Ekstraside
Det nye testamentet skildrer den direkte inspirasjonen hos de enkelte troende, som andre gaver fra Den hellige ånd, som noe viktig som generelt tilhører det å være kristen (sml. f.eks. 1.Kor 14,26; Mk.16,17). Åpenbart ble imidlertid veien dit gjort vanskelig.
Men man kan be om Den hellige ånd.I tillegg til pinsekirken anerkjenner riktignok f.eks. den katolske kirken denne muligheten for å fremsi budskap. "Men den skiller mellom en "generell åpenbaring" for alle gjennom bibelen, tradisjonen og en kirkelige lærersteder på den ene siden - og
mystiske"private åpenbaringer" på den andre. Sistnevnte blir anerkjent som åpenbaring av Den hellige ånd, såfremt den inneholder noe meningsfylt for livet til vedkommende og de umiddelbare omgivelsene, men dette anses ikke som forpliktende og er heller ikke særlig påkrevd. Ofte kom det først en kritisk reaksjon fra denne kirken, særlig dersom det ble meddelt profetiske*) budskap med innhold som utover det private også vedrørte kirken eller menneskeheten, f.eks. i Maria- og Kristusbudskap. Siden pave Paul VI blir trykking av slike budskap offisielt ikke blokkert av forlag som ligger kirken nær. Derimot er slike vitnesbyrd til dels blitt holdt tilbake, slik f.eks. det 3. budskapet fra Fatima ble det i årtier. Kirken forbeholder seg i slike tilfeller en senere endelig dom. Alle i kirkeretten, selv troskongregasjonen, er ved en eventuell nærmere kontroll innstilt på å rette seg etter anordningene i Can. 844 §3 når det gjelder en rettferdig behandling. Can. 220 forbyr også urettferdig tilsmussing av et ry, likegyldig av hvem (som kunne oppstå ved en offentlig fordømmelse).De første apostlene
- Menneskene, som gjennom Kristi gaver kunne representere ham - lærte ifølge 1.Kor 14,26 å la direkte åpenbaringer og deres utlegning bli en del av deres møter. 1.Kor.12,4-7: "Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode". Ifølge 1.Kor. 12,28 kan "profetenes" *) rolle ses som ordnet etter apostlene, i i den tredje rekken kom lærerne. I 1. Kor.14 blir det skilt mellom tungetale for eget bruk og tungetale til bruk i forbindelse med profetiske taler til oppbyggelse av menigheten, mennesker med profetiske gaver var høyt ansett, særlig siden de andre disiplene ikke automatisk kunne fylle denne oppgaven (f.eks. Matt.10,41).Forskjellenes kjennetegn:
- Det gir mening å søke erkjennelse om hva som kommer fra sannhetens ånd og hva som ikke gjør det, sml. 1.Joh.4,1. Men dette må skje med nødvendig omhu og respekt. Bare sett ut fra Bibelen er det ikke automatisk slik at prestene alltid gjennom teoretiske og teologiske vurderinger kan treffe avgjørelser om Åndens åpenbaringer. De færreste kan umiddelbart oppleve hvilken Ånd et budskap kommer fra, derfor må ifølge Matt. 7,15-20 profetiske gaver først og fremst vurderes utfra deres "frukter". Dvs. hvor de fører til Kristus - f.eks. til såkalte "omvendelsesopplevelser" med en påfølgende positiv endring i livet, eller til sjelelig eller kroppslig helbredelse, ville det være ytterst tvilsomt å avvise dem som uekte eller sågar "fra djevelen", for de pleier å skje gjennom nåde - Joh. 15,5: "uten meg kan dere ingen ting gjøre". Også dersom det dermed f.eks. oppstår en større kjærlighet til Kristus og til medmenneskene, er dette et positivt tegn. Sml. også advarselen mot dommene i Matt.7,1, Matt.12,24-30 og Apostlenes gjerninger 5,38-39. Også moralteologisk og etter verdslige juridiske grunnsetninger ville det være feil å handle dømmende i et tvilstilfelle.
- Et ytterligere kjennetegn på en forskjell kan slike menneskers beskjedne
opptreden være, for kun der hvor mennesket er "stille", kan det høre
Guds ånd. Her er ikke teologikunnskaper overhodet noe kjennetegn, ofte var det
nettopp enkle mennesker som ble utvalgt ("amatørkarismaer"). Personer
med høyere utdannelse kan kun oppleve dette, dersom de ikke er innbilsk eller
fastkjørte, og dermed likevel tilhører de "fattige i ånden" ifølge
Matt. 5,3. (F.eks. sadduseerner - rasjonalister og materialister - og
fariseerne - såfremt de ofte var stivnet i religiøs forståelsesviten - hørte
ikke umiddelbart til de "fattige i ånden".)
- En kjærlig opptreden i samsvar med Jesu etikk - se f.eks. Matt. 7,12 - er også et slikt kjennetegn.
