Kristusveier

2. Den  gamle kirken i de neste århundrene ble for det meste bestemt gjennom autoriteten i de omfangsrike avhandlingene til "kirkefedrene". Ved hjelp bla. av det greske språket og viljen til å lære har de gjort de urkristne overleveringene tydeligere for Europa. De visste dessuten også mye om de gamle skriftene, som i dag er forsvunnet. Som i alle faser var man også i denne fasens videre forløp meget uenig om hva som egentlig tilsvarte den sanne kristendommen og hva som ikke gjorde det. Også endel i deres erkjennelser som senere ble fortrengt, fortjener en ny opparbeidelse, gjerne også sammenliknet med de opprinnelige. Det fortsatte forresten også å befinne seg kristne f.eks. i Egypt - sml. også funnene i Naq Hammadi - som ikke kan ha pleiet formidlingen av helbredelse så sterkt gjennom en kirke, men heller gjennom individuell tilgang til Gud gjennom bønn og meditasjon osv. I den "mystiske teologien" i dagens ortodokse kirker er noe av dette blitt bevart ekstra sterkt.

3. Middelalderens skolastikk og kanonistikk førte til en teologisk systematisering gjennom tankemessige avledninger, som egentlig bør kalles religionsfilosofiske (argument, motargument, slutning), selv om kirkefedrene fortsatte å gjelde som autoriteter, men kun såfremt dette stemte overens med disse tankegangene. Selv om det fantes mye meningsfull åndelig næring i de skolastiske tankene etter datidens forhold, virker den ofte ensidige, absolutte og derfor ekskluderende intellektuelle logikken avskrekkende - og må derfor ikke ses som en parallell til den egentlige, religiøse dimensjonen. Dette konserverte troen i form av lærer eller dogmer, men forførte også til inkvisitoriske praktikker. Utfra kreativiteten hos en åndelig søker eller mystiker av i dag kan man oppdage, at noen ganger kunne den samme intellektuelle metoden også ha ført til andre slutninger eller også tildels førte til dette, eller at virkelig åndelig vekst forutsetter en mer fleksibel og omfattende bevissthet uten denne typen forherdelse. Den strenge skolastiske metoden et vesentlig utgangspunkt for systematisk teologi også i dag, særlig på det katolske området. Likevel finnes det i dag mange åpninger for andre eller økumeniske impulser (f.eks. Yves Congar). Det dreier seg heller ikke om en eller annen ensidig kritikk mot en av de teologiske retningene. På et tidlig stadium av arbeidet med dagens hovedtekst i "Kristusveier" ble det også kontrollert hvilke systematiske inndelingsmuligheter det finnes av det foreliggende stoffet. Det ble kun en mulighet til overs, nemlig rekkefølgen i de oppstilte "Jesu trinn" langs evangeliene selv! For det er nettopp her at en likefrem arketypisk rekkefølge av menneskelige utviklingsstadier og bevissthetsområder, også i forhold til verden rundt. Men dette er en ny, tverrfaglig impuls.

5. Den etterfølgende tiden for den nye filosofien, opplysningstiden eller rasjonalismen med naturvitenskapene førte heller ikke til at det dukket opp en åndelig preget filosofi ved siden av den intellektuelt dominerende gamle, systematiske teologien. Tvert imot var det stadig flere historisk-kritiske teologer som mer eller mindre bevisst orienterte seg intellektuelt etter datidens ensidige, materialistiske forståelse av naturvitenskapene. Teologi ble delvis heller til en historisk, litteraturvitenskapelig og lingvistisk retning - som ikke automatisk er feil, men som altså er meget ensidig.
Det er ingen grunn til ikke å ta hensyn til litteratursjangeren - men i så fall så passende som mulig og ikke skjematisk, se f.eks. siden vår om det såk. Filipevangeliet (Flere sider på engelsk og tysk). Det er også viktig å sammenlikne utsagnene i disse skriftene gjentatte ganger i forhold til datidens omstendigheter, samtidig som utsagnene i skriftene fra denne tiden ikke bør undervurderes på grunnlag av den tidsånden som hersker i vår tid. Også sammenhengen med den vordende menigheten kan kaste lys over betydningen, men dette må ikke føre til at synet begrenses til ytre, rent menneskelige hendelser, hvor Gud ikke forekommer direkte, idet Han jo var det viktigste for menneskene. Det faktum at et budskap ble gitt til bestemte mennesker utelukker ikke på noen måte dets universelle mening. For oss i dag er det viktig å søke etter hva denne overleveringen betyr, riktignok vil hele innholdet bli klart for oss først dersom vi, dagens mennesker, tar plausibiliteten til det som ble lovet alvorlig eller i det minste prøver å ta det alvorlig.
(Overfor dem følte samtidige representanter for den gamle, systematiske teologien seg igjen som en slags kjerne i den egentlige teologien, som de nyere retningene kunne gruppere seg rundt. Men det er tvilsomt om de virkelig kunne være en sånn integrativ kjerne). Det ville nok være en til dels berettiget metode å sette de mangeslungne vitenskapelige oppdagelsene i forbindelse med troslærene - såfremt det ikke førte til nye, naturvitenskapelige dogmer. Men da ville det kun være konsekvent å gjøre dette i dag også. Men dette er neppe skjedd hittil. Det ville bety at man måtte ta hensyn til det nye verdensbildet (paradigmet) som langsomt gjør seg gjeldende, som avtegner seg som nyere, ikke så materialiserende vitenskapelige strømninger innen kvantefysikken, den moderne biofysikken, geo- og astrofysikken og særlig i grensevitenskapene, som f.eks. parapsykologien. Det er meningsløst å støtte dagens teologi på 1800-tallets vitenskapelige verdensbilde! ***)
Siden opplysningstiden på 1800-tallet fantes det også stadig flere motbevegelser mot slike tendenser, f.eks. vekkelsesbevegelser, som førte til mange nye evangeliske frikirker. Disse så det imidlertid ikke nødvendig å befatte seg med hva som skjedde innenfor naturvitenskapene, men representerte en tro som ikke baserer seg på dette, men derimot på enkelte deler av bibelen. Som regle ville de ikke engang bruke begrepet teologi, men det er likevel en egen variant av teologisk utlegning av bibelen (eksegese/ hermeneutikk).

