kjærligheten. Her betyr riktignok ikke etikk en automatisk tilpasning til vanlige tradisjonelle forestillinger om fromme personer med hensyn til f.eks. bekledning, kirkegang osv. 

- I tillegg spiller friheten fra ytre åndelig undertrykkelse en rolle som kjennetegn. Den hellige ånd er fri menneskelige inndelinger, og den trenger friheten for å kunne trives og gro. Mennesket har sin egen samvittighet, som ikke automatisk er identisk med det som tas opp fra det ytre. Apostlenes gjerninger 5,29: "En skal lyde Gud mer enn mennesker."  Samtidig skal det her ikke bestrides, at åndelig ledsagelse fremdeles har en mening. Hver generasjon må ikke begynne helt forfra igjen.

Det finnes mange måter hvordan et budskap fra Ånden kan ytre seg på. F.eks. det "indre ord fra hjertet" ved full bevissthet - som ikke må forveksles med skizofrene eller hypnotiske fenomener. Etter litt øvelse blir det også klart, at det har en annen karakter enn telepatiske fenomener. (Sml. "Vom Inneren Wort" (tysk, Fra det indre Ord), utvalg av Johannes Tennhardt, bla., Lorber forlag.) Enkeltvis kan også en transeliknende tilstand komme i betraktning,  hvor mennesket trer mer i bakgrunnen, men selv da måtte det også skilles mellom forholdene (f.eks. hvordan man er innstilt eller forbundet med Gud), at det ikke dreier seg om en normal transe, dvs. en ren innsnevring av bevisstheten - hvor det også kan dukke opp problematiske inspirasjoner i retning av spiritisme, som kan virke svekkende for deltakerne. Dessuten forekommer det at noen opplever noe intenst som visjon, lys eller idé og deretter kan omsette dette i ord og skrive det ned. Også direkte nedskriving forekommer, riktignok i bevisst tilstand, som altså må skilles fra automatisk nedskriving i spiritisme, som skjer i transe.
At "Den hellige ånd" kan ha virket i et budskap, gjelder ikke kun som å bli tiltale av en åndelig kilde (:"..."). Men også en tanke, en samtale mellom mennesker eller en stil eller en bok kan helt eller delvis stamme fra denne inspirasjonskilden, siden den kan inspirere den menneskelige kreativiteten som den vil. Om Den hellige ånd generelt sml. Joh.3,8; Joh.14,26 og hovedteksten i Kristusveier.net, del 1, bla. kapittel "Den første pinsehendelsen".
Angående profetier mer i forbindelse med fremtidsvisjoner, se tilsvarende kapitler i hovedteksten i Kristusveier.net, del 2, f.eks. kapittelet "Omgangen med profetiene".

*) Profeti - fra gresk - betyr først og fremst henvisninger fra det overbevisste området, i kristen betydning av Gud eller Den hellige ånd. Inspirasjoner, eller rettere  "fremtidsforutsigelser" slik det ofte forstås under dette, er altså kun et spesialtilfelle. Her skal det også henvises til noen gammeltestamentariske steder angående profetienes karakter - med det forbehold at forutsetningene for dette kan ha endret seg siden da (den gamle typen profeti var praktisk talt innsovnet til Jesu tid, og den ble vekket opp igjen): Joel 3,1-2; Amos 3,7-8.

**) I mange tilfeller kan imidlertid mennesker med ekte inspirative evner fra tid til annen henfalle i tilstander som likner kjente psykiske forstyrrelser - med en tvungen konstant strøm av indre dialoger og en vedvarende manglende evne til å omgås med jordiske nødvendigheter. For om mulig å unngå slike eksesser kan oppmerksomheten - i tillegg til synspunktene over - rettes mot følgende ytre forutsetninger: nok søvn, tilstrekkelig inntak av B-vitaminer gjennom kostholdet - dvs. forsiktig med fasten osv. i denne sammenhengen uten tilstrekkelig erfaring, bevare en klar innstilling overfor ønsket kilde, dvs. Kristus, ikke for lange sesjoner, som kunne gi anledning til utsvevelser og "overspenthet", tilstrekkelige bestrebelser på å komme tilbake til den jordiske virkeligheten igjen ved siden av de mer intensive indre opplevelsene; selvbevisst bearbeidelse av det hørte (egen selvbevisst bearbeidelse av det hørte). Hjelpere, åndelige veiledere, terapeuter osv. kan i slike tilfeller kun forholde seg formålstjenlig dersom de har spesielle erfaringer/kunnskaper, som ikke bare betyr å ta den øyeblikkspregede forstyrrelsen alvorlig, men også det uforstyrrede grunnfenomenet.