Mennesket får mer kontakt til Ånden - som står over forstanden - gjennom sitt jeg som er forbundet med Kristus. Det kan skje enda tydeligere, jo mer mennesket kommer i samklang med guddommelige egenskaper som kjærligheten. Her betyr riktignok ikke etikk en automatisk tilpasning til vanlige tradisjonelle forestillinger om fromme personer med hensyn til f.eks. bekledning, kirkegang osv.- Hvor en person f.eks. aggressivt påberoper seg inspirasjoner fra Kristus, nedrig sprer og feller dommer over sine medkristne og stifter med dette ufred, ville altså sannsynligheten være stor for at det ikke handler verken om en berettiget gjerning eller om et ekte budskap fra Kristus eller Den hellige ånd.
- I tillegg spiller friheten fra ytre åndelig undertrykkelse en rolle som kjennetegn. Den hellige ånd er fri menneskelige inndelinger, og den trenger friheten for å kunne trives og gro.
Mennesket har sin egen samvittighet, som ikke automatisk er identisk med det som tas opp fra det ytre. Apostlenes gjerninger 5,29: "En skal lyde Gud mer enn mennesker." Samtidig skal det her ikke bestrides, at åndelig ledsagelse fremdeles har en mening. Hver generasjon må ikke begynne helt forfra igjen.- Kriterier som "overnaturlighet" er riktignok blitt undersøkt ofte: f.eks. følgevirkninger i noen tilfeller av den såkalte "henrykkelse" (ingen blinkerefleks, hjerterytmen endres, pulsen går langsommere, blodtrykket stiger - uten tegn på manipulasjoner eller medikamenter), eller at personene ikke kunne vite det som ble meddelt osv. Men det er ikke avgjørende, ettersom Ånden kan betjene seg av menneskets "naturlige" egenskaper.
Det finnes mange måter
hvordan et budskap fra Ånden kan ytre seg på. F.eks. det "indre ord fra hjertet" ved full bevissthet - som ikke må forveksles med skizofrene eller hypnotiske fenomener. Etter litt øvelse blir det også klart, at det har en annen karakter enn telepatiske fenomener. (Sml. "Vom Inneren Wort" (tysk, Fra det indre Ord), utvalg av Johannes Tennhardt, bla., Lorber forlag.) Enkeltvis kan også en transeliknende tilstand komme i betraktning, hvor mennesket trer mer i bakgrunnen, men selv da måtte det også skilles mellom forholdene (f.eks. hvordan man er innstilt eller forbundet med Gud), at det ikke dreier seg om en normal transe, dvs. en ren innsnevring av bevisstheten - hvor det også kan dukke opp problematiske inspirasjoner i retning av spiritisme, som kan virke svekkende for deltakerne. Dessuten forekommer det at noen opplever noe intenst som visjon, lys eller idé og deretter kan omsette dette i ord og skrive det ned. Også direkte nedskriving forekommer, riktignok i bevisst tilstand, som altså må skilles fra automatisk nedskriving i spiritisme, som skjer i transe.*)
Profeti - fra gresk - betyr først og fremst henvisninger fra det overbevisste området, i kristen betydning av Gud eller Den hellige ånd. Inspirasjoner, eller rettere "fremtidsforutsigelser" slik det ofte forstås under dette, er altså kun et spesialtilfelle. Her skal det også henvises til noen gammeltestamentariske steder angående profetienes karakter - med det forbehold at forutsetningene for dette kan ha endret seg siden da (den gamle typen profeti var praktisk talt innsovnet til Jesu tid, og den ble vekket opp igjen): Joel 3,1-2; Amos 3,7-8.**) I mange tilfeller kan imidlertid mennesker med ekte inspirative evner fra tid til annen henfalle i tilstander som likner kjente psykiske forstyrrelser - med en tvungen konstant strøm av indre dialoger og en vedvarende manglende evne til å omgås med jordiske nødvendigheter. For om mulig å unngå slike eksesser kan oppmerksomheten - i tillegg til synspunktene over - rettes mot følgende ytre forutsetninger: nok søvn, tilstrekkelig inntak av B-vitaminer gjennom kostholdet - dvs. forsiktig med fasten osv. i denne sammenhengen uten tilstrekkelig erfaring, bevare en klar innstilling overfor ønsket kilde, dvs. Kristus, ikke for lange sesjoner, som kunne gi anledning til utsvevelser og "overspenthet", tilstrekkelige bestrebelser på å komme tilbake til den jordiske virkeligheten igjen ved siden av de mer intensive indre opplevelsene; selvbevisst bearbeidelse av det hørte (egen selvbevisst bearbeidelse av det hørte). Hjelpere, åndelige veiledere, terapeuter osv. kan i slike tilfeller kun forholde seg formålstjenlig dersom de har spesielle erfaringer/kunnskaper, som ikke bare betyr å ta den øyeblikkspregede forstyrrelsen alvorlig, men også det uforstyrrede grunnfenomenet.
Tilbake til startsiden http://www.ways-of-christ.com/nb/ Veier til Jesus Kristus, hans bidrag til utviklingen av bevisstheten, menneskeheten og jorden: en uavhengig informasjonsside, med nye synspunkter fra mange forsknings- og erfaringsområder, med praktiske henvisninger for den personlige utvikling. |