6. Dermed fulgte det på 1900-tallet mange bestrebelser på å se fasettene i teologien, som det hittil ikke var tatt hensyn til, riktignok alltid uten at man trakk inn den mystisk-åndelige dimensjonen - som ble erkjent nødvendig av bla. Karl Rahner. Disse forsøkene i den katolske og evangeliske kretsen har ofte medført resultater for samfunnet, idet de tok mer hensyn til menneskenes praktiske behov: f.eks. Karl Barth, den politiske teologien og befrielsesteologien(e) i den tredje verden samt skapelsesteologien****), feministisk teologi, ... . I noen grener, som "avmytologiseringsteologien" av Bultmann ble barnet riktignok helt ut med badevannet, dvs. at troen ble altfor mye redusert til en - som nevnt - igjen foreldet - materiell verdensforståelse, selv om det i det minste holdes fast ved at troen ikke trenger noen vitenskapelig objektivering. Deretter forsøkte Drewermann en dybdepsykologisk tolkning av evangeliene. Dette kunne egentlig være en bro som kunne føre ut igjen av anskuelsen av verden som sjeleløs og materialistisk - men dette er ikke bibelens egentlige åndelige dimensjon, og derfor kan disse to tingene ikke stilles ved siden av hverandre.
Problemer mellom fundamentalisme og relativisme har hittil dominert diskusjonen. Forøvrig har de angivelige "Jesus-avsløringshistorier" spilt en rolle utenfor teologiske kretser de siste årene, som slett ikke gjør helhetsbildet av dagens diskusjon særlig bedre.

*) Disse anerkjente nettopp f.eks. bevisst ikke bare "utsagnskilden Q", som senere ble åpnet av forskere. (Den inneholdt kun Jesu utsagn fra før pasjonshistorien, med den etikken som ligger hinsides mange samfunnsmessige konvensjoner, som i dag ofte festes til bergprekenen. Allerede det nært beslektede og autentiske Thomasevangeliet viser, at alt etter predikanter eller publikum verserte det også andre utsagn fra Jesus...). De siste trinnene i Jesu liv - som begynte allerede med Lasarus´s oppvekkelse osv. -  var det i begynnelsen kun få som kunne følge og stå inne for. Likevel ble de gjort tilgjengelige for de søkende.

**) I det siste har det i Tyskland oppstått bestrebelser på å løse knutene i denne situasjonen. Se mer utførlig i artikkelen "Evangelische Kirche: Der Saurier bewegt sich" (tysk, Evangelisk kirke: Saurieren beveger seg), i nr. 9, 2002 av "Publik Forum", Postfach 2010, 61410 Oberursel. Om de forskjellige kirkene, se forøvrig vår side "De 7 menighetene (i åpenbaringen) og dagend kirker"

***) Se bla. vår side "Naturvitenskap og Gudstro". Om kristendommens utvikling, se også Prof. Hans Küng, Das Christentum. Wesen und Geschichte, (tysk, Kristendommen. Vesen og historie), spesialutgave 2007. Han har en integrert forskning som målsetning, som til tross for arkeologi og kritisk forskning tar de gamle skriftene som innholdsmessige kilder alvorlig. Vi deler ikke alle slutninger angående historisk-kritisk forskning. F.eks. blir hendelsene med Jesus ofte ansett som subjektive opplevelser, men Küng er likevel åpen for en selvstendig realitet for slike opplevelser, som ennå ikke er utforsket. Forøvrig er hans metode, som går ut på å undersøke kristendommens (paradigmets) utviklingstrinn, riktignok interessant, men den tar ikke tilstrekkelig hensyn til betydningen av de retningene som stort sett hittil aldri ble utslagsgivende - som mystikken.

****) Se f.eks.: "Ökologische Theologie" (tysk, Økologisk teologi), Kreuz forlag.

*****) Også anmerkningen om et "nytt, evig evangelium" gitt av Den hellige ånd i Johannes åpenbaring 14,6 forutsetter en sterkere bevissthet, enn det som intellektet kan gi alene.